Sjølivet starter

Førstereisgutt på "Brabloch"  januar 1914

Om morgenen 2. nyttårsdag skulle jeg reise til sjøs.  Vi skulle gå til Grimstad med makrellskøyta "Agder", men vi kunne ikke få motoren i gang.  Så kom onkel Nils roendes og så måtte vi gå i hans sjekte.  Så var det å ro ut til innsiden av Dybesund og vifte med ei lykt og få båten til å slå ned farten og ta oss ombord, far, mor og jeg. Det gikk fint, skjønt det var mørkt. Vi kom nokså tidlig til Arendal og jeg fikk doktorattest for å kunne gå til sjøs for første gang. Far hadde en fetter som het Jakobsen som hadde et privat hotel i byen.  Vi tok inn der for natten.Neste morgen gikk vi fra Arendal med Newcastlebåten.  Far hadde snakket med en annen fetter, Mathias Dannevig, som også skulle over til Newcastle, om han ville se etter meg et lite grann.  Det kom godt med, for der var så mange ombord at det var umulig å få køy på 3. plass som var mannskapslugarer helt forut.  Så ordnet Mathias slik at jeg fikk en køy på 2. plass.

De som reiste til "Brabloch" den gangen, var styrmann Ånonsen fra Ågerøya, stuert Ingebretsen fra Landvig, Grimstads John Olsen  og Hjalmar Terjesen fra Grimstad samt Egil Jonasen og Bjarne Olsen fra Mandal.  Vi fikk uvær straks vi kom ut, og jeg var svært sjøsyk på turen over.  To dager senere kom vi inn til Newcastle, og tidlig om morgenen kom vi inn på en kafe og skulle ha noe å spise. ham and eggs og brød og kaffe, og jeg synes det skulle være så godt med kaffe, men da jeg skulle smake på de, var den søt.  De hadde hatt sukker i den.  Newcastle var jo en storby for meg, og alle hadde det så travelt, og en svær hest kjørte tøyet vårt til jernbanestasjonen.  Da vi var på stasjonen og hadde sjekket tøyet vårt, skulle stuerten og styrmannen av å ha seg en drink, og de ble så lenge at toget var gått før de kom tilbake.  Det toget vi da fikk, var et lokaltog som stoppet på alle plasser.  Vi skulle til Port Talbot i Bristolkanalen mellom Cardiff og Swansea.  Vi hadde en fin tur over, og alt var interessant.  Vi måtte også skifte tog en plass videre i England, og det var så overfylt at jeg og Bjarne ikke fikk sitte annet sted enn på gulvet i gangen i vogna.  Men så kom en konduktør og tok oss inn i en annen vogn hvor der var plysjsofaer.  Vi gikk forbi Port Talbot og kom til Swansea hvor vi måtte ta inn pået hotell for natten.  Jeg og Sam Berge fra Grimstad måtte dele værelse og køy sammen.  Jeg var så tørst at jeg da måtte drikke vann av vaskevannsmuggen, for der var ikke karaffel eller glasser. 

Klokken elleve om kvelden begynte vi å forhale, og det meste gikk jo med gangspill og ingen taubåter, så klokka var fire neste morgen før vi var fast i bøyene.

Thomas, en finne og Gustav Gaupemyr fra Lillesandskanten var båtmenn i prammen.  Da de skulle gjøre fast ei trosse forut, drev prammen fra dem.  Thomas jumpet da på vannet med full oljeklær på og kom ombord i prammen og rodde tilbake til bøyen og fikk Gustav ombord.

Vi fikk så fri hele dagen, og Otto og jeg tok en tur langt oppå heiene utenfor byen hvor vi kunne se langt utover.  I Port Talbot var jeg på teater for første gang.

Tante Anna og Jenny var ombord.  Vi hadde adskillig forhalinger før vi var ferdig til å gå fra Port Talbort.  Den dagen vi dro, måtte jeg opp kl 5 om morgenen og ro skipperen over til gaten og se på et par skuter.  Vi gikk igjennom før vår tur kom.  Det siste jeg så gjorde før prammen ble halt opp, var å sette Tante og Jenny iland.

Min første jobb til værs var sammen med Hjalmar da vi skulle binde fore røylen.  Egil Johansen binte store røylen samtidig og var ferdig før oss.  Hjalmar komanderte og sa: Sett deg ned i perten [fottauet]og så og så, og jeg var litt redd for å falle ned og kunne ikke gjøre det så fort som han ville, så han brukte en forferdelig munn.  Men vi ble da ferdig til slutt.

Det siste jeg la merke til på piren i Port Talbot var Tante og Jenny som sto og vinket.  Skipperen vår sto på toppen av bestikken.

Kvelden før hadde resten av mannskapet kommet ombord.  De fleste av dem var nokså bedugget og måtte hjelpes ombord og til køys.  Så var vi ute og guttene skulle joines til de som kom ombord kvelden før.  De var da så fulle at da de kom ut på dekket, visste de ikke hvor de var. Men der var mange gode sjøfolk, men stakkars Griffits, en neger fra Barbados, hadde aldri vært med en seilskute før.  Han var fyrbøter og var nå mønstret på som fullbefaren matros.  Han lærte aldri å styre, og vi måtte lære ham til å vaske seg.  Han kom aldri opp i riggen og ble degradert til lettmatros.  Han gikk bavian på styrmannens vakt så lenge han var ombord.  Han var en av de som rømte da vi kom fram til Mexilones.

Vi hadde taubåt ut til Lundy Island hvor vi fikk satt alle seil.

Om kvelden hadde jeg min første vakt på bakken som utkikk.  Straks vi kom ut, fikk vi motvind og hadde en hel måneded fra Port Talbot til Cape Finisterre, altså over Biskaya.

Jeg var endel sjøsyk de første 8 dager, men så var det over.  En søndag formiddag vi holdt på å ta inn seil, røk det opp til en svær storm. Frivakten måtte purres, men det var heller litt seint.  Da store mersseilet skulle tas, blåste det i stykker.  Fokken blåste i stykker og fore mersseil samt store bramseil slo seg løs og gikk i stykker.  I det at krysstompen ikke hadde braser akterover, var vinden så kraftig at berginerråen brakk på midten, og ble hengendes i seilet og slo fram og tilbake.  Skuta kom så litt til vinden og skipperen tok en tauende på seg og gikk selv opp og fikk den på ?u nokke så vi kunne få støttet den opp akterover så den ikke skulle falle ned.

Etter at alt var gjort som gjøres kunne, var det mesanskjøt(en dram på manns) Jag drakk ikke så Edvard (en matros) fikk min.  John Olsen og jeg fikk mye å gjøre forut og måtte bli der, for vi kunne ikke komme akterover, og alle de andre var på poopen.  Hele dekket fra for til akter var under vann, og hun tok over til stadighet.  Da vi kom sydenfor Funsterre, bedaget været seg, og vi fikk så fint vær.

En påskedag da vi skulle hale på veggen/riggen  klokken åtte om morgenen, da det var alle manns tørn, brakk store øvre bramfallet, og den falt ned på undre bramrå og slo seg av på babord nokke.  Så da vi kom nedover, hadde vi ikke store røyl og øvre bram på og på kryssen hadde vi ikke bergine og stomp, så vår seilføring så nokså rar ut.

Men vi fikk da etter en 14 dager fikset til en ny berginerå og en ny bramrå så vi igjen kunne få normal seilføring på skuta.

Ned gjennom passatene hadde vi jo fint vær, og ni mann på dekk hadde vi vært til nå, men etter at vi kom inn i området med fint vær, blir vi bare 8 mann på vakt om natten da der ikke er noe å gjøre.  Den som ikke har roret eller utkikk sov på en av lukene.  En natt i fint vær etter at jeg hadde sovnet på lukene, kom Egil Johansen (fra Mandal) og purret meg og sa at jeg skulle opp å gjøre fast kryssrøylen.  Det hadde han og Otto Nygård (2.styrmann) utfunnet seg immellom og så satt i scene.  Jeg var jo søvnig og våknet så og si ikke før jeg var halveis oppe.  Da forsto jeg at der var noe som ikke stemte, men ville ikke stoppe da og fortsatte opp.  Da jeg var kommet opp på råen, begynte jeg å rope ned og holdt et forferdelig spetakkel, for nå var jeg der opp og klar så de kunne bare gi opp seilet.  nedenfor torde de ikke rope, for da ville de vekke skipperen. Da jeg så fikk ideen at jeg skulle ned igejn, gikk jeg ikke lenger ned enn til et stag, så jeg kunne låre meg ned til stormasten og ikke komme ned kryssriggen.  Jeg la meg så til ved pumpem, for å se hvordan allting gikk.  Da jeg ikke kom ned av kryssriggen hvor de ventet meg, fikk 2.styrmann fatt i Egil og Gulliksen for å lete og da skulle jeg straffes.  Jeg hadde hatt oljetrøya hengende på skoskaden så jeg hadde den over meg da de fant meg og trodde jeg sov.  Egil var da gått på utkikk, og en annen tok hans plass i letingen. De fant meg og trodde jeg sov og skulle så gå etter vann og slå det over meg.  men da de kom tilbake og slo to pøser vann over, var det bare oljetrøya som fikk det, jeg var da på bakken og talte med Egil.

En kveld jeg gikk forbi byssa, holdt Sam på å gjøre noe der.  Jeg stoppet i døren og ertet ham hvorpå han slengte ei mugge med varmt vann over meg.  Jeg ble da sint og løp bort til en pøs tjere og tok en drevdott og skulle slenge den på ham.  Han hadde da stengt dørene så jeg måtte opp på taket og åpne skylightet.  Han fikk så drevdotten i hodet og ble sint og kom ut døren.  Da jeg kom ned fra taket, møttes vi og begynte å sloss i mørket.  Griffits kom så og skulle skille oss, men da blir vi enige og gikk begge to på ham, som fikk en ordentlig omgang.

Sam hadde så rødbetesaft i teen min, men jeg lot meg ikke merke av det mens han så det.  Neste morgen kunne ikke Sam finne klærne sine før han kom i byssa.  Der lå de pent lagt sammen.

Stuerten hadde mange kjærester og visste ikke riktig hvem han skulle velge og fikk brever fra syv stykker som Sam og jeg visste om.  Når stuerten hadde lest brevene, la han dem inn i bibelen, og der fant Sam og jeg dem og leste dem.  Om stuerten kom, hadde vi den unnskyldning at det var noe vi ville ha rede på i bibelen, som vi hadde diskutert.  Men heldigvis kom aldrig stuerten over oss.

En gang var der forsvunnet rosiner i proviantrommet, en liten kasse, og den skulle finnes igjen.

Det var bare Karl Grell, Sam og jeg som hadde vært akter og tørket opp vann når der var uvær, så en av oss måtte det være.  Hvis vi ikke tilsto, skulle vi lukkes inne uten mat.  Sam og Karl Grell tilsto at de hadde tatt rosinene, og de fant omtrent halvdelen igjen under de respektive køyer.

Vi kom så utenfor Bahia [kan være Bahia de Rio de Oro, utenfor Vest Sahara] hvor skipperen fisket villing på dyploddet.  Etter at vi hadde vært i sjøen i 1 ½ måned, fikk vi harpunert en springer som vi laget kjøttkaker av.  John Olsen spiste 16 stykker til frokost.  Han jumpet så opp i køya si og skulle ta en røyk da han besvimte og fikk krampe.  Vi måtte få ham ut på nr 1 luka hvor vi ga han en kork i munnen.  Han lå der hele formiddagen, men var bra igjen neste dag og ville ikke ha mere springer-mat.

Senere fisket vi albatrosser, mallelukker, skomakere og kapduer og laget pannekaker og spiste fugl. 

Rundt Hornet hadde vi mye uvær. 

En gang klokken syv om kvelden da det var alle manns tørn, skulle jeg opp og hente ned fagngila-fallet, som var fastgjort på le side over fokkeråen, var der is i riggen.  Da jeg kom opp på fokkeråen og skulle ut på den for å få tak i fallet, gled jeg på råen og slurte ned etter bardunene helt ned til over rekka hvor jeg ble hengende i det ene kneet over en verling.  Det var så mørkt at de på dekket ikke merket det, og jeg begynte å gå oppover igjen.  Jeg fikk fatt i fallet og halt det over og ned og kom så ned selv.  Neste dag fikk jeg kjeft av skipperen, fordi jeg hadde falt ned.

Rundt Hornet kom vi sammen med "Jeanne de Arch" og "Corralen" og også flere andre skuter. 

Det tok oss tre uker å komme rundt, og vi så Hornet tre ganger. 

Da vi var kommet rundt, fikk vi fint vær, og lengre opp kysten var det vindstille.  Vi så "Juan Fernandes" i to dager.  Det var da overskyet og mye vind. 

En morgen kom vi så inn til Mexilones [nord for byen Antofagasta nord i Chile] sammen med "Jutepolis"  Vi fortøyde med å droppe begge ankerne inn mot land, og så fikk vi et anker fra land til å sette ut akter, da sjøbrisen ikke var så frisk.  Vi begynte så å losse med mannskapet, og jeg ble vaktmann.  Da måtte jeg hente veieren om morgenen og sette ham iland om kvelden.  Senere ble Karl Grell vaktmann, og jeg satt i vinsjen og delvis nede i lasterommet for å hukke av kroken.  På slutten satt jeg bare i vinsjen da jeg var den beste til å kjøre den.

Det tok oss 33 dager å losse 3.300 tonn kull, og før vi losste ut de siste, måtte vi gjøre rent midtskips og ta inn 450 tonn salpeter som stivning.

Etter første utbetalingsdag rømte Griffits, Hollenderen, Dansken og Yankyen.

Vi hadde så en 3-4 mann ombord som arbeidet, men tilslutt ble det mønstret en franskmann, 3n finne og en svenske.

Det tok oss noen dager å feie og gjøre rent hvorpå vi så begynte å laste salpeter med et par stevedorer/stewarder fra land til å bære sammen med vårt mannskap.  Jeg var fremdeles i vinsjen.  Av og til rodde jeg så skipperen i land og lå og ventet på ham der i prammen.

Jeg var ikke i land mer enn en gang så lenge vi lå der, for der var bare sand å gå i og ingenting mere å se, enn det vi kunne se fra skipet. 

Hver søndag hadde vi rengjøring på donkeykjelen, og det var min jobb.  Vi begynte om morgenen klokken seks og var som regel ferdig med det og vann påfylt til klokken ett.  For den jobben hadde jeg 5 peso = kr 4,-, hvilket var god betaling for meg som bare hadde 16 kroner i måneden.

Da kullet var utlosset, hadde vi en resteman? i siste kurven med flagget.  Og så sang han shanty, og dram ble utdelt.  Om søndagskveldene var det min jobb å ro rundt på andre skuter og hente folk.  Og mange kunne da være nokså fulle, og vi måtte bære dem både ned i og opp av båten.

En søndag gikk tømmermannen og 1.styrmannen iland, og da jeg kom inn og skulle hente dem om kvelden, kom tømmermannen ned og sa at de ikke ble med ombord den kvelden, for de skulle ned til Antofagasta.  Han kom ombord mandags morgen, men ikke styrmannen.  Skipperen satte jeg så i land klokken ti om formiddagen, og han ba meg vente.  Rett før tolv kom så styrmannen.  Han var i hvit trøye og nokså full av hestelort og følte ikke godt, for han kastet opp over akterenden av prammen.  Hva som hadde hent, ble fortalt senere.  Han hadde blitt igjen og kastet en ?plio? av hesten og ridd inn til byen.  Der hadde han så blitt anholdt av to policer som satt et tau på hvert håndledd, og så måtte han løpe mellom hestene inne i byen.  Der ble han satt i arresten og morgenen etter måtte han gjøre rent i hestestallen.  Skipperen løste ham ut.  Det var meningen at han skulle ha hatt 1 års straffarbeide i Antofagosta, men han slapp med 35 pesos.

Edvard var full en kveld og veddet med oss på at han kunne gå rundt på hendene på dekket.  Vi ba ham la være, men han gjorde det likevel, falt og slo seg.  Etterpå skjelte han oss ut for det vi ikke hadde stoppet ham fra å gjøre det.

Thomas skulle i land en dag, men hadde ikke ren skjorte.  Han vasket så en og vridde den opp og tok den på våt.  Neste dag hadde han sting og vondt i ryggen.

Da vi så var ferdig lastet, hadde vi opp korset, to røde og to hvite lanterner og sang ut tre hurra for hver av skutene på havnen, som igjen svarte tre hurra for "the Homeward bounder". 

Neste dag lettet vi så anker.  Vi måtte først hive opp det vi hadde fra land på en lekter.

Før vi reiste, hørte vi at der var krig i Europa, og der var flere tyske fartøyer som kom inn og la opp, uten å losse noe.

Vi gikk så fra Mexilones til Falmouth[Cornwall England] for ordre.  Vi hadde en reise med mye fint vær og var flere ganger opp i 14 mils fart.

En søndags morgen i Sydostpassatene jeg var opp for å nebbe gordinger, så jeg ei skute rett forut, og klokken tre om ettermiddagen hadde vi halt den igjen og seilte side om side.  Skuta viste seg å være "Mallorca" av Drammen.  Skipperen sto forut på bakken og vår skipper på poopen og ropte over om de hadde hørt noe om krigen i Europa.  Han svarte: "Er der krig i Europa?"  Vi var da langt ut i oktober.  Vi hadde følge helt til vi komm i Stillebeltet.  Vi traff så senere på en engelsk steambåt, og fikk vite av skipperen der at Norge ikke var med i krigen.

En natt begynte det å svartne svært til forut og om styrbord.  Vi lårte så ned røylene og ga opp bramseilene.  Da der allerede var gått opp et par mann på kryssen og flere på storen,[stormasten?]

sa jeg til 2.styrmannen at jeg går opp på foren og begynner.  Jeg gjorde så fast, men det var alt begynt å regne.  Så da jeg kom ned til undre bramseil, ble det for tungt for en mann alene.  Jeg ropte ned til dekket for å få hjelp, men ingen hørte meg. Men da jeg kom ned i Merset, hørte Thomas meg og kom.  Jeg var da gjennomvåt og hadde vært i riggen i to timer.  Da jeg kom ned, gikk jeg like til rors, men ble av skipperen jagd inn for å skifte klær.

Vi hadde ikke mye vann ombord for så lange turer, fikk bare en pøs i hver ruff til dagen, og skulle vi så vaske, måtte vi samle vann selv når det regnet.  En flaske parafin fikk vi til hver ruff, og det skulle vare for en uke.  Om nettene måtte vi ikke brenne lampene mere enn en halv time ved inn og uttørning og så om kvelden hvis det ble tidlig mørkt.

Der var 9 mann i hver ruff under bakken.  Skaffetøy og køyklær måtte vi holde oss selv med,

og hver lørdag fikk vi en viss vekt med smør, sukker og melk.  De var på gamle preservabokser.

(november 1914):

Til Falmouth kom vi inn etter 90 dager i sjøen (turen ut tok 124 dager).  Der kom en bombåt, og vi fikk lov til å handle for 6 shilling pr. mann av forskjellig ting som sigaretter, tobakk og annet godt.  Der var da lagt ut miner i kanalen, og vi skulle ha taubåt gjennom, men kunne ikke få.  Etter 6 dager seilte vi derfra til Danmark, men fikk motvind med en gang vi kom ut og lå og bautet i fem dager.  En natt vi gikk baut var det stille og fint.  En tråler kom langs siden og ropte at de hadde iaktatt nå i fem dager, og hvis vi ikke gikk inn og ankret, ville vi bli tatt for spion og skutt.  Vi skulle så inn til Sandown på Isle of Wight og ankret der.  Vi satte ut jiggen, og fire av oss rodde skipperen i land ved piren.  Vi ventet der hele dagen, og det var fint vær, men vi fikk ikke lov til å gå lenger enn rundt på piren.  Om kvelden kom skipperen om ombord og sa at vil skulle gå tilbake ut kanalen og så opp nordenom Skottland og komme inn Nordsjøen den veien.

Den kvelden gikk vi alle sammen akter og protesterte.  Neste dag kom der ordre om at vi skulle være klar til å lette, og dagen etter gikk vi med los ombord og god vind gjennom Den Engelske kanal.  To dager senere ankret vi opp på Dauns red hvor så skipperen igjen gikk i land for å få taubåt.  Det varte fem dager før vi fikk en hollandsk taubåt som skulle taue oss opp til Yarmouth[nord for Norwich].  Men før vi kom så langt, blåste det så hardt at taubåten ble liggende akterut og måtte la gå sleperen.  det var så et svært arbeide å få den halt inn.  Vi hadde bare på store stompene [av seila], og fore stompene blåste i stykker til lovart, så det var bare halve fore stomp vi hadde, men vi likevel gjorde vi 10 mils fart. 

En morgen over Hovns revet hadde jeg nettopp avløst ved roret kl 0530 for at alle kunne få kaffe og være klar til arbeide klokka seks. En svær sjø kom da opp aktenfra og jeg hørte duren av den og snudde meg og så i mørket hvite topper komme høyt over poopen.  Jeg så også at skipperen i det samme åpnet døra i akterkant av bestikken og i det samme slo sjøen mot runningene/renninger så spruten sto helt opp i merset.  Skipperen som da sto i døra ble ganske gjennombløt.  Sjøen fylte så inn på begge sider like forenom poopen og fortsatte å fylle inn like forut til bakken så skuta ble liggende ganske still under tyngden av vannet.  etter en stund begynte den å legge seg over til babord så jeg trodde den ikke ville ha rettet seg opp igjen.  Den kom igjen på rett kjøl, men mye av det som var på dekket var da slått løs pg lå og svalket??

Da vi rundet Fredrikshavn, var det fint vær, og der møtte vi "Lousing" for utgående. Vi seilte så like til Helsingør hvor vi kom samme natt og ankret.  Fikk så taubåt og ble tauet mot Nakskov hvor vi skulle losse.  Men vi kom ikke lenger enn midt i Lillebeltet[Storebeltet?] hvor vi gikk på grunn da vi stakk for dypt.  Vi måtte begynne å losse over i lektere med det mannskapet som ikke mønstret av, og etter noe dager kom vi lenger inn, men gikk igjen på grunn og holdt på slik til juleaften da vi lå på grunn ca en times kjøring med motorbåt fra byen. Juleaften sto vi på grunn midt i løpet opp til Naksjkov.  Vi hadde da en bondegård på hver side av oss så vi hørte kuene raute.  Det var jo riktig landlig.

Første juledag gikk jeg og Karl Grel iland.  Vi visste at vi ikke kunne komme ombord samme kveld, men vi hadde ikke vært i land på nesten et år og var jo fri 2.juledag.  Så vi tok inn på sjømannshjemmet for natten.  Der var kalt og snø og is overalt.  Neste dag gikk vi ombord igjen med samme motorbåt som var leid av skipet.  Nyttårsaften hadde vi losset så mye at vi kunne komme inn langs kaia.  Det var søndag og vi hadde da stor flagging.  Det var det største skipet  som hadde vært langs kai i Nakskov, som jo ikke var noen stor by.. 

Om søndagen var der en masse av byens befolkning ombord for å se på skipet.  Det var en tøværsdag, så om kvelden var hele dekket fullt av søle.  Den kvelden gikk jeg i land med styrmannen og en matros.  Vi gikk så ned på en kafe hvor de ville ha noe å drikke.  De forlangte en ½ flaske ?conge? og ville ta den med ut hvilket ikke var lov.  Styrmannen ba matrosen stappe flasken i lomma, og vi to gikk ut, mens styrmannen skulle snakke med verten.  vi kunne se dem gjennom vinduet.  Tilslutt gikk matrosen inn igjen og bort til bordet og satte flasken for munnen og tømte den i et drag, hvorpå de begge kom ut.  Matrosen svettet noe rent forferdelig og kunne ikke snakke.  Så skulle vi gå på en plass som de visste om og hvor der skulle være moro.  Det var til ei dame som het Anna Koben.  Da vi kom opp der, kom Thomas ut og hadde visst vært til køys med frakken på, for han var full av fjær.  Karl Grel var der og hadde en pen liten dame med seg.  Straks etter vi kom, måtte matrosen ut og kaste opp og begynte så å bli full.  Så jeg tok ham med og støttet ham ombord og fikk ham til køys.

Da vi var utlosset og hadde satt inn barlast, gikk vi fra Nakskov bestemt for Lillesand med Sveftos største taubåt, "Viking".  Da vi kom til Fredrikshavn, måtte vi ankre opp, for Viking hadde fått en berging.  Vi ventet så i tre dager.  Da kom den tilbake, og det tok bare 9 timer over til Lillesand.  Her ble vi alle sammen sagt opp samme kveld.

Dette var i februar 1915.  Günther Hansen og Karleb Karlsen gikk på styrmannsskolen i Lillesand.

Neste dag kom far og mor med skøyta "Agder" for å hente meg hjem.  Jeg hadde da 123 kroner i avmønstring, hadde hatt 25 kroner måneden i 6 måneder.  Hadde dresset meg fullstendig opp i Danmark og hadde med presanger til alle. Kom så hjem til Homborsund samme kveld.

Jeg var hjemme til mars da jeg fikk bud om å komme til Grimstad og mønstre [på "Brabloch"].  Jeg gikk med "Alfen" og tok landeveien hjem igjen samme kveld.  Fra Moland til Tjore fikk jeg kjøre med en fra Tjore som hadde seilt sammen med Bestefar i Krogviga.  Jeg kom hjem omkring klokka ti om kvelden.  Der var mye snø, så det var tungt å gå.

I slutten av mars fulgte far og mor meg til Kristiansand, og de var der om søndagen sammen med Karen og Ole Stølen.  Om søndagskvelden rodde far meg ombord, og de gikk tilbake på hotellet.  Om mandagen rodde jeg i land skipperen og sa da farvell til far og mor.

Første april gikk vi så fra Kristiansand bestemt for Dalhousie i Canada.  Vi hadde tålig bra vær over, ble praiet av en engelsk patruljebåt, men ble ikke tatt inn for kontroll.

På Newfoundlandbankene passerte vi mye is, kom oss inn i St. Lawerence og opp til Dalhousie og brukte 6 uker på turen.  Vi losste så barlasten der bare ved å dumpe den på sjøen.  Vi hadde så taubåt opp til en liten plass som het Richiquche hvor vi lastet for Buenos Aires. Jeg hadde da en fin jobb, for vi hadde fått motorbåt, og jeg kjørte den.  I Richiquche var vi jo også med "Ringhorn", men jeg kjente meg ikke igjen.  Vi spurte derover etter aviser fra den tid Lusitania ble torpedert, men kunne ingen få.

Vi lastet fullt med trelast bare med en gjeng og ingen overtid eller søndagsarbeid.  Vi hadde en rå svingt ut og brukte flyvehjul til lastingen.  Da vi tok på dekkslasten, hadde vi alle sjauerne og mannskapet til å løpe fra den ene siden til den andre for å se om skuta var stiv.

Tre mann rømte fra oss i Richiquche. en svenske, en hollender og  tyskeren Karl Grel.  Han var donkeymann, så da han var gått, overtok jeg jeg jobben.  Jeg var før lettmatros med

kr 55 pr. måned, men fikk som matros/donkeymann kr 75,- pr måned.

Kommen ned mot Bahia, fikk vi en pumpesjø.  Jeg sto da til rors og så en sky komme opp i horisonten.  Hele mannskapet var da inne til kaffe.  Jeg varskodde ned gjennom koppen at der kom visstnok ei byge.  alle mann ble kalt på dekk for å ta inn seil, og før 20 minutter var gått, hadde vi byga over oss.  Vi squarete [square the yards= brase rærne firkant], og fikk skuta ?unor?, men den la seg flere ganger med rakka under vann.  Stormen ga seg straks, men vi hadde føling med pumpesjøen og motvind i tre dager.  Etter 74 dager kom vi til mundingen av La Plata.  Samme natt vi seilte inn til Buenos Aires, gikk vi på grunn på Engelske banken og måtte gjøre alle slags triks med rærne for å få bakket skuta av.  Det gikk etter to timer og vi kom inn på reden utenfor Buenos Aires samme morgen.  Her var der mange skuter, blant dem 4 masteren "General Gordon"  På reden måtte vi rygge med alle tre toppstengene og røylene og bramrene.  Andre dagen etter at vi kom på reden, gikk vi inn langs kaia hvor vi måtte fortøye selv.  Den første jeg møtte på kaia var en de kalte for Danske Pedersen.  Han hadde et boardinghouse og fortalte meg at hvis jeg mønstret av, kunne jeg være sikker på å få jobb som matros på ei annen skute.  Siden vi var nye på havna, kom hva de kalte Beach?komkerne? og spurte etter mat.  De hadde gjerne med seg en preservaboks med seilgarn i. De kastet boksen bundet til garnet ombord og slakket den andre enden.  Når de så fikk noe, slakket man pøsen ned fra skipet, og han halte til seg i den andre enden av seilgarnet.  De arbeidet av og til med lossing og rigging av skuter, men det de tjente, drakk de opp.

Der var en de kalte Bomsen, men hans navn var Tellefsen fra Grimstad.  Han var en bekjent størrelse der i 1915.  Han sov en søndag formiddag på skipskisten min.

Buenos Aires var en av de største og mest beryktede sjøfartsbyer, der man kunne se og ha all slags forlystelser.  Stuerten ble full første kvelden og kom rundt og ba oss til bryllups.  Tømmermannen ble på en kant og ba om avmønstring.  Han ville ha flere penger til brennevin, og det kunne han ikke få.  Jeg kom til å si da han beklaget seg, at du har nok nå..  Da ble han sint og sa at det skulle han passe selv, og det var ikke for guttunger og snakke tilrette voksne folk.

I Buenos Aires traff jeg første gang pastor Nilsen.  Om søndagene tok han oss på turer for "de som ville".  En gang var vi på besøk i Dyrehagen, og en annen gang var vi på den berømte kirkegården, Riguletta. 

Vi lå i Buenos Aires i 33 dager.  Jeg gikk der på kino så ofte jeg hadde anledning, og jeg gikk ofte alene, for jeg drakk ikke noe som var sterkere enn kaffe og røkte ikke.

Thomas, finnen, mønstret av her og likeså en svenske som hadde vært seilsyer/seilmaker.  Da vi var ferdig med å losse, gikk vi med taubåt opp til byen Rosario hvor vi kom tre dager senere.

Vi losset ballasten på reden og fikk stivning, hvoretter vi gikk inn til kaia og begynte og laste mais.  Der var streik, så det gikk nokså sent med lastingen.  Etter 14 dager var vi lastet.  Jeg var iland med motorbåten hver dag.  Engang var vi å bestilte tre griser, en stor svart en og to små hvite.

Vi rigget så klar for å gå til sjøs.  Flere hadde vært mere eller mindre syke i Rosario.  Vi hadde taubåt til Buenos Aires reden, hvorfra vi seilte, men vi måtte ankre flere ganger før vi passerte Montevideo.  Etter at vi kom ut, ble Peder Eliassen, en nordlending, syk.  Det var tyfus. Han var en stor, sterk kar, og han ble så tynn at han var nesten ikke til å kjenne igjen. Da han etter 3 uker begynte å komme opp av køya, måtte han gå med krykker.  Ikke før var han blitt frisk, da en danske som het Loyd Nilsen ble syk.  Han var rett som det var utenfor seg og måtte passes på.

Da vi kom nordover, begynte vi å få uvær og overvann til stadighet og med mye setting av seil og gjøre fast seil.  Kalt var det også.  Vi hadde fyr på kaminen og 2 tommer vann på dørken (dekket).  Etter en stund hadde vi ikke flere tørre klær å ta på oss, så når vi kom inn fra vakt, tok vi av oss de våte klærne og la dem opp på madrassen og et teppe over, og så lå vi på det når vi hadde hvilende vakt.  Når vi igjen skulle ut på vakt, tok vi av oss de tørre klærne og på oss de våte som nå var varme.  For med en gang vi kom ut, var vi igjen våte av overvannet.

Juleaften var også oppe der nord, og da hadde vi slaktet en av grisene.  Nyttårsaften hadde vi uvær, og da hadde vi den andre grisen [til middag]. 

I slutten av januar 1916 var vi nordenom Skottland og møtte der en patruljebåt og fikk prisemannskap og måtte gå inn til Lerwick på Shetland for kontroll.  Vi lå der i 8 dager og hadde et stormende vær.  Matros Loyd Nilsen kom i land på hospitalet med det samme vi kom inn og døde to dager senere.

En natt ble vi purret ut klokken fire da skipet drev for ankerne.  Alle mann ble beordret på poopen unntagen jeg som måtte gå å fyre donkeyen, klar til å hive anker i tilfelle det skulle bli nødvendig.  Vi hadde en svær engelsk "monovor? like aktenfor som vi holdt på å drive inn på.  Neste dag lettet vi og fikk to trawlere langs siden og forhalte lenger opp der vi ankret.  Trawlerne ble langs siden på oss til vi var klar til å seile..

Vi gikk derfra i begynnelsen av februar og fikk motvind og uvær med en gang vi kom ut.  Vi så Norskekysten flere ganger og likeså Færøyene og Island.  Tilslutt hadde vi drevet opp til like utenfor Trondhjem.  Da begynte vinden å rumme til, og en natt var vi utenfor Jæren.  Det blåste friskt, og vi hadde motsjø, men måtte fire bramseilene for å klare land.  Neste morgen var det meningen at vi skulle ankre ved Skagen, og vi hadde rigget opp 4 skårne taljer på stompen og merseskjøt getaugene.  Vi tok vann over bakken og den slo helt akter mot poopen.  Det var også svært kaldt.  Da vi kom ned mot Fredrikshavn, blåste det så at det var umulig å ankre opp. 

Vi fortsatte til Helsingør hvor vi ankret samme kveld.  Neste dag fikk vi to taubåter som tok oss til Korsør, der vi skulle losse endel av lasten.  Styrmannen som var Mathias Holst i fra Grimstad, reiste hjem herfra på en liten ferie.  Annenstyrmannen var nordlending, og han fikk brev om at han var blitt far til trillinger.  Det likte han ikke, for han var forlovet med en annen pike. Så han måtte hjem og ordne opp i sakene.  Han drakk svært og hadde dilla et par ganger.

Da vi var ferdig losset i Korsør, fikk vi taubåter og gikk til Kolding med resten av lasten. Tanta Anna og Jenny var da med.  Vi var framme en ettermiddag og fortøyde. 

Vi lå så å losset i Kolding i omkring 14 dager da vi ble avmønstret

og nytt mannskap kom ombord.  Vi gikk fra Kolding om kvelden; annenstyrmannen, tømmermannen, seilmakeren Hjalmar Terjesen, nordlendingen og jeg.  Kom til Fredrikshavn om morgenen og gikk der ombord i D/S "Jylland" for å gå til Kristiansand hvor vi kom samme kveld, og der skiltes vi.

Jeg tok inn på Smelys hotell for natten.  Om morgenen da jeg spiste frokost, møtte jeg fru Sofie Johannesen og Thora Hove.  Jeg gikk så ombord i "Alfen", og da vi kom til brygga i Homborsund, var mor der for å gå til Grimstad, men hun ville ikke gå da jeg kom.

Kokk på Sildefiske mars 1916:

Samme kveld ringte far opp fra Egersund, for å få folk til skøyta "Agder".  Han og Nils Dannevig var kommet inn der for å få parafin til å gå hjem med.  De hadde tauet endel snorpenotsbåter opp til Haugesund og var på hjemveien.  Fisket der var i full gang, og de kjøpte garn og styrte seg ut for å fiske med bundset.  Etter at mor hadde snakket med far, tok jeg telefonen og sa da at jeg var villig til å være med å fiske der, hvois de ikke kunne få folk.  Far sa da at du må huske på at du er bare en guttunge, og at det er hardt arbeide her.  Jeg sa det var allright.

Helga Tønnesen fra Ågerøy, som da tjente hos Paul Dannevig, var rundt for å høre om noen ville gå på sildefiske, men der var ingen andre enn Jens Kjærviga som vill gå.  Så det ble han og meg, og vi reiste neste morgen og kom til Egersund to dager senere.  Dette var i begynnelsen av mars 1916.

Det første jeg måtte gjøre da jeg kom ombord, var å lage middag til dem.  De skulle gjøre noe med motoren og hadde ikke tid til å gå iland å spise og heller ikke tid til å vise meg hvor tingene var.  Jeg skulle steke kjøttkaker.  Jeg kunne ikke finne salt, så jeg måtte gå å ta noe grovt salt fra noen sildetønner for å få saltet både poteter og kjøttkaker..  Men jeg fikk da ferdig middagen, og neste morgen klokken fem gikk vi ut.

Jens Kjerviga og jeg hadde rom og seng sammen i land.  Far og Nils sov ombord i køyene.

Vi satt garna på en ca 20 favner vann og gikk fra det ene sett til det andre og trakk hele dagen.  Vi hadde såvidt tid til å få oss en kopp kaffe og et stykke brød en gang på dagen.  Der var kaldt og mye snå, men fint vær så fisket gikk godt, og vi hadde 70-100 kasser pr. dag.  Prisen var god, fra 28 til 32 kroner pr kasse.  Senere fikk vi litt urein, og prisen gikk ned til 13 kroner kassa.  Når vi kom inn med fisken, gikk vi gjerne opp og spiste middag først, som alltid bestod av kjøttkaker.  Det var det eneste de på restauranten hadde tid til å lage når det ikke skulle ta så langt tid å servere.  Når vi var ferdig med middagen, var gjerne fisken solgt til en eller annen oppkjøper.  Så måtte vi losse fisken selv, og klokken kunne være ett og to om natta før vi var ferdig.  Så var det litt søv og så ut igjen klokka fem om morgenen.  Om søndagene lå vi inne, og da tørket vi også garn.  Da var det far som laget middag, og da skjenket han en dram.

Da jeg hadde vært med i 10 dager, ble jeg syk.  Jeg hadde fått influensa og måtte gå hjem, men jeg hadde tjent 1003 kroner og var igrunnen vel fornøyd.

"Agder" kom hjem med de andre ei uke senere, for fisket var da slutt der borte.

De hadde en dag fått hundre kasser nede ved Rekefjord der de hadde fortsatt etterpå.  Brutto hadde skøyta fisket for 20 000 kroner.

Etter at jeg kom hjem, fisket jeg torsk og hadde en del hummerteiner.  De forsøkte også å fiske sild hjemme med skøyta, men de fikk ikke noe og sluttet.  Jeg var i Grimstad flere ganger for Otto Nygård var hjemme og likeså mange andre kamerater, Voksholt, Leland, Harald Kristiansen og Trygve Grøm med flere.

Første april fulgte Otto og jeg tante Anna til Kristiansand der hun gikk ombord i Danskelinjens "United States" for å reise til New York til Brabloch og Onkel.

Midt i april 1916  reiste jeg så til Arendal fra Grimstad med S/S "Kristiansand" og tok hyre med S/S "Tinto". 

Jeg hyrte meg hos hyrebasen Christensen.  Far og Nils var samme dag reist med en skrapejernslast til Arendal, og jeg måtte ut og gi beskjed til dem.  Jeg gikk så hjem med "Trafikk" om ettermiddagen sammen med Otto som hadde hyrt seg som 2. styrmann med S/S"Falkland" mens Trygve Grøm skulle være 2.styrmann med "Tinto".

Kom hjem til Homborsund samme kvelden og hadde gått landeveien fra Grimstad.  Sa til mor at jeg skulle reise neste dag og så var det å få klærne istand og sekken pakket.  Utover natten kom far hjem, og neste dag fulgte far og mor meg med "Alfen" til Arendal hvor jeg måtte se å få pass.  Vi sov på Andersens hotell om natta.  Neste morgen klokken fire måtte vi gå ned til brygga da Besheim som jeg skulle reise med, lå der.  Jeg fikk der følge med Otto, Trygve og også med ham som hadde vært stuert med Brabloch,  John Ingbregtsen.  Over Nordsjøen hadde vi fin reise, men ingen oppvarting.  Maten ble satt på et bord forut sammen med emaljerte pletter, kruser og kniver, og så fikk vi forsyne oss selv.  der var ingen border, så vi måtte sitte på benker og hadde maten vår i fanget

April 1916: Der var masse folk ombord, så der var ingen køyer, og vi måtte ligge på halm på mellomdekket uten sengetepper eller andre køyklær.

Vi kom så en morgen inn til Newcastle, og det var krigstid så ingen av passasjerne hadde lov til å være på dekk.  Alle ventiler måtte lukkes igjen, og man fikk lov til å komme opp før skipet var i havn. Så var det å kjøre og gå fra den ene plasen til den andre og få passene iorden.  Vi ble så sent til South Shields hvor båten lå i dokk, og vi kunne ikke komme ombord.  Vi ble så innlosjert på sjømannshjemmet og hos Sand som var en slags shippingmaster der.

Vi hadde ikke lov til å være ute etter klokken 9 om kvelden, og hvis vi gikk for å kjøpe et glass øl, måtte hver betale for seg.

Vi ble da endelig ferdig, fikk proviant og kull og kom oss ut fra South Shields.  Ombord ble jeg satt til vaktmann og ble så lenge jeg var ombord bare kalt vaktmann.  Jeg var her sammen med Thorstein Sørvik og Karl og Einar Buene som var matroser.  Mads Lund fra Borøya, var skipper, og hans svoger var styrmann.  Vi fikk ordre om å gå fra Newcastle til Methil opp i Skottland ved Firth of Forth.  Vi kom inn der omkvelden under Isle of May.  Her fikk vi spørsmål om hvem som hadde gitt oss lov til å gå inn på sydsiden av øya.  Kaptein Lund sa han hadde ikke hørt  at der var noe i veien for det.  Det ble da fortalt oss at der var fullt av miner, og at vi hadde gått rett gjennom minebeltet.  Vi fikk så ordre om å gå ut igjen andre veien og ligge utenfor om natten og så komme inn neste morgen hvis vi da ikke var skutt i senk av en undervannsbåt.  Alt gikk dog godt og neste morgen kom vi inn og ankret og fikk ordre om å gå og ankre på Lith reden hvor vi lå i pasken 1916.

Jeg var fremdeles vaktmann og måtte se etter signaler fra kontrollfartøyet, for hvis det heiste opp grønn lanterne, måtte jeg heise opp ankerlanternene.  Det hendte bare en natt.

En stor del av den engelske flåte var der på den tid.  Kaptein Lund måtte betale £3, sh10 i mulkt fordi han hadde gått inn på feil side av øya og rett gjennom minebeltet. 

Vi fikk så en dag ordre om å gå inn til Methil og laste kull.  Vi fikk der ikke lov til å gå i land unntatt på kaia, og det var black out og ikke noe arbeide om natta.

Det tok oss 8 dager å laste der, og vi gikk så ut med forseglet ordre som viste seg å være Århus, Danmark hvor vi kom inn etter 4 dager.

I Århus lå vi og losset i fire dager og bare om dagen og ingen overtid.  Fra Århus gikk vi til Gøteborg for å laste props til England.  Da vi kom dit forlangte vi kr 100,- i ekstra lønn for tur til England over Nordsjøen hvilket rederiet ikke ville gi oss og ordret nytt mannskap fra Oslo.

Jeg hadde da ikke stort til gode, for jeg hadde bare 90 kroner måneden og derav 60 kroner i trekk

Jeg hadde jo også tatt opp ca kr 25 for å kjøpe for og hadde bare vært påmønstret i en måned, så jeg hadde ikke mere enn 4,5 kroner i avmønstring, og så hadde jeg 4,5 kroner i overtid.  Det var så mye at jeg fikk sent tøyet mitt hjem til Arendal hvor jeg skulle pakke det opp selv.  Jeg skulle så få låne 20 kroner av Trygve Grøm, men måtte vente til kvelden før jeg fikk dem, så jeg kunne ikke reise før neste dag.  Jeg gikk så fra Gøteborg med tog klokken fire om morgenen 18. mai og kom til Oslo kl 12 middag samme dag.  Togbilletten kostet kr12,50, og båt fra Kristiania til Grimstad kostet kr 9,50, såm jeg hadde ikke noe igjen til mat og hadde heller ikke ingen mat med meg.  Ytterfrakke og kalosjer hadde jeg på meg for at det ikke skulle bli for mye å betale i frakt på jernbanen fra Gøteborg til Kristiania.  Jeg gikk så her [i Oslo] hele dagen uten mat, og om kvelden gikk jeg ombord i Kystruta og sov på isboksen om natten da jeg ikke hadde penger til køy.  Jeg gikk så også hele neste dag uten mat.  I Arendal fikk jeg tak i tøyet mitt og kom så til Grimstad og kom så til Grimstad samme kveld 19. mai 1916.  Der gikk jeg opp til tante Sabine som tjente hos Nygårds mens Tante var ute.  Jenny var også hjemme.  Der fikk jeg beskjed om å gå å vaske meg før jeg fikk noe å spise.  Da jeg hadde gjort det, spiste jeg opp et helt brød.  Jeg gikk så opp til Karen Stølen som sto hos Føreid og fikk kjøpt  en ren kneip.  Da møtte jeg Amanda Kjekstad og Anne Havnevåg og var sammen med dem til kl 1230.  Da jeg så kom og skulle inn, hadde alle lagt seg, og tante Sabine hadde reist til Vik.  Jeg ringte så på hoveddøren, men ingen svarte.  Gikk så på bakdøren og ringte, men ingen svarte der heller.  Tilslutt satt jeg meg i tarappen i bakgangen, og der sovnet jeg like på siden av døren, for hvis noen kom og skulle der, kunne jeg våkne.  Ingen kom desverre, og jeg våknet klokken fem om morgenen og frøs dom en skredder.  Jeg gikk så til hoveddøren, og da kom Jenny og lukket meg inn.  Jeg gikk til køys og sov så lenge at det var såvidt at jeg rakk båten til Homborsund.

Da jeg kom hjem, var ikke mor svært blid for at jeg kom og heller ikke far.  Jeg hadde jo bare vært ute i en måned. 

Jeg fikk så penger ut av banken og betalte mor til Trygve Grøm de tyve kronene jeg hadde lånt for å komme hjem.

Jeg hadde en fin sommer hjemme, og der var mye fisk.  De fisket ikke makrell med båtene mere enn det første av sommeren, for i en storm mistet de lillebåten "Homborgsund":

Begge båtene var gått ut om kvelden og satte garn.  På storebåten "Agder" var Far, Nils Dannevig og Karsten Markussen, på lillebåten var Paul Dannevig, Martin Fossdal og onkel Gunder Torjussen fra Vikstølen.  Det begynte å blåse utover natten, og på storbåten hadde de begynt å trekke tidlig og satt seil og seilte innover til land.  Men da lillebåten ikke kom, seilte de tilbake for å se.  De kom også opp under den, men straks etter kantet den.  De seilte da bare med fokkene oppe.  Båten reiste seg igjen, men da hadde de mistet rorpinnen, og mens onkel Paul holdt på å få fast en hake til rorpinne, kastet båten igjen.  Og da den så reiste seg etter at masten var brukket, var den full av vann og sokk.  De så ikke mere til Gunder Torjussen.  Da de på storbåten så at Lillebåten kantet, fikk de igang motoren og styrte så rett på den midtskips.  Idet de var over den, bumpet de mot den og fikk propellen full av garn.  Men de fikk da tak i Martin Fossdal og kastet en line til Paul.  Han forsøkte å entre i hendene etter storbåten, men ble slått akterover og kom under bunnen av "Agder" og fikk et stygt slag i hodet av propellen og et over handa.  Men de fikk ham ombord og kom iland østenom Arendal og inn til byen klokken 6 om kvelden hvor Paul ble sendt på hospitalet.  De kom så hjem med storbåten klokken to om natten.  Far kjørte så til Stølen for å fortelle tante Valborg, søstera hans at mannen hennes var druknet.. Det var den tyngste dagen i hans liv

Etter det gikk de ikke ut mere med båten, og der var også så fullt av miner at det også av den grunn var for risikabelt.

Alle gamle sildegarn som de hadde fra før, ble brukt til steng, og gamle sildegarn kjøpt for det samme [formål].  Far og Nils fisket så sammen den sommeren og fikk mye makrell, og vi andre var med og hjaalp dem.  Vi fikk somme tider opp til 400 sneis makrell i kastet.  Det var maksimalpris på makrellen og statstilskudd, så prisene var nokså sikre, og likevel var det billig fisk for kjøperne.  Den meste makrell fikk vi på Ramsviga, og så fikk vi en hel del på Krygle.  På Ramsviga hadde vi torn["tårn" en plass de satt og ventet på makrellstimen?] for det fandtes å være[syntes å være/viste seg å være] den beste plassen. 

Det var Nils Johansen, Hermnan Hansen, Ole Hallet og oss samt Brattåsene. 

En dag vi (far og jeg) hadde vært til byen med makrell og var på hjemveien med skøyta, møtte vi Kyrre og onkel Nils med vaden.  De hadde også kastet flere ganger, men ikke fått stort, og makrellen vaget langs hele Nesset.  Jeg satte da far ombord til Nils og fikk Kyrre ombord i skjøyta.  Kyrre hadde vært ute hele morgenen med onkel og ikke fått noe å spise, så han var sulten og bare 11 år gammel.  Så jeg satte ham iland på steambåtsbrygga og gikk deretter ut utenfor Nesset og fikk tak i far og Nils og tok sjekta på slep hjem. Vi spiste så middag.  Kvelden før hadde vi latt storsjekta være med vaen på begge ute i Møllebukta, og jeg sa til far, som ville ha en middagslur, at jeg ville ro ut og se om der var noe makrell og lense sjekta der ute.  Da jeg kom ut, så jeg makrellen sto på Kas?på kne rett østenfor Ytre Kalvøya.  Jeg rodde inn, fikk vasjekta lens og rodde ut og kastet med det samme over bukta mellom begge ytre Kalvøyene.  Begynte så å hale inn på vaen og hadde fått den rundt kl halv fire ettermiddag, da onkel Nils og Olaf Dannevig kom og hjalp meg.  Der var 110 sneis makrell i vaden.  Senere kom Mathias roende ut med mat.  Da vi hadde vaen omtrent ferdig, halte jeg og Mathias den tilbake på sjekta, og Nils og Olav gikk rundt til Dronningskjærbåen og kastet der med sin vad.

Da vi halte den inn Nils og jeg med Olav i årene, var der 56 sneis makrell, men da var også klokka midnatt.  De satt så meg over i min sjekte.  Mathias var rodd hjem med min makrell så de kunne få den på skøyta føe jeg kom hjem, og klokka ett om natten var også Nils sin makrell på skøyta.  Neste morgen gikk så far og Mathias til byen med makrellen.

Den sommeren 1916, var Rikard Hansen og jeg for det meste sammen, og vi hadde mye følge med Martha Espevig og Anne Kjærviga.  Ellers var der yngre gutter på vår alder hjemme.

Jeg fisket også ål den sommeren, når jeg kunne få sild og fisket på flossa til langt ute i august.  Et par ganger var vi også ute og tok krabber med lykt på fjellet og fikk mellom 50 og 60 hver gang.  Johan Nygård og Bendix var ute hos oss og med og fisket. 

En stille kveld på sommeren da vi satt like ned for Robertsviga og så etter makrell, hørte vi liksom kanontorden fra sjøen, og neste dag hørte vi om Jyllandsslaget mellom engelske og tyske krigsskip.  Senere drev der inn lik av mannskapene.  Kyrre og jeg var en natt ute og trekte åleteiner like utenfor Fluholmene, og der lå en tysker med livbelte på.  Far og jeg tauet ham inn til dampskipsbrygga neste dag og en torpedobåt kom om ettermiddagen fra Arendal og undersøkte ham og tok ham med seg utenfor Grønningen og begravde ham i sjøen.

16. september var det hummerfisket begynte.  Da jeg og far rodde ut om morgenen for å legge ut teiner, hadde vi vaen på sjekta og så også makrellen innenfor Hovekalvøya på Fluholmfløa.

Da vi hadde fått holdt vaen på, var makrellen forsvunnet, og vi rodde hjem og spiste middag.  Etterpå rodde vi ut og la resten av teinene. 

Engang på sommeren hadde vi tatt makrell om kvelden og fått 2/3 skjekte full.  Det ble da bestemt at jeg skulle ro til Grimstad med makrellen.  De var frisk vesatvind, så jeg seilte til forbi Bjorøya, men da var vinden stilnet av, så jeg måtte ro helt til Grimstad.  Skjekta var så full av makrell at jeg måtte sitte med beina rett ut.  Jeg kom til Grimstad klokka seks om kvelden og leverte makrellen til A.C. Olsen og hjalp med å få den på steambåtsbrygga, for å få den med båten.  Etterpå rodde jeg så hjem igjen og kom fram sent på natta.

I slutten av september 1916  mønstret jeg med S/S "Stortind"  ex Lyngfjord.  Med den mønstret også Johan Nymann og Karl Fossdal samt Richard Hansen.

Rikard og jeg på dekk, Karl Fossdal som messegutt og Johan som lemper.  Da vi skulle reise med kystbåten til Moss neste dag, kjørte  onkel Nils oss til Lillesand med båten.  Vi fikk der rom på et kott hos Trine Andersen.  To av oss lå i køya og to på dørken.  Vi betalte for oss om kvelden da vi måtte opp klokken fire om morgenen for å ta båten.  Vi ba dem sette mat fram om kvelden så vi kunne båre gå ned og hjelpe oss selv.  Vi bad dem også sette inn en flaske landsøl pr mann.  Dette ble også gjort, og de åpnet til og med ølflaskene om kvelden, så da vi skulle drikke ølet til maten, var det flat.  Vi kom da oss opp om morgenen, men båten var ikke på tida.  [Nede på kaia]Der traff vi på Harald Håversen som skulle være tømmermann.  Hans foreldre var også der.  Da kom det telegram om at båten var forsinket og ikke kom før ved åtte-tiden.  Vi ble med Håversens hjem og fikk frokost, og vi hadde så mye skøy for oss, at de gamle ble riktig fornøyd.

Der var flere andre som reiste også; Verner Andersen, Alexander Ugla, Toralf Pedersen, Erling Hansen og 2.styrmann Tønnes Tønnesen.  Det var liksom han som skulle ta vare på oss, for vi ni hadde fått hyre gjennom Gustav Pedersen, og det var Peder Pedersen som skulle føre båten.

Vi kom så til Moss tidlig på morgenen, og den eneste plass som da var åpnet, var jernbanekafeen.  Vi hadde ikke hatt køyer om natten, men sovet på benker og helst vi kunne, så det skulle smake med en kopp kaffe.  Vi fikk det også, og der var så mye at til og med skålen var halvfull.  Vi kom ombord i skipet som da just var innkjøpt av den forrige eierfra Grekenland, så vi kunne fremdeles se det greske flagget.  Båten var 32 år gammel og bygd som "Highland Prince" og seilt for ?Beric Line fra først av og opprigget med fire rær på hver mast samt sneiseil.  Vi var 6 mann i ruffen på matros-siden og båsen og tømmermannen hadde lugar sammen.

Søndagen etter at vi kom til Moss, var vi over på øya og hentet prammen. 

En av fyrbøterne Louis, var så ille ute av seg hver gang han var full, for det han måtte reise hjemmefra, nygift og all ting.  Rett som det var truet han oss med kniv.

Vi kom oss da endelig ut fra Moss og fikk uvær med det samme og brukte seks dager over Nordsjøen til Hartlepool, England.  Der fikk vi ikke lov til å gå på land undtagen den dagen vi skulle opp å få våre pass stemplet.  I West Hartlepool var der ingen gat, så når det var uvær, lå skuta og jaget fram og tilbake langs kaia.

En natt brakk vi alle fortøyningene og måtte så ut i bøyene.  Da vi så var lastet ferdig, gikk vi i konvoi ned langs kysten og måtte ankre påm Dauns da der var undervannsbåter observert i nærheten.

Der satt vi båten på vannet, for styrmannen skulle over på en båt som hadde trådløs telegraf og få rettet kronometeret.  Jeg rodde ham over, og da styrmannen gikk ombord, fulgte jeg med og gikk forut og bommet endel tobakk da vi selv ikke hadde noe ombord fordi seilet[forseglingen?] ikke var åpnet.  Neste morgen gikk vi derfra i konvoi gjennom kanalen.  der passerte vi en drivende mine nokså nærme, men det var om dagen så vi så deen.  Vi hadde ordre om å ligge med klærne på.  Kommet gjennom kanalen gikk vi ut av konvoien og seilte for oss selv.  Vi skulle til Livorno i Nord-Italia.  Vi hadde fint vær hele turen.  Det eneste som forstyrret oss var loppene.  I den kulllasten fi hadde fått, var der fullt av lopper, så hver gang vi skulle til køys, måtte vi loppe oss som vi kalte det.  Werner satt på en køykant og jeg på en annen og undersøkte tøyet vårt.  Jeg tok engang 6 lopper i skjorta og 5 lopper i underbuksa.

En søndag som vi var kommet ned mot Gibraltar, fikk vi se to små båter like forut.  Vi kom opp mot dem og så det var to livbåter.  Vi rigget opp og heiste dem ombord på akterdekket og rigget presenning over fem luker.  der var 40 mann fra en gresk båt som var blitt torpedert.  Kapteinen på Grekeren kom opp på broa hvor jeg sto til rors og fortalte at de var torpedert for fire timer siden.  Ubåtsjefen hadde fortalt dem at der kom en gammel nordmann etter dem hvor de kunne gå ombord og der si til kapteinen at han kunne holde seg like under Afrikakysten og så sette dem i land i Gibraltar hvilket også ble gjort.  Da det var gjort, fortsatte vi til Livorno.  Vi ankom byen og losset kullasten..

Flere av mannskapet var en søndag oppe i Pisa [2-3 mil fra Livorno].  Da vi kom ut derfra, var mange av mannskapet på fyrbøtersiden syke.  Vi gikk fra Livorno med kurs for Huelva i Syd-Spania[nær grensa til Portugal].

En dag utenfor spanskekysten blåste det så hardt at skipet ikke ville styre, så vi måtte ankre opp over natta.  I Huelva lastet vi nikkelkis tl Baltimore, USA.  Kisen var som størv og gjorde vondt i øynene.  Vi måtte gå med lommetørkle over ansiktet og etterpå vi kom ut, måtte vi få borvann av styrmannen og vaske dem med.  etter at vi fikk kisen ombord, forsvant alle loppene.

1916:

I Huelva rømte alle fyrbøterne fra oss, likeså kokken, så der ble hyrt nye i all hast.  De vi fikk ombord for dem som rømte, var boms som hadde gått lenge på bommen i Huelva.  Ny kokk var det umulig å få, så en spanjol ble påmønstret for å være kokk, men han hadde visst vært alt annet enn kokk, for han kunne hverken koke eller bake.  Brødene var ikke mere enn to tommer høye og rå inni som nyskåren last.  Han kunne heller ikke lære, og stuerten ble så sint at han slo ham i hode med ei emaljert øse så emaljen skvatt.  Stuerten var en liten sint Stavangermann.

Kullene vi fikk som bunkers var som jord.

Da vi kom ut fra Huelva, møtte vi styggregn med det samme og beholdt det helt til Bermuda hvor vi måtte gå inn for å bunkre og proviantere og få vann. 

Uka etter at vi kom i sjøen fra Huelva, fant man ut at der var gått hull i den ene vanntanken, og så fikk vi rasjonering på vann.  Samme uke voknet stuerten som hadde vært full til da og fant ut at han hadde glemt å proviantere.  Istedet for smør fikk vi smult og så pepper og salt som vi skulle strø på for å lage smør av det. 

Kjøtt hadde vi hjemmefra [preservert) for vi hadde jo bare isboks for en ukes oppbevaring.

Begge vanntankene var under bakken i akterkant av kjettingkassen og pumpa oppe på bakken ved siden av koppen ned til lugarene.  Så den måtte vi pumpe vann hver morgen og fylle i byssa.  det var nesten to timers arbeide.

En natt på turen måtte vi styre med håndratt nede i tømmermanns-sjoppen[-sjappen] under broa, da steamledningen til styremaskinen var gått i stykker.  Båten så og si vrengte seg i alle fasonger. 

Vi kom inn til Bermuda juleaften om morgenen.  Da vi skulle ha doktorinspeksjon, ville ikke stuerten komme.  Jeg ble sendt av styrmannen for å hente ham, men han ville ikke.  Styrmannen gikk selv ned, men han kunne heller ikke få ham med seg.  Så måtte skipperen gå selv, og da kom stuerten føre fightende og skipperen etter.  Stuerten hadde i sin tid seilt med Selmer Pedersen og uttrykte seg således til skipperen da han kom bort til der vi sto: "Der er en sånn forskjell på deg og bror din som på himmelen og helvete."

Om kvelden skulle det jo være noe ekstra da det var juleaften, men stuerten var full, og kokken kunne ingenting stelle til.  Så fikk vi gå i byssa den som best kunne, for å få noe laget til.  Vi hadde likevel en nokså festlig juleaften for oss selv.  Første juledag gikk vi så ut fra Bermuda med kurs for Baltimore og fikk igjen uvær. 

Andre juledag begynte skorsteinen å danse fra den ene siden til den andre.  Den brakk av like ved casingen både skorsteinsfløyte og steamrør.  Vi holdt på til klokken 12 midnatt før vi hadde fått stemplet den igjen og fått skuta tilbake på kurs. 

Vi hadde 10 dager fra Bermuda til Baltimore, hvor vi kom nyttårsaften 1916, ialt 33 dager fra Huelva.  Vi ankret på reden og gikk langs kai 1.nyttårsdag 1917.

Vi losset så malmen og gikk derfra til verksteded hvor vi lå i nesten 2 måneder innefrosset.

Etter at vi var ferdige ved verkstedet, forhalte vi og begynte å laste korn for Norge.  Vi byttet med å være vaktmenn der og hadde halve natta hver.  En gang jeg hadde morgenvakt, hadde jeg dyppet av litt og våknet klokken halv seks.  Da skulle jo kaffen være ferdig og mannskapet tørne i arbeid kl seks.  Jeg rakte [skyndtet meg?] så ut byssen i en fart, fikk på med ved og kull og helte paraffin over.  Deretter slapp jeg en fyrstikke ned i hullet istedet for å tenne undenfra, og der ble en hel eksplosjon, så jeg brente både ansiktet og hendene og måtte ut i snøen og kjøle meg av.  Det sved hele dagen etterpå.

Vi gikk mest på teater og kino mens vi lå der.

Vi var ferdig med lasting i Baltimore 28.februar 1917 og gikk ned roveret med is på begge sider.  Etter en ukes tid kom vi inn til Halifax for kontroll, hvor vi ble liggenede i fire dager før vi igjen fikk lov til å gå.  To dager etter at vi forlot byen, kom vi inn i pakkisen og kjørte hull i baugen og måtte snu og gå tilbake til Halifax. igjen.

Vi kom så langs kai og måtte losse ut all lasten i rom nr. 1 for å lette skuta med baugen.

Vi ble så sendt ned for å banke rust i forpeaken etter som platene ble tatt ut.  Men da vi banket hull i den ene platen etter den annen, ble dette stoppet.  Vi fikk ikke lov til å gå i land, for hvis vi gjorde det, måtte vi enten gå i armeen, eller så måtte vi betale 72$.

En greker vi hadde ombord, mønstret av og gikk i armeen.  Der var vakt med gevær ved landgangen, en på dekket og en på kaia med geværer.  Vi måtte derfor gå gjennom hullet i baugen.  Vi gikk på kino flere ganger, men så ble det stoppet, for de hadde hørt at vi var i land.  Så kom der en styrke på 20 poliser og skulle ta oss en kveld klokken halv ti, men da var vi heldigvis alle ombord.  Den enste de tok var skipperen, og han hadde sitt pass i orden.  Neste dag ble det så forhør, men ingen hadde vært på land.

Vi lå der mens USA erklærte Tyskland krig. 

Vi ble så ferdig etter en måneds verkstedopphold med å sette ned 10 nye plater og forsterke baugen.  Deretter fortsatte vår tur til Norge og Bergen.

Vi hadde et strålende vær over Atlanteren og så ingenting før vi om kvelden utenfor Bergen så en konvoi på 30 skip.  Vi kom så inn til Bergen en søndag i begynnelsen av mai 1917 og fortøyde på Vågen.  Losen vi fikk inn, var full som en alke, så skipperen gikk inn og fortøyde selv i bøyene.

Samme kveld ble vi sagt opp og mønstret av neste dag alle unntagen Karls Fossdal, Erling Hansen og Thoralf Pedersen.

Vi tok så kystbåten hjemover samme kveld.  Rikard hadde sendt telegram til Hedvig som var i Haugesund, og hun kom ned og møtte oss om natten da vi kom dit.

Syttende mai 1917 kom vi til Lillesand og tok der hesteskyss hjem.  Det var Richard, Johan Nymann og jeg.  Da vi kom til Alvheim, kom fru Fossdal ut og var skuffet for at ikke Karl også kom.  Vi kom så hjem, og der satt far med tre brukne ribben.  Han hadde falt på essingen av sjekta, mens de holdt på å hale på land kister i Kisteviga.

Jeg begynte så å gjøre klart makrellstenget, og en uke senere tok jeg og Mathias 100 sneis makrell og en laks. Men det var det eneste vi fikk på en lang tid.

Rikard og jeg hold mye sammen den sommeren og hadde følge for det meste med Nelly Johannesen og Dagny Vestrenga.  Sankt Hans aften hadde vi bål og moro på Breivig.

Jeg arbeidet med høyinga i Danneviga om sommeren sammen med onkel Nils Homborøy, som den gang hadde kjøpt høyet på stuen.  Jeg hjalp ham også i Kisteviga hos Pedersen, hvor Nils   hadde kjøpt det på samme måte.

Da høyinga var over, hadde Rikard reist ut med skonnerten  M/S  "Klaus" fra Grimstad.

Jeg tok så hyre med "Castor 2" av Lillesand hvorfra vi gikk en kveld i august 1917.

John Terjesen var skipper og Thomas Andersen styrmann.  Jeg og Halvdan Akselsen var matroser, og en i fra Vallesverd var kokk og gutt.  To dager etter kom vi inn til Stathelle, hvor vi skulle losse ballasten.  Den bestod av granatstein  tatt ombord i Ålersund.  Vi lå der i fire dager og losset.  Skipperen selv var i rommet og la an, mens Halvdan og meg var i håndvinsjen, og Thomas Andersen fikk stenene over rekka.  Da vi var ferdige der, tok vi taubåt opp til Porsgrunn hvor vi skulle laste props for Tau Bryggeri i Stavanger.

De eneste køyklær jeg hadde med, var ett ullteppe, ingen madrass eller hodepute.  Jeg lå rett på trebunnen i senga og hadde ei trøye under hodet.  Vi visste jo ikke når vi kunne bli torpedert.

I Porsgrunn lå vi ei uke og lastet, fikk så taubåt til Langesund og satt så seil for Stavanger.  Neste dag var vi utenfor Homborsund, og samme ettermiddag holdt vi på å drive på land ved Ulvøysund.  Men så begynte strømmen og sette oss ut fra land og klokken ni om kvelden med nesten ikke vind, var vi ca 6 mil av Songvår fyr.  Thomas Andersen hadde vakt, og jeg var hans vaktmannskap og sto til rors.  Plutselig hørte vi et skudd, men kunne ikke se hvor det kom fra.  det kom så et skudd til og kula landet i vannet like til lovart.  Jeg gikk da ned i le av roret, og vi loffet til vinden, og straks etter så vi et periskop komme opp.  Jeg satt roret fast og gikk på forråen med en talje og Halvdan gikk opp i storriggen med en for å sette ut prammen..  Det tok ikke mer enn et par minutter så var den på vannet.  Kokken kom så opp og spurte om der var noe på ferde.  Han var purret samtidig med Halvdan, men kunne aldri komme seg opp av køya.  Skipperen, Halvdan og kokken rodde så ombord i undervannsbåten, som var kommet like under le av oss.  Men de hadde glemt journalen så Halvorsen og kokken kom roende tilbake sammen med en tysk offiser for å få den.  Tyskeren ville også peke [kontrollere] i lasten, men det var jo umulig.  Etter en stund rodde de tilbake, og skipperen kom ombord og vi fortsatte.  Straks etter kom en torpedobåt ut fra Kristiansand og praiet oss.  Og etter forskjellige spørsmål og svar gikk den tilbake.  Neste dag hadde det stått i avisene at vi antagelig var blitt skutt i senk.

Neste dag utenfor Jæren hadde vi storm og splittet storseilet og måtte skifte det.  Samme kveld tok vi los ved Tannanger, men da var vinden stilnet av, og det var motvind så vi måtte baute.

Vi hadde prammen uten, og Halvdal og jeg måtte ro henne rundt i hver baut til kvelds.  Den dagen fikk vi en fiskebolle pr mann, for akter hadde de spist det opp alt sammen, sa kokken. Vi kom inn klokken fire om morgenen og ankret.  Jeg gikk så tilkøys, og vi lettet klokken elleve og gikk inn og lengs kaia.  Halvar og jeg var så i rommet og langet opp props, og de andre fikk den over rekka til dem som tok imot på land..  Vi lå der og losset i 6 dager, så gikk vi på slippen på Buøya.  Halvdal og jeg sa da opp og ble avmønstret om mandagen, og da hadde vi skrubbet skuta i bunnen og malt om søndagen. 

Om mandagskvelden reiste vi med kystbåten fra Stavanger , og Halvdan gikk i land i Flekkefjord hvor han hadde familie.  Jeg gikk til Lillesand og fikk der seile hjem med Thorvald Stovodden.

Rikard var da i mellomtiden kommet hjem og holdt på å male.

Straks etter jeg var kommet hjem en dag det blåste frisk sydost, skulle jeg sette ei jente ut til Homborøya til Knutzens.  Da jeg skulle hjem, satte jeg fulle seil og kullseilte så omtrent midtfjords.  Nils Dannevig og Olav kom så roende fra Homborøya og Thorvald Johannesen fra Stovodden.  Vi fikk sjekta i land på Skarveskjær og tømt den der, og så rodde jeg hjem, nokså gjennomvåt enda jeg hadde sjøstøvler og oljeklær på meg.  Der regnet jo også mye, så jeg sa til mor at jeg var blitt blaud hvilket ikke var noen løgn.  Det kosta jenta kr 0,50 for turen, for det var det vi tok i disse dager

I den tid gikk der en rute fra Engekil bro  til Grimstad.  Det var Kvarsnes som gikk med en liten motorbåt.  Mor fikk rede på kullseilinga senere da vi skulle til Grimstad og kjøpe klær; Rikard, Marie Hansen, mor og jeg reiste med  Mauritz Woxholts (Kvarsnes)  lille motorbåt fra Enge bro og til Grimstad.  Marie Hansen spurte da hvordan det hadde gått med kullseilinga, hvilket jeg hadde fortalt Rikard.  Jeg måtte så fortelle det hele.

Rikard og jeg gikk så til Lillesand en dag og skrev oss inn for styrmannsskolen.  Dette ble gjort oppe i Hans Danielsens hjem.

Første september 1917  begynte jeg på styrmannsskolen

Hjemmefra var det Rikard og jeg som gikk på styrmannskolen.  Thomas Johannesen og Alfred Flørenes gikk på skipperskolen, hvor også Thomas Andersen begynte en måned senere.

På styrmannsskolen var også; Karl Svendsen og Erling Hansen, Olaf Stendal, Josef Emanuelsen, August Jul, Halvdan Vellesen, Aksel Kristiansen, Jørgen Jørgensen, Olaf Johansen, Arne Korneliusen, Konrad fra Homlesund og Helge Tønsberg.

Rikard, Thomas, Thorvald og jeg bodde på Håversens privathotell.

Thorvald Svennevig gikk samme vinteren på Middelskolen der og Eugen Enge gikk i snekkerlære hos Berentsen. 

Den tida hadde vi mye moro.  Vi gikk som regel hjem annen hver lørdag og tilbake søndags ettermiddag.  Av og til tok vi også hesteskyss til Eide, men det var dyrt, kostet kr 2,50.

Når isen lå på Kaldvellfjorden, gikk vi over Langedalstjenna og fjorden til Svennevig.  Var der snø på isen, byttet vi om å gå foran og lage vei.  Engang senere på vinteren skjeiste Alfred Flørenes og jeg ut Kaldvellfjorden og like til Fossdal og gikk så hjem om Robertsviga og over Kistevigheia.

Utover høsten hente det somme tider at Paulus Rostrup kjørte oss med motorbåten til Kaldvell.

Som regel gikk vi tilbake til Lillesand søndagskvelden. Da gikk vi ikke over isen Vi gikk da Hovedveien over Svennevig bro.  Det hendte også der var noen piger som møtte oss ved Svennevig bro, og vi hadde følge forbi Kaldvell.  Om søndager hadde vi lange spaserturer.  Vi hadde alle dager middag kl 1400.

[skrevet mange år senere]

Våren 1918 i begynnelsen av mars begynte eksamen, og vi var ferdig med hele eksamen 11. mars. som jeg besto med 12 utmerket og 5 meget godt, ble hovedkarakteren MG. 

Straks etter eksamen gikk jeg til Kristiansand på sesjon, og ble godtatt til tjeneste i Marinen i Horten fra 1. april.  Kristoffer Richmann kjørte meg til Lillesand morgenen 1. april hvor vi gikk ombord i kystbåten samme morgenen.  Det var Erling Hansen fra Brekkestø, meg og Olaf Olsen fra Ågerøya og så Karl Svendsen fra Justøya.  Anders Johansen kom ombord i Grimstad.

Om kvelden 1. april kom vi til Horten i et slopsevær og så ombord i "Kong Sverre".

Neste morgen hadde vi ikke annet å gjøre enn å gå rundt på baugen, mens andre kom inn fra andre kanter av landet.  Vi fikk våre hengekøyer og nummer

To mann hadde baksttørn en uke av gangen, unntatt bakstformannen som var Karl Svendsen.

Fjerde april var det så på med rekrutewring.  vi fikk våre geværer og bajonetter og belter.  Så hadde vi den første regulere trening med høyre og venstre om og på stedet hvil.  Senere ble det utmarsjer og sikteøvelser og bruk av geværet.  Med det samme vi begynte med skyteøvelse, traff jeg alle seks blinkene.  De kom og ville ha meg til kanonskytter, men jeg ville heller være telegrafist eller signalmann.

Det var jo krig i Europa, så vi hadde rasjonering.  Vi hadde fått ordre om å ta med oss rasjoneringskort hjemmefra.  Vi fikk karvete til morgens og kvelds, aldri melk.  Poteter fikk vi heller ikke, men noe de kalte for "skjulte krefter".  Det var oppkuttete kålblader.  Fisk fikk vi nok av.  Men på 17. mai fikk vi to kjøttkaker og to poteter.

En gang var det blitt oppdaget skabb ombord, og det ble øyeblikkelig kalt til oppstilling og av med klærne.  De som hadde skabb ble tatt under behandling, og de fikk eget klosett med skilt utenfor: "Kun for skabbpasienter".  En mann flyttet skiltet over på underoffiserenes klosett.  Han ble funnet og fikk streng straff.

Så ble det søndagspermisjon for kongens kvarter, men ikke vest for Arendal.  Dronningens kvarter hadde permisjon neste søndag.  Vi hadde landlov annenhver dag.  endel tok seg jo fridager og ble fakket og fikk straff. 

Alt i alt var vi 700 mann på banjeren, og hengekøyene hadde vi i kassematter opp på dekket om dagen.

I juni måned var rekruttiden over og vi begynte på radiokurs.  Erling Hansen var den eneste av oss som besto prøven som radiotelegrafist, vi andre ble signalmenn.

Anders Johannessen og Morgan Corneliussen og jeg skulle ombord på "Harald Hårfagresom lå i Bergen.  Vi tok kystruta, og da vi kom til Lillesand, kom bestemor i Kågeviga og Kyrre ombord.  De skulle til Mandal.  De kunn ikke ha maten sin , så jeg spiste opp det meste av den.  Jeg har på følelsen nå at det eneste jeg tenkte på den gangen var å spise og sove.  Jeg var aldri mett og kunne sove hvor som helst.  Jeg drakk ikke og røkte svært lite. På reisen til Bergen traff jeg på Kaleb.  han var kvartermester og var på en liten vaktbåt utenfor Kristiansand.  Jeg traff også på sigvart.  han var ombord i "Alfen", som også var vaktbåt.

Så en fin sommerdag kom vi til Bergen og ombord i "Harald Hårfagre".

Jeg fikk beholde mitt nr 39.  den forrige nr 39 hadde hatt landlov for en måned siden og var ikke kommet tilbake.  Han var fra Arendal og hadde tatt seg ferie uten lov.  En dag jeg hadde vært i land og gikk og ventet på hvetebåten som skulle ta meg ombord, kom en gast bort til meg. Han spurte meg om jeg var på Håkonsvern og hvilke nummer jeg hadde.  Da jeg sa nr 39, sa han:"Gratulerer , det har jeg også".  De kalte ham Kelly, og han ble tatt ombord i hvetebåten av en politimann som sto i nærheten .  Neste søndag måtte Kelly gå ett skritt framfor geleddet og fikk opplest straffen på 39 dagers fengsel.

Nr 63 var også fra Arendal, ble kalt Svima.  Han fikk 60 dagers fengsel for lengre tids fravær.  Han omgjorde det til vann og brød og kom tilbake nokså slank og skranglete.

Hver gang noen var straffet og skulle settes inn, var det innsamling av sigaretter og fyrstikker som ble innsydd i lua til vedkommende.  Synden var jo ikke så stor og lua ble aldri undersøkt, selv om den så nokså uformelig ut.

Etter at vi hadde vært i Bergen en tid, fikk vi ordre om å gå sørover, nedenfor Haugesund og eskortere en hollender nordover og forbi Bergen.  I Haugesund lå "Viking" og samme kveld gikk noen ombord på båten.  der hadde de hva de kalte spanskesyken.  Etter eskorteringen gikk vi inn til Håkonsvern, og det var meningen at vi skulle ha skyteøvelse.  Men det ble det ikke noe av da vi fikk spanskesyken ombord.  En morgen jeg gikk av vakt fra 2 til 4, hadde jeg fått vondt i hodet, var tunghørt og så dårlig.   Det var spanskesyken.  Jeg ble liggende og fikk en dram jeg måtte ta.  Mat smakte vondt og det tok 14 dager før jeg var frisk igjen.

Vi fikk så ordre om å komme inn fra Os  til Bergen, og vi fikk jo bedre tid og var i land og hadde signaløvelser.  Vi var også en tur oppe på Fløyfjellet.

Vi fikk så ordre om å gå til Horten.  Vi kom til Tananger og hadde som vanlig storrengjøring.  Noen av gastene hadde fått ombord i Bergen noe de kalte for sprit og hadde blitt fulle om natten og holdt et svære leven.  Derfor ble de stengt inne i fyrbøterens baderom.  De var alle kledd i hvitt og kom seg ut fra baderommet gjennom sotkassen og opp på dekk og la seg svarte som de var mellom alle de andre hvite gastene.  Skipmannen hadde merket at de var ute, og så kom sersjanten og hentet dem.  det var bar nr 39, Kelly som skulle ha håndjern på.  Inspeksjonen var over, og vi var undervdeis igjen, og jeg var kommet ned på banjeren.  Jeg sto ved min plass da sersjanten kommer forover med Kelly foran seg og skulle undersøke skuffens hans som var like ved min. Jeg så at sersjanten fant ei flaske og at han satte den på benken.  Han rota så etter mer og sto med ryggen til Kelly.  Da var han kvikk og tok flasken til munnen og fikk en god slurk før sersjanten snudde seg og ristet på hode.  Intet videre skjedde og vi kom til Arendal og la til ute på Neset og tok ombord kull for bunkers.  Fra Arendal gikk vi direkte til Horten hvor vi kom i slutten av juli.  Her skulle vi i tørrdokk og ha forskjellige reparasjoner.  Her kom jeg sammen med Thomas Andersen og Richard Hansen.

Vi lå i Horten i ca en måned.  Skulle du inn på en kafe og ha et stykke brød eller en kake til kaffeen, måtte du ut med et brødkort.Da vi var ferdig i Horten, fikk vi ordre om å gå til Kristiansand og avløse "Tordenskjold" i slutten av august.  På vei fra Horten hadde vi en hel dettermiddag en tysk undervannsbåt på utsiden av oss helt til vi gikk innom Tromøya.

Alfred var kommet ombord i Horten. Han var kvartermester.  Jeg var signalmann akterut.  Vi ankret på reden i Kristiansand, og Tordenskjold forlot byen.  Ja, nå var vi nærmere og kunne få søndagsperm av og til.  Alfred fikk første sjangs og kunne gå i land fredags kveld og tok Brevigsruten lørdags morgen til Lillesand.  Da han kom tilbake på søndag kveld, hadde han med seg brød og egg fra mor.  Neste søndag var det min tur.  Jeg kom tidlig til Lillesand og ble hentet av Vilhelm og Kyrre i Bratteklev med sjekta.

Günther Hansen gikk den gang på skipperskolen så vi hadde følge til Lillesand og hadde så Breviksbåten videre.

Mens vi lå i Kristiansand var jeg flere ganger oppe og snakket med min fetter Otto, som da gikk på skipperskolen der.  Han bodde sammen med Paul Woxholt.  De var ferdige med marinen.

Det ble ikke flere søndagspermisjoner, for vi fikk ordre om å reise til Haugesund for å løse av "Viking" 

Vi lå på svai på nordsiden av Risøylandet og hadde telefonforbindelse med land.  men den brast jo rett sdom det var ettersom båten svingte.  Da måtte signalmennene sitte på land på Risøya og ta imot telefonbeskjed og så sende det over om natten med morse og om dagen med senafor.  Vi satt også telefonvakt ombord og da var telefonvakten iland ikke alltid god når kabelen var brukket og det regnet eller snødde.  Der var ikke noe hus iland på øya, men der var en masse med sillekasser, så vi laget oss liksom et hus av dem og en kasse til bord.  Men det var ikke tett for regn, så hver gang du tok telefonen, fikk du et elektrisk støt.

I Haugesund herjet spanskesyken ganske kraftig, og til å begynne med var det landlov på Karmøya.  de eneste som fikk gå iland i selve byen var postmannen og jeg.  jeg var oppasser for to løytnanter så jeg måtte iland med tøy til vasking og pressing.

Rett som det var hadde vi semaforøvelse i land, og det gikk fint og var interessant.  Vi kunne sende og motta 120 bokstaver i minuttet.  Med morse om kvelden  kunne vi komme opp i 70 bokstaver.

Det var i slutten av september vi kom til Haugesund, og vi syntes det var en trist by, der vi ble liggende helt til i mars 1919.

Oktoberkontingenten som kom til Horten måtte straks spres ut til andre plasser på grunn av spanskesyken.  vi fikk flere ombord til oss, og de fortalte litt av  hvert om det.  Vi hadde jo hatt spanskesyken da vi lå i Bergen og var nok imune.

I oktober kom også "Frøya" (damenes krigsskip) til haugesund.  den la ut miner mellom Utsira og Urter??  Vi hadde jo våre vakter på broen både natt og dag, og det var jo krig, og der gikk konvoier gjennom Karøysundet både natt og dag.  Vi skulle ha navnene på dem alle, og det var spesielt om natten når vi brukte lyskaster og der kunne være opp til 40 båter i konvoien.

1. verdenskrig slutt

Så kom 11. november og første verdenskrig var slutt kl 11 den dagen i 1918. 

Vi ble kalt opp på dekk alle mann og ble underettet om at endel tyske ubåter ville passere gjennom Karmøysundet, men vi måtte ikke gi uttrykk hverken for det ene eller det andre.

Det var elleve stykker som passerte, og med dem fulgte to norske torpedobåter

Nå begynte opprenskningen etter krigen.  "Frøya" hadde jo ikke for sålenge siden lagt ut 400 miner på 2 timer.  Nå var det å få dem opp igjen.  Vi brukte fiskesjekter med overbygning forut.

Med en lang vaier mellom seg to og to personer og løkker i begge ender gikk vi sammen og tredde den ene inni den andre og slepte mina inn på grundt vann så den fløt opp og desarmerte den.  Hvis stemplet var for langt nede, lot vi den eksplodere med en liten mine på toppen.  Vi fikk kr 1,40 for hver mine vi desarmerte eller ødela.  Vi gikk tidlig ut om morgenen og kom sent hjem om kvelden.  Der lå minuttleggere ute i skjæra, så der gikk vi inn og fikk litt middag.

Juleaften ombord var bra.  Vi fikk sigarer og sigaretter og tobakk.  I Haugesund var der en tobakksfabrikk, og her var fremdeles mange penger blant folk.

Vi i dronningens kvarter måtte vente til nyttår med permisjonen.  Like før hadde jeg hørt tale om at noen hadde fått lus, og jeg hadde klødd adskillelig en kveld etter at jeg kom til køys.  Jeg gikk da opp i pansertårnet og kledde helt av meg og ransakte hvert plagg.  Det var nokså kaldt men mor sa engang at lusa kryper ikke i kulda.  Jeg fant seks stykker og knekte dem på kanonen.

Da jeg kommer ombord i kystbåten, treffer jeg Thomas Andersen, som kom fra Bergen.

Da tyskerne angrep Polen den 1.september 1939, og krigen begynte i Europa, var mor og jeg i Fredrikstad.  Vi satt på verandaen hos onkel Kristian på Kråkerøy.  Han hadde vært gift med tante Anna, fars søster, som døde allerede i 1919, mens de bodde i Grimstad . Min mors søster, tante Salvine, stelte for onkel Kristian. 

Kristian Nygaard var besiktigelsmann og kontrollør for staten angående skipsutstyr etc. i Moss distrikt.  Jeg besøkte ham gjerne hver gang jeg var hjemme.  Jeg hadde seilt med ham på "Brabloch" i 1916 der han var kaptein, og jeg førstereisgutt..  Han var min gudfar liksom tante Anna var min gudmor og engang i tiden min mors beste vennine.  Vi hadde tatt toget til Oslo, der jeg hadde noe som skulle fortolles fra jeg kom hjem sist gang.  I Fredrikstad var vi ei ukes tid før vi tok toget hjem. 

Hjemme var de allerede begynt å dele ut rasjoneringskort.  Søndag 3. september erklærte England og Frankrike  Tyskland krig.  Den dagen var vi på varden over Brattåsen og så alle båtene og fartøyene som kom innenfor nøytralitetsgrensen.

Jeg hadde da allerede fått vite at jeg skulle overta som skipsfører av M/S "Granville"  den nyeste av alle lasteskipene i Klaveness rederi.  Den gang var det  Tor Klaveness som sto for rederiets kontor, en umåtelig kjekk og grei mann.  Han måtte rømme til Sverige under krigen.

Jeg ble nå hjemme og var med far i hummerfisket som begynte 16. september.  Det tok litt lenger tid enn beregnet før jeg fikk ordre om å reise til "Granville", så jeg ringte til kontoret og spurte om krigen hadde gjort noen forandringer i den anledning, men fikk til svar at det hadde den ikke.  Jeg ble innkalt til Oslo og fikk mine ordre og skulle reise 7. november.

De ville gjerne ha meg inn til Oslo ved selve avreisen også, men jeg ville helst være hjemme så lenge som mulig og så reise fra Kristiansand, og slik ble det.

Reisen til San Francisco og M/S Granville:

7. november om formiddagen var jeg nede og sa farvel til mor og far, og det ble siste gang jeg så mor  (Hun døde i slutten av 1941, og jeg fikk først rede på det i mai 1943.)

Om ettermiddagen ved tre tiden reiste jeg med drosjebil til Kristiansand.  Wilhelm skulle på engelskkurs, og jeg snakket med ham, for mor var gått på loftet.  Det var jo krig, og jeg hadde vært på konvoikurs en gang i Kristiansand, så alle forsto hvor alvorlig tidene var. 

Jeg sa til Wilhelm: "Du får hjelpe mor så godt du kan, for dette kan bli en lang og alvorlig tid før det er over, kanskje en ny 7-års krig".  Dagen før hadde jeg vært inne på Svennevig og fått Gunnar Lensmann sin underskrift på fullmakter til Marie og et slags testament om noe skulle hende meg som følge av krigen. Da jeg tok bussen hjem fra lensmannen, traff jeg Jakob og Gertha Svennevig.  Da hadde han nettopp mønstret av og var på vei hjem.

Selv synes jeg at jeg måtte dra, da jeg nå var kommet på mine høyder og syntes ikke at jeg kunne la ansienniteten løpe ifra meg.

I Kristiansand måtte jeg jo opp på Bjørneboes kontor før jeg gikk ombord i Bergensfjord.  Den gikk bare ut på fjorden og ble liggende der til ankers til det ble dagslys.  Dette var på grunn av minefaren.  Kapteinen ombord var Mathias Ansjøn. 

Vi var så innom Stavanger og Bergen før vi stakk ut i Nordsjøen. 

Vi hadde igrunnen en bra reise over og så ikke noe til krigen og ikke et eneste fly dagen etter at vi hadde forlatt Bergen.  Før vi kom inn til New York, hadde vi fått adgang til å sende telegram, og jeg hadde sendt et til Kaleb.

[Kaleb Karlsen  var født i 1899 og oppvokst på Banen i Homborsund og altså Karls nabo og fetter til søsknene Günther, Rikard og Hedvig Hansen på Jortveit  ]  Han møtte meg, og vi kjørte hjem til ham. 

Jeg var også ovenom Anders Svennevig og møtte der Gretha og hadde med en pakke til Günther fra dem på Jortveit. [Kona Gretha, var  født Anne Margrete Karlson og var fra Sverige]

På ettermiddagen kjørte så Kaleb og Ingeborg Svennevig meg til ferja over til Jersey hvor jeg skulle ta toget videre til San Francisco.[Anders og Ingeborg Svennevig var bror og søster til Erling Svennevig og Gunnar Lensmann Svennevig, som alle var søskenbarn til Günther, Rikard og Hedvig Hansen] Men før det hadde vi vært ovenom min svoger og svigerinne Karl Johnsen og Margith i New York.  [Margith født Mortensen, var halvsøster til Marie.] 

Togreisen gikk via Chicago.  Den 21. november kom jeg til San Francisco og tok over som fører av M/S "Granville". Men kaptein Hassel gikk først i land den 30.november.

Skipsfører på M/S Granville,  30. november 1939.

Lasting langs vestkysten av USA/Canada:

Samme dag gikk vi fra Oakland ved  San Francisco kl tolv middag, men idet vi fikk ankeret i klysset, brakk kjettingen, og ankeret forsvant.  Telegram ble sendt i land, så da kaptein Hassel og Mr. Blom kom tilbake på kontoret, ble dette min første hilsen fra "Granville".  Jeg fikk kjøpt nytt anker til 65 dollar i Portland, Oregon.  Derfra gikk vi nord til Vancouver i Canada.  Vi hadde stormfullt vær hele tiden, og da vi dro fra Vancouver igjen til Bellingham på USA-siden, blåste det for mye til at vi kunne lande.  Vi prøvde så å gå inn til Everett, rett nord for Seattle, men der var det heller ikke mulig.  Tilbake til Bellingham kom vi endelig inn til kaien.  Losen var kommet ombord i Vancouver.  Han het Rustad og pleide å være med oss hele tiden her oppe på nordvestkysten av Statene.  Klokken elleve blåste det så mye at kaifestene til pullerne ble trukket ut, og vi måtte la gå begge ankerne for ikke å drive ned på sandbankene.  Vi gikk  så til Tacoma noen mil syd og lengre inn for Seattle og senere tilbake til denne byen.  All lasten i San Francisco var da kansellert, og vi skulle da laste mer i Seattle.  Da vi dro derfra, fikk vi storm fra sør like ved utløpet av Strait of Juan de Fuca, så vi var 30 timer forsinket da vi endelig kom inn til

San Francisco klokka sju om kvelden, der vi skulle laste olje.

Jeg dro i land med tollbåten, og oppe på tollboden var det å klarere inn og ut samtidig.  Styrmann Solbjærg tok båten opp til Richmond Long Wharf, havneby til Oakland/San Francisco .

Neste morgen gikk vi i tåke ut fra San Francisco, men det klarnet opp da vi kom på utsiden av Golden Gate broen.  I  Los Angeles hadde vi bestilt syv arbeidsgjenger, men vi kunne ikke få flere enn en.  Vi ble liggende i sju dager og laste i Los Angeles.  Til dekklast fikk vi kuer og svovelsyre og ammonia på fat og flasker. 

Til Filippinene og Østen:

Vi fikk uvær med det samme vi kom ut fra Los Angeles. 

Vi styrte nordenom Midway-øyene, men måtte tilslutt gå imellom dem. 

Vi kunne ikke ha gått unna dem heller, for sjøen var så høy at den ville ha ødelagt alle kustallene på akterdekket.  Der hadde vi  43 kuer  på begge sider av fjerde og femte luke. 

Vi fikk en sjø over i forkant på styrbord side som slo ned tre av stallene.  Dette var omkring klokka ti om kvelden, og vi satte igang og fikk bygget opp nye staller som vi etterhvert fikk kuene inn i.

Da vi kom forbi Hawaii-øyene, måtte vi igjen styre sydovere for å unngå en stor cyklon, som ble kalt Agnes.  Det var stormfullt på hele reisen, og hele 26 dager varte den.  Det var den lengste turen jeg noen gang har hatt fra USA til Filippinene.  På mellomdekket hadde vi det de kalte ventilated cargo. Mye av den lasten var blitt bedervet fordi det jo hadde vært meningen at vi skulle ha styrt den nordlige ruten og hatt kaldere vær.

I Manilla  gikk lossingen ganske bra og været var noenlunde fint, og likeså var det i Iloili og Cebu, to byer midt på Filippinene. I Honkong lå vi på reden natten over før vi gikk inn til Texaco og losset olje.  Da jeg dagen etter kom på kontoret og skulle klarere ut, sa de der at jeg skulle ha vært inne på havnen med "all the dangerous cargo" vi hadde ombord, og at jeg skulle ha vært arrestert. 

Regelen var at all farlig gods måtte losses før man gikk inn på havna og lastes ombord igjen når man skulle forlate stedet.  Jeg visste ikke at vi hadde farlig last ombord.  Der var ingen etiketter eller noe som helst advarsler angående dekkslasten med svovelsyre og ammoniaflasker.  Det kom først etter at et av fatene eksploderte  under lossingen i Singapore.  Da sendte vi telegram til rederiet i San Francisco, og de advarte " Cornville" som kom etter oss og hadde samme last. 

Vi gikk fra Singapore til Penang (nåværende Georg Town) i Malaysia, derfra til Bellevan Deli på på Sumatra og så til Batavia (Jakatra idag) på Java gjennom Durian og Banka stredene og så til tre andre byer på Java, den siste het Surabaya .  Så gikk turen videre øst til Jolo på den lille øygruppen av samme navn. Derfra til byene Zamboanga  og Kolabugan syd på Filippinene. Videre til Dumaquete midt på øygruppen, der vi også var innom førnevnte Cebu for så å gå til Manilla i nord og til slutt over til Honkong.  Her og i Singapore var der undervannsnett utenfor havnen og ellers alle slags restriksjoner.  Engelsmennene var redde for japanerne som sympatiserte med tyskerne, skjønt de ennå ikke var i krig med Japan.

9. april 1940,  Norge okkupert:

Så begynte tilbaketuren til USA der vi kom inn til Los Angeles igjen den 25. mars 1940. Derfra videre til San Francisco, så til Portland Oregon hvorfra vi seilte den 7. april for Tacoma.  På reisen inn Strait of Juan de Fuca om kvelden 8. april, vår tid, hørte vi at Norge var i krig med Tyskland.  Det var ikke småtteri som de da vartet opp med i den amerikanske radioen.

Vi kom inn til Tacoma morgenen 9. april etter å ha tatt los i Port Angeles.  Vi lastet i Tacoma og gikk herfra til Seattle 10. april og kom fram samme dag.  Her lastet vi de to påfølgende dagene. 

I Seattle var der norsk konsul, og jeg gikk opp til ham og spurte om han hadde noen ordre.  Han svarte: "STÅENDE ORDRE ER:  USE  YOUR OWN JUDGEMEN".  Han sa videre at her lå innbydelse fra den engelske konsulen om å gå opp og snakke med ham, men han mente at vi ikke burde ha noe med ham å gjøre.  Jeg svarte da at det var høflig å takke ja til en innbydelse om en samtale.  Så jeg brukte den ordren jeg nettopp hadde fått om å bedømme omstendighetene selv og gikk så opp og hilste på den engelske konsulen.  Han sa: "Det eneste jeg kan be deg om er å seile til Vancouver."  Jeg svarte at jeg nå hadde

6000 tonn USA last, og at jeg da ikke kunne klarere ut for Vancouver.  Jeg foreslo derfor at vi seilte videre til San Francisco der det var både engelsk og norsk konsul, og så kunne de bestemme hva vi skulle gjøre.  Han mente at i San Francisco kunne de være av en annen mening, og at når vi nå kom ut fra Port Angeles, så kunne vi risikere å bli oppbrakt av en engelsk vaktbåt.  Til det svarte jeg: "Det er iorden, da har dere ansvaret og ikke jeg."  Han svarte ikke noe på det, men jeg tror han syntes det var fornuftig.

Hadde vi blitt liggende i Seattle, hadde vi nok tapt mange penger på tid og frakt.

Vi lastet så videre i Seattle, og jeg fikk en samtale med Mr. Blom. Han foreslo at jeg skulle gå opp igjen og snakke med den engelske konsulen.  Jeg sa da det jeg hadde sagt til konsulen at hvis han ville snakke med meg igjen var jeg villig til å komme opp, men jeg hørte ikke noe mer i fra ham.

Da vi var ferdig lastet, seilte vi og kvitterte losen ved Port Townsend, styrte innenfor USA's teritorialfarvann til San Francisco, der vi kom helskinnet fram 14. april.  Her snakket jeg med kontoret, men ikke med noen engelsk konsul.  De hadde kontor et par etasjer høyere opp, så hvis de ville ha tak i meg, fikk de ringe.  Jeg hadde jo fått mine instrukser om å bruke min sunne fornuft. Vi var ferdiglastet den 16. april og seilte til Los Angeles, der vi var 16. og 17 april.  Jeg snakket med Mr. Blom før vi la ut på Stillehavet, og han sa at de hadde bestemt at vi skulle seile til Manilla.

Ny tur over Stillehavet til Filippinene og Østen:

Straks vi var utenfor teritorialfarvannet mørkla vi hele skipet.  Vi ba passasjerne om å holde ventilene lukket og trekke gardinene for, så ikke noe lys skulle sige ut, men det viste seg å være vanskelig.  Vi rigget derfor opp noe på utsiden for å dekke over ventilene til passasjerlugarene slik at de kunne ha dem åpne så mye de ville. De andre ventilene malte vi over.  To dager etter at vi hadde kommet klar av kysten, fikk vi beskjed om at assuransen for alle norske skip var i orden.

Jeg hadde sendt telegram hjem, men fikk ikke svar på det før vi kom til Manilla.  Vi gikk nokså langt syd for å ikke bli oppbrakt.  Vi fikk også senere beskjed om at det var i orden å seile til Filippinene.  Vi kom til Manilla 11. mai og losset der fram til den 15., så videre ned til Cebu hvor vi var 17. og 18. mai 1940.

Vi holdt storflagging 17. og en Wilhelmsen båt " Talismann"  med kaptein Woxholt kom inn med norske flagg på gjøs gaffel og akterstangen, og en Fred Olsen båt , "Benjamin Franklin" var også inne, ført av kaptein Reff.  Jeg var ombord og snakket med kaptein Woxholt, og begge gikk vi over til kaptein Reff.

I perioden 21-28. mai var vi i Honkong, men denne gangen sløyfet vi turen til Singapore.

Vi kom til Batavia (Jakarta) 7. juni og var innom den andre storbyen på Java, Semarang, samt

noen småbyer på øya og kom så til Zamboanga på syd på Filippinene 17. juni.

Kom dagen etter til  Manilla og var i Hongkong  29. juni.  Dagen etter gikk reisen tilbake til USA og Los Angeles.

På turen hadde vi ikke noen som helst vanskeligheter. Traff vi et japansk skip, hadde de ikke kanoner, men hver gang hadde de øvelse med å bemanne på liksom-kanoner, og de hadde platformer akterut.

Tilbake på Vestkysten av USA.

Vi kom inn til Los Angeles 22. juli.  Vanskelighetene der var å få fatt i penger. Pengebløpet måtte godkjennes i Washington, og det tok ca fem dager.  Vi var jo sikre på å få dem, men vi kunne ikke vente til den dagen vi skulle seile.  Jeg hadde i lengre tid spart opp en konto både i San Pedro og San Francisco.  Så jeg tok ut av min konto og betalte mannskapet det de trengte, og tok tilbake når vi fikk penger og oppgjør fra havneregnskapet.  Man måtte jo få alt til å gli. 

Vi fortsatte opp kysten til San Francisco  29.-31. juli og så til de forskjellige plasser opp kysten og så ned igjen til San Francisco 13.-14. august, deretter til San Pedro/Wilmington hvorfra vi avgikk 20. august.

Over  Stillehavet for tredje gang.

Vi ankom Manilla  8.september og var der i tre dager. Vi var som vanlig veien om Cebu og kom til Honkong 16. september.  Sju dager senere fortsatte vi til Singapore hvor vi kom

29. september og seilte igjen to dager senere. Vi var på forskjellige steder på Hollansk Østindia og kom tilbake til Cebu på Filippinene 16.-18. oktober.  Var så innom Manilla og kom pånytt til Honkong 26. oktober og seilte herfra igjen dagen etter.

I juni 1940 var alle hvite kvinner blitt evakuert fra Hongkong. til USA og Canada.  Vi som kjente de fleste arbeiderne på verkstedene i Honkong, fikk penger med som vi skulle gi til konene deres på de forskjellige steder i Amerika.

Vi var tilbake i USA og San Pedro 18. november og gikk derfra 23. november til San Francisco Var der i tre dager og fortsatte opp og ned kysten for så å gå opp til Seattle

8. desember.  Her fikk vi ombord juletrær og endel julepakker til mannskapet.  Vi var jo ikke så mange, ti norske mens resten var kinesere.  Vi hadde gjerne fullt belegg med passasjerer på hver tur. 

Etter å ha vært innom San Francisco og Los Angeles seilte vi den 17. desember 1940 til Manilla.  Vi fikk jo da julen i sjøen 1940.  Vi hadde fint vær, og det var god stemning ombord. 

Vi var igrunnen ikke så svært langt fra der hvor en tysk raider satte iland 600 fanger på en øy og sendte melding om dette så de kunne bli hentet der.  Vi forsøkte jo å holde oss utenom alle seilruter for å unngå å bli tatt av tyske raidere som det nå var mange av i Stillehavet.

Vi kom til Manilla 11. januar 1941 for så å gå til Honkong 13. januar.  Vi var jo innom Cebu på veien og kom til Honkong 19. januar.  Vi dokket dengang og var der i 8 dager.  Vi kom til Singapore siste dag i januar og gikk herfra tre dager senere.  Vi var innom Batavia og flere havner på Java der vi kom til Surabaya 12. februar og forlot byen dagen etter.  Så til Filippinene og Zamboanga 16.februar, videre til Kolanbuggan, Cebu, Dumaguete og Manilla for så å komme til Honkong 26. februar.   Vi forlot byen to dager senere med kurs for USA.

Tilbake USA og Los Angeles der vi kom inn 22. mars.  Vi var i San Francisco 28.-31. mars og gikk opp og ned kysten og tilbake til San Francisco 15. april. Kom til Los Angeles to dager senere og seilte herfra til Manilla,  18. april  1941.

Kom på vår  5. tur til  Manilla  12. mai, til Cebu 15. mai,  ankom Honkong 21 mai og Singapore 31. mai, Belavan Deli på Sumatra 5.-6. juni,  Batavia, Semarang og Surabaya på Java fra 9. juli. Den 16 juni var vi på Filippinene og byene Zamboanga og Cebu og kom deretter til Honkong  24 juni.  Herfra dro vi tilbake over Stillehavet 26. juni 1941.

Ankom Los Angeles 17. juli  1941 derfra til San Francisco 22. juli, kom til Portland i Oregon 29. juli og videre tilbake  til San Francisco 9. august. 

Seilte med kurs for Manilla 12. august 1941.

Nådde Manilla 7. september, var innom Cebu 13.september, til Hongkong dagen etter og var der fra 19-27 september og i Singapore fra 2.-4. oktober. Derfra til Batavia på Java fra 5.-13. oktober, Filippinene igjen 16.-23. og Hongkong 25.oktober for så å seile for Los Angeles dagen etter.

USA kommer med i Krigen.

Her kom kaptein Balstad ombord og spurte om vi hadde sett noe på reisen.

Før vi kom på høyde med Hawaii var det kvelder vi så fly akter i horisonten, og da vi passerte øyene, så vi et par dager amerikanske fly rundt oss, men ellers intet utenom de japanske lastebåtene som holdt sine blindmanøvre.

Vi seilte nordover langs vestkysten til San Francisco 24.november, Portland i Oregon 29. nov. og Vancouver 1. desember, derfra ned til Bellingham 3.desember og Tacoma og lastet og kom så til

Seattle 4.desember 1941. 

Her var vi ferdiglastet den 7. desember som var en søndag.  Vi hadde arbeidet overtid slik at vi kunne seile til San Francisco ved middagstider.  Jeg var gått i land og var ferdig med å klarere ut, da vi hørte over radio hva som hente i Honolulu.  Jeg bestemte meg likevel for å seile så lenge vi ikke var stoppet.  Kaptein Hansen vår stevedor  [Laste-og losseansvarlig/Stuer] her oppe på  nordvestkysten, spurte meg da jeg kom ned til skipet igjen, om vi skulle seile.  Jeg sa: "Ja, det tar oss ca sju timer til Port Angeles [ute i Juan de Fuca stredet], og vil de, kan de stoppe oss der." 

Charter for US Minister of War Transport:

Og ganske riktig da vi kom til Port Angeles  og skulle levere losen, kom en coastguard langs siden og ropte: "Captain, you may anchor here and wait for further order!"  Der kom også folk fra land og hentet skipspapirene, og jeg måtte på Coast-station og ringe opp agenten vår i Seattle og  få alt bekreftet.  Jeg var iland der hver dag og hadde telefonforbindelse med agenten.  Jeg fikk ordnet det slik at jeg kunne sitte på losstasjonen istedet for på Coastguard-stasjonen for der var for mye bråk.  Vi ble liggende i Port Angeles i to dager og fikk så ordre om å gå over til Victoria på Canada siden og få los til Vancouver og der få militært utstyr og degaussing.

Vi kom til Vancouver 10. desember i et forferdelig regnvær og hadde en god del vanskeligheter ved broen før vi fikk klar ordre om å gå inn på reden. Vi ble samme dag tatt inn til Nord-Vancouver og arbeidet med degaussing og kanonplattform og armering begynte. 

Degaussing var for å gjøre skipet umagnetisk for magnestiske miner. Vi la da en kabel av tykke rør fylt med asfalt  rundt hele skipet inne på mellomdekket. Vi regnet med at den veide

ca 20 tonn.  Vi fikk også nødutgang fra maskintunellen og opp på poopdekket.  Dette veide også

ca 20 tonn. Forsterking og plattform for kanonen akter og "nest" for mitraliøsene veide

ca 10 tonn. 

Vi var ferdig med det den siste dagen i året og fikk da ordre om å gå opp til New Westminster [liten naboby til Vancouver] og der losse all last. 

Så gikk vi ut til Victoria S. og prøveskjøt kanonen og maskingeværene.  Vi hadde fått en fire tommers kanon akterut og fire maskingeværer fra 1914 som kunne skyte ett skudd i minuttet.

Vi var her helt til 2. januar 1942 og fikk således hele julen i Vancouver. 

Juleaften hadde jeg en tur i land om formiddagen og var oppe på agentens kontor og så hos skipshandleren vår.  Han hadde laget lutefisk, og maskinsjefen og jeg gikk med ham på en gresk restaurant hvor verten laget den til, og vi spiste middag der.  Selve juleaften var vi ombord, og vi hadde det etter omstendighetene riktig bra.  Det var oss ni i salongen pluss Kjosbakken.

Første juledag var jeg i land hos stevedoren til middag om kvelden.

Mellom jul og nyttår hadde jeg en times lang telefonsamtale med agenten vår i San Francisco angående salg og lossing av lasten.  Det ble bestemt at vi skulle gå opp til New Westminster og losse den der.  Så skulle vi gå inn i charter for US Minister of War Transport.

I Vancouver hadde jeg et vidløftig arbeide med å få til en kontrakt med kinesermannskapet.  Vi ble tilslutt enige oppe på det kinesiske konsulatet. 

Nyttårshelgen hadde vi således i New Westminster, og straks vi var utlosset, gikk vi til Portland Oregon.  Det var kaldt og vi hadde snøvær.  Det var meget sjeldent oppe i Vancouver, og folk var ikke forberedt på det, så det ble plutselig mangel på brennsel.  Vi kom utenfor Columbia river

klokken to om natten den 4. januar og fikk ordre om å holde skipet gående utenfor til om morgenen i lysningen.  Det var kaldt, og vi hadde snø på dekket. 

Om morgenen kom losen ombord, men vi kunne ikke gå inn før en båt var kommet ut elven.  Det var snøvær opp i Portland og veldig glatt på veiene.  Ingen hadde vinterdekk på bilene så det var veldig vanskelig å komme fram.

10. januar var vi ferdiglastet på Columbia river. Lasten besto av  jernbaneslippers (sviller) og  tømmer og pailings, med lengder opp til 80 fot.  De siste skulle brukes til kaianlegg ute i den Persiske Gulf (det visste vi ikke da).  12. januar var vi klare og seilte til San Francisco.  På vei ut Columbia river ble vi liggende barbound ute ved Astoria på grunn av storm, men vi kunne gå neste dag.  En russer som hadde vært på vei inn, hadde grunnstøtt og lå nedsunket på nordsiden av roveret.

Jeg hadde problemer med nesen.  Den var helt tilstoppet, blødde og var så full at det var vanskelig å puste.

Vi kom så til San Francisco 15 januar 1942 og lastet også her på forskjellige plasser.  Vi fikk nå vite at vi skulle ha med oss,  "30 selected men",  til den Persiske Gulf.  I Portland hadde vi hørt noe om dette.  Sa vi laget da et rom på babro side på broen og fikk endel seildukstoler pluss ekstra senger i passasjerlugarene.  Lederen for de tredve mennene var oberst Tamras og ansvarlig for skytset var en kaptein Troksler.  Han spurte om armeringen, og jeg fortalte om maskingeværene.  Han ble forskrekket og satte i gang samtaler med Washington, noe som førte til at vi fikk montert 50 mm hurtigskytende maskinkanoner, som skjøt 800 skudd i minuttet.  Vi lastet også 1000 tonn "high octan gasoline" og 400 tonn smøreolje, alt for den Persiske gulf. 

Vi gikk så til Los Angeles der vi fikk laget større nett og kjøleanlegg til de nye maskinkanonene.

Vi tok også ombord to fly, der vi hadde ett på tredje luke og ett på akterdekket.

Vi lå i Los Angeles fra 20.-24. januar da vi seilte med kurs for  Panamakanalen.  Mannskapene vi hadde fått ekstra, ble fordelt som vakter både til utkikk og til kanonene. 

Dette for å ha dem i trening, og for at de ikke skulle kjede seg og samtidig være med å holde vakt overfor tyske undervannsbåter og raidere. 

Vi kom til Panamakanalen 4.februar, men der var det ingen som hadde hørt om båten vår, Granville.  Jeg måtte gå i land sammen med losen, ringe de militære og så få ei drosje over til Cristobal hvor den agenten som jeg hadde fått oppgitt, holdt til.  De visste ingenting, og jeg måtte telegrafere til San Francisco for å få rede på hvordan det forholdt seg.  Våre agenter der trodde de militære hadde varskodd til Panama, og de militære trodde våre agenter hadde gjort det, så de kalte Granville "the mysterious ship".  Vi fikk så ordre 8.februar og gikk så gjennom kanalen og videre til Trinidad. 

Det var nok de militære ombord som hadde ordnet det slik at vi fikk så lang ventetid. De ville ha seg noen dager i land.  Vi hadde ingen uhell på veien og kom til Trinidad 12.februar. 

I San Pedro hadde vi vært sammen med kaptein Rogne, fører av "Fernplant".  De skulle samme vei som oss, gjennom kanalen, men var ikke ferdig med å rigge til militærutstyr, så de kom avgårde noen dager etter oss.  De kom ut for en undervannsbåt, men fikk bare et hull i akterpeaktanken, det var alt.

Over Atlanteren  til Cape Town.

Vi gikk fra Trinidad  fredag 13. februar 1942.  Våre passasjerer som selvfølgelig ville ha en ekstra dag i land, kom til meg og sa at fredag og spesielt den 13., var en uheldig dag.  Jeg mente det motsatte. I Trinidad hadde vi bare bunkret, og der fikk vi beskjed om ruten vi skulle ta til Cape Town.  To dager etter avreise ble det full beredskap da en av de amerikanske vaktene hadde sett et periskop fra en undervannsbåt.  Vi fortsatte i sikksakk og fikk ikke mere kontakt.

Fjerde mars kom vi inn til Cape Town og ankret opp på reden.  Vi hadde ikke behov for hverken vann eller proviant, så det var bare å få routing videre til den Persiske Gulf. 

Problemer med lossingen i Gulfen.  Vi ankret opp den 23.mars utenfor flodmunningen like ved losbåten. Dagen etter fikk vi los og gikk med kurs for Basra.  Men halveis oppe fikk vi ordre om å snu og gå tilbake til Abadan, og vi ankret opp der om kvelden.  25. mars kom så en båt ned fra Basra og tok i land alle passasjerene.  Dagen etter kom så agenten fra Basra ombord og sa at vi ikke skulle losse i den byen, men på en plass opp i et annet rover.  Vi hadde lite ferskvann, og jeg ordret 280 tonn drikkevann  Vannet kom samme ettermiddag.  Men der kom også ordre om at vi skulle gå til en liten plass like nedenfor Abadan og losse de 100 tonn med bensin samt smøreoljen. 

Dette var nok første gang det ble fraktet olje til Abadan.  Stedet hette Kosroabad der vi forhalte oss ned den 28. mars.  Vi var ferdig med lossingen 4. april og gikk ut igjen på reden ved losbåten.  Der var mye sandstormer, og kaldt var der også. 

Mens vi lå i Korsoabad, fikk jeg vondt i den ene sida, antagelig var det isjas.  Det gikk over etter en ukes tid, men jeg måtte la førstestyrmannen Hvass  dra opp til agenten i Basra for å kunne heve penger i Abadan.  Vi ble liggende på reden et par dager da det var sandstormer, og losen ikke tok sjansen på å gå opp til Umqassar, men 6. april kom vi da opp og ankret opp med begge ankerne.  Der var et sterkt tidevann ut og inn. 

Vi var blitt fortalt at vi skulle fortøye i to bøyer og losse på reden, men da vi kom opp dit, lå der fullt av lektere i bøyene. Der var hverken brygge eller landingsplass, bare sandstranden, så vi måtte lage en provisorisk kai så mye at vi kunne komme tørrskodd i land.  Da vi endelig hadde kommet inn og ankret opp, kom et par amerikanske offiserer ombord og sa at vi ikke skulle begynne å losse, for de ventet svar fra New York om at der var planer om at lasten skulle losses et annet sted.

Imens brukte vi tiden til å rigge opp piledrivers.  Jeg kjørte opp et par ganger til Basra til agenten der.  Det var 40 minutter gjennom ørkenen i Irak og ingen veimerking, men vi passerte en by som de sa at "Simbad the sailor" hadde kommet fra. [Simbads eventyr] .

Basrah var en skitten by.  Amerikanerne hadde en camp nede i Umqassar.  Den første gangen jeg kjørte opp til Basrah, var det med doktoren i den leiren. Neste tur opp til byen var med lastebil, og da hadde jeg med  2.stuerten, som måtte sitte på en planke i lasterommet.  Da vi kom tilbake til skipet, ble han liggende ei hel uke. Det hadde nok vært for mye risting på turen. 

Da vi så fikk ordre om at lasten ikke skulle losses i Umqassar, måtte vi få alle tørn ut av ankerkjettingene, for skipet hadde tørnet rundt med tidevannet. 

15. april fikk vi så ordre om at vi skulle losse i  Khorramshahr. Vi stoppet litt i Abadan og fylte drikkevann og litt bunkers.  Vi kom så til Khorramshahr om kvelden og ankret opp midt i elva utenfor byen, da vi ikke kunne komme inn til kaia før vi hadde losset så mye at vi bare stakk 19 fot.  17. april begynte vi å losse dekkslasta, peilings.  Den måtte vi rafte langs skutesida og så slepe inn til land på slakt vanne.  Vi brukte gamle lossewirere til å surre raftene med.  Da vi var oppe på 19 fots dybde kunne vi komme inn langs kaia og losse om dagen. Sjauerne ville ikke losse om natta, for den tida av døgnet skulle en sove, mente de. 

De hadde heller ikke handtert så stort tømmer før, og tilslutt hauget det seg så opp på kaien, at vi måtte få tak i en kran til å stable opp tømmeret med.

Endelig 13.mai var vi ferdig utlosset og kunne så fortsette reisen til Karachi, Pakistan, hvor vi kom inn kvelden 17.mai. 

En arbeidsufør dansk kanonmann:

Da vi var i Vancouver og fikk kanoner, måtte vi ha flere folk, og gjennom konsulatet søkte vi Toronto om kanonérer og fikk to utlærte og en danske som skulle være hjelper.  En dag jeg var oppe hos konsul Herkules Worse i Vancouver, ringte en dame fra Toronto og sa at vi ikke måtte mønstre dansken på for han var syk.  Han var da allerede påmønstret og hadde vært undersøkt av doktor som ikke hadde funnet noe.  Senere hen viste det seg at han hadde fallesyke.  Vi hadde hatt ham til utkikk i tønna på formasta.  Så engang skulle han passe på ved kanonen akter, mens de to kanonerne undersøkte og pusset det andre skytset.  Han tok til å prøve sluttstykket, fikk fingeren imellom og falt om og ble liggende. 

Oberst Tamras som også var lege, gikk bort og åpnet munnen på ham og så da at han hadde flere arr på tunga og konstaterte at det var fallesyke. Dette sa han også selv etterpå. 

Vi kunne altså ikke sende ham opp i masten mere.  Han hadde også flere tilfeller etterpå.  Mens vi lå i Khorramshahr i Gulfen, var dansken i land og snakket med den engelske konsulen og kom ombord til meg med et brev fra ham hvori han hadde beklagt seg over behandlingen ombord.  Nå ville han reise opp til det danske konsulatet i Tehran, hvor han egentlig var lovet jobb. 

Jeg gikk opp til den engelske konsulen, og sa jeg mente at han ikke hadde noe sånnt bevis, og at han bare ville bort fra skipet.  Men konsulen holdt på at han skulle avmønstres.  Jeg sa det var iorden fra min side og gav ham et skriv hvor jeg fraskrev meg et videre ansvar for ham etter avmønstring.  Konsulen godtok dette, og jeg var så oppe hos ham igjen sammen med dansken og mønstret ham av.  Konsulen tok seg videre av ham, og i hans påhør ønsket jeg dansken en god reise videre og håpet at han ville få en god stilling, og at de ikke sendte ham tilbake. 

En uke senere var han imidlertid tilbake, og jeg fikk brev fra den engelske konsulen om å ta ham ombord. 

Nå visste jeg at han led av en venerisk sykdom, og så snart han var kurert for den, skulle han igjen bli mønstret på.  Da var konsulen glad. 

Jeg hadde helst sett at han hadde fått seg en jobb i land.  Da vi senere kom til New York, fikk jeg brev fra en skipsfører i Toronto om å mønstre ham av, da der var tale om en skillsmisse.  Den beskjeden behøvde han ikke å ha gitt meg.  Jeg sendte et brev til de norske styrker om at de heretter ikke sendte syke folk ombord i handelsskip i krigstid.

Vi var i Karachi 17. til 20. mai.  Vi tok inn forskjellig slags stykkgods.  En dag kom oberst Tamras ombord.  Han var sendt hit som doktor for de amerikanske styrkene.  Vi hadde middag sammen en kveld.  Tilstede var også maskinmesteren vår samt en sekretær til doktor Tamras.

En hyggelig kveld.

Dokking og lasting i Bombay: Vi lå der fra 1.juni til 16. juni 1942.  Det var en søndag vi kom inn, og jeg måtte i land med en gang sammen med 3.styrmann Holler som hadde fått en skade i øyet og måtte til doktor.

Det ble en nokså lang liggetid på reden før vi kom inn i dokken  Her lå en masse norske skip som hadde rømt fra havner i China og Indonesia, deriblant var "Seierstad" og "Fingal".  Ombord på sistnevnte var kaptein Richardsen med frue og deres lille sønn.  Samme kveld som vi kom inn, fikk jeg besøk av kaptein Eide Johannessen og maskinmester Hansen.  Vi satt og pratet til langt ut på kvelden.  Jeg hadde jo vært sammen med Eide i San Francisco da han reiste med "Roseville" over til Østen for å overta som fører av "Seierstad".  Fra Honolulu, da Roseville kom inn dit, hadde han kommet videre med en hollansk båt og tilsutt kommet ombord i "Seierstad" og så til Bombay.  De hadde til og med  4000 tonn med bensin ombord, så vi gikk dit og bunkret når vi trengte drivstoff til motorbåten vår. 

Jeg var også ombord i Fingal et par ganger, og vi var også sammen med "Tordis" av Grimstad der Johan Østerlød var elektriker ombord.  Johan og jeg var sammen flere ganger, en søndag var vi og handlet i en forretning.  Kapteinen på "Tordis" var Aanon Persen og styrmannen het Gundersen. 

Ellers lå der omkring 300 båter av alle nasjoner på reden, og de hadde ligget der i lange tider.  Her lå  Kristianiafjord og Hai Hing og Hai Le. Der var også "Bukkenum" ført av kaptein Jardemål.  De fleste gikk på kurs for å lære å skyte med kanon. 

Vi var en dag med den norske konsulen (Alsand) ute et sted og hadde lunch.  Der ble tatt et bilde av alle oss norske sammen.

Skipper  Markussen  på "Elise"  døde mens vi lå der.  Jeg var med i begravelsen der Georg Andersen, som var i Bombay på ferie, holdt talen ved graven.  Mannen som var leder på Nortraships kontor, var en kaptein Davidsen.

Det var jo en avveksling å treffe så mange kjente. 

Tilbakereisen til New York:

Undervannsbåter:

Vi lastet all mulig stykkgods, til og med likkister skulle vi ha med til USA.  Jeg fikk der spørsmål om hvilken vei jeg ønsket å seile til New York.  Der var igrunnen intet valg den gangen, og vi gikk derfor til Cape Town.  Vi rakk akkurat å bli lastet før regntiden satte inn. 

16. juni gikk vi så fra Bombay og fikk kraftig monsunvind fra sydvest med det samme vi kom ut.  Den første tiden gjorde vi ikke mere enn gjennomsnittelig 160 mil i døgnet.  Det ble bedre da vi kom over på Afrikasiden.  Men så hadde vi en Norther.  Det var voldsom sjø og på tross av sakte fart, satte jo strømmen med så skuta tok sjøen over bakken der wirevinsjer og lufterør ble lagt ned i akterkant av bakken.

Da vi kom utenfor Cape Town 7.juli, var "Braganza" av Bergen foran oss. 

Der var også en amerikaner til babord for oss.  Den ble torpedert, svingte rundt for å komme inn på reden, men plutselig sprang luke nr to i luften så malmlasten gikk så høyt som mastetoppene.

En slepebåt kom ut og hadde fått sleper ombord akter og forsøkte å få den innover med akterenden først, men så med ett satte den baugen under og gikk ned.  Vi og "Braganza kom helskinnet både inn og ut. 

Senere den 14. april 1944 var "Braganza i Bombay under den store eksplosjonen der, men ble bare endel skadet, men så i oktober samme år ble den ødelagt av brann i sjøen og forlatt av mannskapet.

Vi lå på reden i Cape town til 9. juli 1942.  Jeg ville ha hatt en degaussing av skipet, men det ble tåke, og ingen kom for å gjøre jobben, så vi avgikk uten nærmere ordre, bare heiste signaler.  Jeg hadde jo fått routing og hadde klarert ut, så det var iorden. 

Nå var der begynt å bli adskillig torpedering på vestkysten av Afrika, helt opp til Freetown, Sierra Leone.  Vi hadde før avgang fått adskillige possisjoner på undervannsbåter som opererte i farvannet.  Vi var blitt utstyrt med et to-flaggsignal som vi skulle bruke hvis vi kom ut for spesielle mystiske skip. 

Vi traff også på et.  På vestkysten av Afrika fikk vi se en stor hjelpekrysser komme inn fra babord side mot oss. Vi visste jo at der var raidere ute, men den britiske hjelpekrysseren svarte med det rette signal og ønsket oss god tur videre, og da ble vi jo trygge. 

Vi fikk også et kodetelegram om en båt som var torpedert i vår kurslinje.  Vi skulle ha vært der neste morgen, men vi ble omdirigert til en annen possisjon.

Vi skulle jo til Trinidad, og hele dette farvannet av Atlanteren var spekket med ubåter. En natt kom vi også oppi en hel flåte med krigsskip, som antagelig var amerikanere.  Vi fikk ordre om å forandre kursen så vi gikk utenom dem.  Den store flåten med krigsskip gjorde at vi følte oss tryggere på at ubåtene ville holde seg borte, eller var det kanskje en falsk trygghet?

Vi hadde hele tiden stående ordre om å gå inn til en havn i dagslys og at vi alltid måtte gå med full fart.  På denne tilbaketuren over Atlanteren gikk vi tilbake i to timer, snudde så for etter  beregning å komme utenfor Trinidad ved dagslys om morgenen.  Den 1.august kom vi inn, og jeg var oppe hos det norske konsulatet og routing-kontoret. 

I konvoi fra Trinidad til New York:

På konferansene vi hadde før vi gikk ut i konvoi, fikk vi tildelt papirer angående den spesielle konvoien og regler for den.  Det var en lukket konvolutt som ikke skulle åpnes, før du var kommet godt og vel ut fra havn.  Du hadde koder ombord plassert i en speiell sekk klar til å kastes overbord så den kunne synke.

Den 3. august (Kong Haakons fødselsdag) dro vi fra Trinidad og la veien om Curacao og Aruba og tok med oss skip som skulle nordover.  Vi gikk så gjennom Windward passage [mellom Haiti og Cuba] og langs kysten av Cuba og opp til Key West [sydspissen av Florida].Der var jeg i land på det militære kontoret til konferanse.  Vi var en stor konvoi. 

Vi kom opp Østkysten og gikk inn  Chesapeake Bay og ankret opp der[fjorden inn til Baltimore]. Vi lå der over en dag, og klokken fire neste morgen begynte vi å lage konvoi igjen og fortsatte ut etter nummer og plass i konvoien. Vi fortsatte så oppover kysten til utenfor Delaware og gikk inn  Delaware-bukta om kvelden og ankret for natten.  Om morgenen fortsatte vi på samme måte til vi om kvelden gikk inn på New York reden.  Der måtte vi jo innenom doktor, immigrasjonskontor og tollbod og så etterpå inn til kai for lossing i Atlantic Basin.  Vi forhalte til forskjellige plasser. 

14 dagers ferie i New York.

Jeg var blitt enig med kontoret i land om å ta 14 dagers ferie mens skipet lå i New York.  Derfor hadde jeg leid et rom i byen for den perioden.  Styrmannen mønstret av og tok ferie oppe i Canada.

Vi hadde til nå hatt kinesermannsakp.  Jeg hadde vært oppe hos den kinesiske konsulen og forhandlet med mannskapet, og alt var i orden.  Da vi kom inn på reden, kom Kaleb Karlsen om morgenen i båt opp langs siden, og jeg fikk en prat med ham og sønnen Arnold.  De kunne ikke komme ombord da vi ennå ikke var klarert. 

Dette var den 22. august og vi hadde nettopp ankret opp kvelden før.  Dagen etter gikk jeg opp til min svoger Karl Johnsen.  Det var bare han og Erling [stesønnen]som var hjemme. De andre var på hytta på Lindenhurst på Long Island. Senere på dagen var jeg hos Kaleb.

Søndag formiddag 27. august var jeg oppe hos Svennevig.  Jeg traff Gretha i gangen, men hun kjente meg ikke igjen.  Hun ba meg sitte inn i salongen mens de spiste frokost.  Etter en stund kom Günther, og da ble det jo selvfølgelig å komme inn og hilse på Anders.  Jeg kom jo opp der for å spørre om nytt hjemmefra.  Jeg hadde ikke hørt noe siden Amerika kom med i krigen.  Jeg møtte jo ofte mange andre kjente der. 

Jeg gikk iland fra Granville 30. august og kom ombord igjen 12. september.  Det var godt å kunne slappe av i disse dagene.

Problemer med Kinesermannskapet.

Da jeg kom ombord igjen hadde det oppstått uenighet mellom kinesermannskapet i maskinen og 2. maskinisten.  Han kunne ikke få kineserne til å forstå, og de var nokså agressive og ville ikke gi seg.  Jeg var så oppe på konsulatet og talte med dem der.  De ringte til Washington, men de kom ingen vei i det hele tatt.  De ringte så til det kinesiske konsulat i New York.  Jeg hadde jo vært oppe der og ordnet alt med ham før jeg gikk i land.  Nå var det hele ødelagt. 

Da de fra Nortraship var hos det kinesiske konsulat,  hadde de bedt den kinesiske konsulen komme ombord og snakke med sine landsmenn, og de ba meg gå ombord og ta i mot ham.  Da jeg kom ombord, kom der telefon til meg fra konsulatet, eller det var kanskje kaptein Bull som ringte og sa at når den kinesiske konsulen kom ned til skipet, så skulle jeg gå ned og nekte ham å gå ombord.  Dette hadde jeg selvfølgelig ikke lyst til all den stund jeg allerede før jeg gikk i land på min lille ferie, hadde blitt riktig gode venner med ham.  Det sa jeg så til dem, og jeg syntes de selv skulle ringe konsulen og si at de ikke ville ha ham ombord, eller at han ikke behøvde komme ned til skipet.

Jeg måtte jo gi meg på en måte.  Jeg sa så høflig jeg kunne at jeg hadde fått ordre om å nekte ham å gå ombord, men at han kunne kalle ned mannskapet og tale til dem på kaien, hvilket han selvfølgelig ikke ville all den stund Nortraship hadde invitert ham til å komme ombord.  Han gikk selvfølgelig opp og telefonerte Nortraship om at kapteinen nektet ham å komme ombord, og de på Nortraship fornedret seg så langt at de sa at når kapteinen nektet ham å komme ombord, så kunne ikke de gjøre noe med dette.  "Kapteinen hadde alt å si, så det var opp til ham", sa de.  Dermed så kjørte konsulen bort.  Sånn er vel politikken. 

Etterpå var jeg oppe på Nortraship og sa dem min mening, og at det nå var opp til dem å få kineserne i land og nytt mannskap ombord så fort som mulig. Jeg ville ikke ha mere med den saken å gjøre når de ville at jeg skulle være så uforskammet, og når de selv hadde oppført seg så udiplomatisk.  Kaptein Bull var nok ikke riktig fornøyd med det jeg sa, og han ville nok helst ha fått meg i land, men han unnskyldte seg senere. 

En dag ringte jeg opp til Mr. Blom som var på kontoret i New York, og sa at her ligger vi og har alt mistet en konvoi, og det ser ikke ut for at Nortraship vil ha oss ut i det hele tatt.

Han ba meg forbli ombord så skulle han snakke med Nortraship og konsulatet. (Han arbeidet jo for dem).  En halv time etterpå ringte Blom meg og sa at nå skulle de sende busser ned til skipet og ta alle mann i land, og de skulle sende en mann fra Nortraship som skulle betale hver mann $30,-.  Det gikk fint.  Jeg hadde også gjort opp for alle mann gjennom Nr.1. og hadde også gjort opp for all provianten som stuerten hadde kjøpt inn. 

I  Nortraships  tjeneste;

Transport av sprengstoff til  Suez  for  US War Transport:

Klargjøring  og  lasting i  New York:

Alle lugarene måtte nå forandres og norsk mannskap skulle komme ombord når dette var ferdig.  Vi var klare 24.september, og vi forhalte ut for degaussing.  Dagen etter skulle vi ut og korrigere kompasset.  Vi hadde lastet mye sprengstoff som granater, bomber og TNT.  Da vi lastet TNT'en, kom der ombord canadisk mannskap.  Da de fikk se kassene med sprengstoff, snudde de på landgangen og gikk i land igjen.  Vi måtte alikevel på hyrekontoret og betale dem for to dagers hyre.  Etter degaussingen måtte vi jo korrigere kompasset,. men så falt bunnen ut av det.  Vi måtte så inn og ankre opp, og jeg var tidlig om morgenen oppe på instrumentavdelingen for å få sendt ut et nytt kompass. 

Samme dag skulle vi på konferanse.  For å rekke dette måtte jeg overnatte i land, og det ble i hallen hos Anders og Gretha Svennevig.  Styrmann Hvass tok ut Granville og fikk korrigert kompasset. 

Etter konferansen var jeg nede på Customhouse og klarerte ut.  Der kom jeg sammen med Günther og Magnus Svennevig som skulle klarere ut en seilkutter for Florida. [Magnus var bror til Anders og Ingeborg]

26.september kom jeg så ombord om ettermiddagen.  Kaleb kom opp langs siden med noen av mannskapet, og da passet en kanadier på å stikke seg ombord til ham og gå i land.  Senere på kvelden kom også stuerten og sa han ville i land, da der var for mye sprengstoff ombord.  Jeg måtte jo da fortelle ham at det ikke gikk an, for hvordan skulle jeg få hyrt en ny stuert midt på natten, og neste morgen skulle vi gå ut i konvoi.  Han måtte gi seg, men han var adskillig nervøs.  Også for all provianten jeg måtte overta etter kineserstuerten.  Vi skulle jo på en tre-fire måneders tur så der var mye proviant ombord.  Det ene kjølerommet for last hadde vi tatt i bruk til proviant, og det viste seg å være heldig, for da vi igjen kom til New York i april 1943, kunne vi ikke få poteter der, og de vi hadde i kjølerommet var gode for en tur til på Middelhavet. 

Vi avgikk fra New York morgenen 27.september 1942.  Vi var nå ute av charter for USA Army og seilte direkte for Nortraship, men med last for War Transport.

Vi gikk strak kurs for San Salvador og Windward Passage og var innom sydspissen av Cuba og så videre til Panama.  Der var vi igjen på konferanse, og de spurte meg hvordan jeg hadde tenkt å seile.  Jeg spurte hvordan det ville være å gå gjennom Magellanstredet, men de mente at der kunne det være agenter.  Så det ble bestemt at vi skulle gå  helt syd  rundt Cape Horn.

Vi avgikk fra Panama 8.oktober og holdt oss godt klar av vestkysten av Syd-Amerika, og vi rundet Cape Horn 27. oktober.  Der var ganske stille vær med svære dønninger.  Jeg tenkte på den gangen i 1914 da vi lå der med Brabloch og hadde storm i 3 uker.  To dager etter at vi hadde passert Hornet, måtte vi rapportere til England om vår posisjon.  Der var da nokså mye torpedering mellom Hornet og Cape Town, som var vårt bestemmelssted for bunkers og vann.  Men ingenting hendte på turen over Syd-Atlanteren, og vi kom inn til Cape Town 10. november.  Om kvelden var vi klar med bunkring og vannfylling, men vi ble liggende til neste morgen da vi avgikk.  Båtsmannen ble akterutseilt, men han var den eneste etter landlov. 

Ubåtene herjer langs Afrikakysten:

Jeg hadde vært i land i Cape Town om formiddagen og klarert inn og vært på det militære kontoret og fått routing og flere posisjoner om torpederinger.

Der var meldinger om senkinger hver dag.  Det fikk oss til å gå lengre ut fra kysten.  Vi hadde

16 rapporter om ubåter som opererte der. En morgen kl 0730 passerte vi en båt som kom midt imot.  Kl 0900  ble den torpedert aktenfor oss i vår kurslinje. Vi syntes vi så et periskop noen skipslengder fra oss, men det forsvant. Der var mange torpederinger rundt oss som vi hørte anrop fra.  Vi forsøkte å peile dem inn. Vi hørte de sendte med nødsender fra livbåter, en norsk båt,  "Ellen K" hørte vi sende ut denne meldingen  fra livbåtene: "We are in the lifeboats and the distance is 50 miles off the coast outside Durban". Dette var nokså langt fra oss, men hadde vi vært nærmere, så hadde vi ikke hatt lov til å stoppe og ta dem opp. 

En greker var torpedert, men fløt på lasten, og der ble gitt ordre fra land til besetningen om å gå i livbåtene, men å holde seg i nærheten, og at taubåt og eskorte var på vei ut. 

Der var tyske ubåter sørenfor Mosambique-kanalen og japser nordenfor.  Ubåt-aktiviteten var likedan nord for Madagaskar.  Der var det et par båter som gikk ned. 

Vi kom inn til Aden 27.november og fikk også der vår routing.  Neste dag startet turen opp til Suez. Gjennom Rødehavet hadde vi oppe en sperreballong akterut for å fange inn fly hvis de nærmet seg.  Før vi kom opp til Suez, hadde vi ordre om å gå inn og ankre opp for natten på havnen Tor på Sinaihalvøya og så gå opp til Suez neste dag og ankomme på formiddagen.  Vi hadde da kompani med "Elisabeth Bakke". 

Vi kom inn til Suez om ettermiddagen  4.desember 1942 og ankret opp på reden.  Turen fra New York til Suez hadde altså tatt 67 døgn.  I fred tar det 13 døgn

Vi fikk beskjed om å ligge der og losse hele lasten.  I maskinen åpnet de så den ene maskinen for reparasjon.  Neste morgen uten videre varsel kom los ombord og sa at vi skulle over til Ataka og losse bombelasten og ammunisjonen der. 

Jeg spurte hvordan det sto til i maskinen.  De svarte at den ene maskinen ikke kunne brukes.  Da det var ganske stille vær, sa jeg at vi skulle forsøke med en maskin.  Der var liten trafikk, og jeg hadde vært så lenge ombord i Granville at jeg kjente til dens forskjellige unoter.  Vi skulle gå ut gjennom åpningen i undervannsnettet her i Suez og inn gjennom åpningen i undervannsnettet over i Ataka.  Da ankeret var oppe, startet vi motoren.  Skipet svingte jo da, og vi stoppet og brukte roret på forskjellig vis så vi kom utenfor nettet og over til høyre langs nettet og videre over mot åpningen i nettet ved Ataka og inn til fortøyningsbøyen og fikk der satt fast ankeret.

Her hadde vi julen.  1.Juledag tok maskinsjefen og jeg drosje opp til Kairo.  Jeg skulle til konsulen i byen og fornye noen pass, og så benyttet vi samtidig helgedagene til å se oss litt rundt og var oppe til pyramidene og Tutankamens gravsted.  Vi kom så tilbake kvelden 2.juledag.

Senere da vi var ferdig med lossingen av ammunisjonen, forhalte vi inn til Suez havn og losset resten.   Frakten ut til Suez var på over 600.000 dollars.

Vi lastet også endel italienske tanks og ammunisjon og ca 3600 tonn general cargo for Bombay. 

3. januar 1943  var vi ferdig i Suez og avgikk for Bombay.  På turen var vi innom Aden og bunkret.  Vi kom inn til Bombay 15. januar uten noen uhell, selv om det var flere båter som ble torpedert litt lengre ute.  I Bombay lastet vi endel stykkgods og fikk også med oss flere likkister for New York.  Jeg fikk der spørsmål om hvilken vei jeg ville ta til New York via Colombo.  Jeg spurte om å gå veien om en havn i Australia.  De ga meg sjansen til å gå innom Hobart på Tasmania.  Dette måtte godkjennes i New York, hvilket det også ble.  Det tok ikke så lang tid og  21. januar var vi lastet og avgikk for Colombo.  Vi kom dit 24. januar 1943 og lastet  2000 tonn kokosnøttolje og te og gummi, alt for USA. 

I Colombo kom jeg sammen,  kaptein Jardemaal fra Arendal på båten Bukkenum, likeså var jeg sammen med kaptein Finn Larsen og Konrad Mørland.  Nortraship hadde kontor i byen sammen med den norske visekonsul som var en kjøpmann.  Agentene våre var Volkart Brothers.  Det samme var det også i Bombay. 

For omtrent ett år siden hadde det vært et japansk flyraid over Colombo og D/S "Soli" lå nedsunket like ved moloen.  Kapteinen oppholdt seg fremdeles i Colombo.  På den tiden lå vi i den persiske Gulfen.  Kaptein Lampe var leder for Nortraship i Colombo. 

Over Stillehavet via Tasmania:

2. februar 1943 dro vi fra Colombo med kurs for Hobart på Tasmania.  Det var stormfullt vær hele tiden med vind fra babord side.  Så med malm i bunnen slingret skuta så jeg måtte sitte på golvet i lugarene min og drikke kaffe.  Men alt gikk bra helt fram, og vi fikk los for Hobart og ankret opp kvelden 24. februar.  Det var godt å få en fredelig natt.

Hobart på Tasmania var en koselig liten plass.  Jeg var bare i land og klarerte og fikk ny routing fram til Colón ved Panama-kanalen.  Vi seilte neste dag fra Hobart med kurs langt sydenom New Zealand og oppover i nærheten av Pitcairn Island midtveis i Stillehavet og derfra mot Panama hvor vi ankom 22.mars.  Vi hadde en ganske fin reise, men nokså kaldt vær så langt syd.  Det var allikevel bra vi var der og ikke oppe i Tasmanian Sea, for der gikk det for seg store slag mellom japanerne og amerikanerne, noen av de største som ble utkjempet i Stillehavet. 

I  Konvoi langs Østkysten  opptil  New York.

Vi fikk ordre om å seile rett gjennom Panama-kanalen og over til San Cristobal på den Dominikanske Republikk.  Derfra seilte vi i konvoi  25. mars for Guantanamo på Cuba, hvor amerikanerne hadde base.  Vi gikk videre i konvoi opp gjennom San Salvador-stredet og direkte til New York.  Vi hadde en meget stormfull reise med kraftig regnvær. 

Der var mange farlige situasjoner da konvoien var stor og mange skip mistet rett som det var styringen, men heldigvis gikk det bra.  Vi gikk flere ganger gjennom atskillig vraksgods.  Da vi var nordenom  De Vestindiske øyer, fikk vi blimps, (små luftskip) til å eskortere oss.

Til New York kom vi inn den 7. april om kvelden, og når konvoien ble oppløst før ankomst, var det alltid kappløp om hvem som først kunne få los og komme til ankers.

Jeg hadde fått ordre om at kaptein Bolt skulle avløse meg nå vi kom inn, men så hadde han blitt tildelt Sommerville.  Der var noe galt der og forrige skipper hadde mønstret av i New York og kaptein Bolt overtok.  Han hadde ført Bronxville som hadde vært med en utgående konvoi i Irskesjøen og som da gikk på grunn 21. januar 1942.  Den 31. august samme år ble den torpedert på reise i konvoi fra Hallifax  lastet med stykkgods og 500 tonn ammunisjon.

Nå vi nå kom inn med Granville til New York,var ikke kaptein Bolt og  Sommerville der og heller ikke Stirlingville som det var meningen at jeg skulle overta etter en liten ferie.

Ferie i USA,   mai-oktober 1943.

Første mai gikk jeg i land fra Granville og styrmann Netz overtok midlertidig.  Han hadde jo da hatt sin lange ferie opp i Canada.  Samtidig kom Holler tilbake etter ferie.  Han ble 2.styrmann og Tysnes ble som før 3.styrmann.

Jeg hadde fått meg hybel i land og flyttet dit opp.  Men jeg likte meg ikke der, og var der bare ei uke.  Jeg fikk så et stort værelse hos Andrea Jensen. Fru Jensen bodde på 86 avenue/54 th street, Brooklyn.  Da jeg flyttet i land var jeg forkjølet, hadde sting i siden, og nesa mi var nesten tilstoppet. Så da jeg hadde fått ordnet med værelse hos fru Jensen, gikk jeg til doktoren.  Han sendte meg til en spesialist.  Så ble jeg operert først i det ene neseboret og en uke senere i det andre.  Jeg hadde også hatt vondt i halsen og litt vondt for å snakke.  Det tok omkring en måned å få det hele  noenlunde i orden igjen. Jeg ble som et nytt menneske etter operasjonen i nesa og kunne puste fritt igjen.

Den 28. april hadde også Thomas Andersen tatt seg en ferie i New York fra sin båt Egerø. 

Vi traff hverandre, og gikk så ut til min svigerinne Margiths hytte på Lindenhurst, Long Island og ferierte der, og hadde det koselig en 14 dagers tid.  Vi kokte og stelte for oss sjøl, og det var meg som var kokk.  Ingen særlig god kokk, men vi beholdt da livet. 

Thomas skulle til Brooklyn hver søndag, til Alf Kjekstad.  Men Alf Jensen og Karen var også der ute så jeg hadde selskap.  Jeg kunne bruke Jensens seilbåt og var rett som det var ute og badet i selve Atlanteren.  Margith og Karl Johnsen og Gladis var også derute, og vi seilte og badet sammen.  Datter til Alf og Karen Jensen kom også ut.  Det var jo sommer og nokså varmt i Brooklyn i juni måned.  Det var godt å slappe av.  Thomas og jeg var et par ganger i en liten by på Long Island som het Babylon , hvor han kjente en som het Bugge, født i Kristiansand, mens kona var fra Hove, [Emilie Lie fra Kalvehaven]

Da det ikke passet med båtene fikk jeg lov av Nortraship å reise over til Vestkysten en tur.  Jeg dro 26. juni fra New York og kom så til San Pedro 30. juni.  Der traff jeg mange kjente, deriblant Eide Johannessen som da var kommet over med "Seiersted" og lå der og reparerte.

Jeg hadde jo vært sammen med dem i Bombay.  De hadde reist fra Bombay til Australia for reparasjon, men den hadde vært mislykket så nå lå de her i San Pedro for å få jobben ordentlig gjort.  Jeg var også sammen med Christensen.  Han hadde jeg seilt sammen med på Roseville. Han var da 2.styrmann, men hadde senere ført Corneville, men var nå gått i land fra den.

Jeg traff også en skipper fra Grimstad. Han var over 70 år og styrmann Grøsle hadde overtatt etter ham.  Vi var ute og spiste middag sammen en dag.  Jeg reiste så opp til San Francisco og var inne på kontoret der og hadde en konferanse med Mr. Blom.  Jeg var også ute hos ham til middag en dag, og en annen dag var jeg til middag i den Norske Klubben. sammen med Skau.

Jeg var også ute til middag hos den norske doktoren vi hadde i San Francisco.  Jeg var tilsammen fire dager i byen. Jeg hadde fått satt i land ei kiste der hos en skipshandler siste gang vi var i byen.  Så reiste jeg videre opp til Portland Oregon og var i Rainier i ca 14 dager.  Jeg måtte hele tiden varsko San Francisco hvor jeg var og opplyse om mitt telefonnummer så de kunne få tak i meg.

I Rainier bodde Erik og Aasta Klepp.  Der hadde jeg vært mange ganger før med båt inn til Portland eller over på den andre siden hvor vi lastet trematerialer.  Erik Klepp hadde en shipyard hvor han bygde lektere som skulle oppover kysten til Alaska.  Det var morsomt å treffe kjente, og jeg var med dem på flere utflukter blant annet oppe på  Mount Rainier [4392 meter høy] og likeså ute å rodde på en innsjø.  Derfra gikk jeg opp til Willapa Harbour South Bend hvor jeg besøkte kaptein Hansen og frue.  Hansen hadde jo vært vår Super Cargo hele tiden før krigen.  Jeg var noen dager hos dem.  De hadde et prektig lite hus.  Mange barn hadde de, jeg tror det var sju gutter, og alle bodde rundt om på kysten der. Det var også koselig, for de likte å få besøk.

Derfra reiste jeg opp til Seattle sammen med en tollkontrollør og bodde på et hotell i byen.  Jeg hadde jo også kjente der oppe.  Våre agenter her var Gynther for firmaet Sudden & Christensen.  Han og fruen ba meg på middag en dag.  En annen dag var jeg hos losen Rustad. 

Mens jeg var hos familien Hansen, fikk jeg telefonbeskjed fra Blom i San Francisco med spørsmål om å gå ombord i M/S Roseville for en tur da kaptein Balstad gjerne ville ha seg en ferie. Det skulle først skje i oktober at jeg skulle overta. Fra Seattle dro jeg så ned igjen til San Francisco og snakket med dem.

Jeg måtte over til New York og hente alt tøyet mitt jeg hadde stående der.

Dro tilbake over Chicago med toget.  Jeg betalte for værelset jeg hadde i New York.  Her møtte jeg Thomas Andersen igjen, og da var båten hans omtrent ferdig, og avreisen skulle være  mandag 23. august 1943.

Jeg opphold meg en tid på Lindenhurst, Long Island.  Harold, Margith og Gladys var der ute også.  Harold hadde fått blindtarmbetennelse så jeg måtte låne ham 100 kroner så han kunne bli operert. Jeg ble der ute på hytta for at de ikke skulle være alene, mens Harold var på sykehuset i Babylon, Long Island.  Da Harold kom tilbake, reiste jeg til New York igjen. 

En dag jeg var oppe på kafeen "Captain's room" for å spise middag, traff jeg på Otto Nygård, min fetter, som var i samme ærend.  Han lå inne med "Norske Tank".  Jeg ble med ham ombord og drakk kaffe etterpå.  En dag senere var vi begge nede hos Kaleb og ble der hele ettermiddagen.  Da jeg var der i mai, var jeg i konfirmasjonen til sønnen Arnold og likeså til Arthur, sønn til Rikard Hansen.

13. september 1943 mønstret jeg på Roseville og to dager senere reiste jeg med toget vestover til St. Paul i Minesota hvor jeg hadde tenkt å besøke min andre fetter, Johan Nygård.  Jeg tok inn på et hotell og ringte Johan og tok en buss ut der, og vi spiste middag sammen. Han arbeidet jo, så han kjørte meg tilbake til hotellet om kvelden.  Neste formiddag så jeg meg litt rundt i St. Paul før jeg om ettermiddagen pånytt reiste ut til Johans hus.  Jeg hadde en lang samtale med kona hans og barna, og jeg tok også noen fotografier.  Jeg hadde jo hilsener med fra broren Otto som da nok var på vei til England.

Johan husket ingenting hjemmefra.  Jeg spurte etter modellen av Njørd, som onkel Kristian, faren  hadde bygget ombord og hadde hatt med seg over.  Da de bodde hjemme, hadde de den stående oppå pianoet.  Den var så fin inne i et glasshus der den sto.  Men nå var den helt avrigget og nærmest et vrak vil jeg si, men han sa at han skulle få en mann til å rigge den opp igjen.  Jeg tror Johan måtte ha hatt en eller annen sykdom, for han husket ikke noenting.  Da jeg snakket med ham, var det 20 år siden sist.  Det var da han reiste over til USA.  Jeg var da også hjemme og just ferdig med skipperskolen og han med Høyskolen i Trondheim. Det var nok engang i august måned 1923.

Påmønstret som Skipper på M/S Roseville:

Etter to dager i St. Paul reiste jeg videre til Portland i Oregon.  Jeg hadde kjøpt billett i New York med to dagers opphold likefram til Portland, og videre etter to dager der, til San Francisco, hvor jeg kom 23. september 1943.  Her skulle jeg vente på Roseville.  Jeg fikk høre at den hadde hatt en stygg kollisjon midt ute i Stillehavet på utgående tur til Australia. Hele baugen måtte skiftes ut. Av den grunn var den blitt en god del forsinket og kom ikke inn før 17. oktober.

Høsten 1943 mens jeg er i  San Francisco og går og venter på M/S Roseville.

Torpederte skip:

Til nå i oktober 1943 har Klaveness rederi mistet:  M/S "Snestad",  M/S "Sangstad" og 

M/S "Steinstad".  De ble torpedert før Norge kom inn i krigen.  Kapteinene på båtene "Sangstad" og Steinstad,    Brun og Nilsen,  er mistet.  M/S Snestad ble ført av kaptein Tobias Tveit, og både han og maskinsjef Jakob Asvald ble reddet.  De kom hjem og var hjemme under krigen.

Etter 9. april 1940  har "Fingal" blitt torpedert og kaptein Rikardsen gikk ned med båten sammen med elleve andre av besetningen.  M/S "Bronxville" var nå også torpedert, likeså "Bonneville", hvor kaptein Tessem gikk ned med nesten hele besetningen.

"Pleasantville" var også blitt torpedert, likeså  "Corneville", "Silestad" og "Stigstad".

"Storstad" og "Teddy" var kapret av tyske raidere.

Familien der hjemme.

Siden krigen begynte i Norge, har jeg ofte tenkt på dem der hjemme og hvordan de har hatt det.  Jeg fikk jo telegram like etter krigen begynte 9. april 1940  om at alt sto bra til.  Siden fikk jeg ikke brev på 6 måneder.  Jeg var istand til å sende telegram hver gang vi kom inn med båten og senere da jeg fikk etablert forbindelse gjennom New York.  Jeg sendte brevene mine dit i forseglet konvolutt til  Margit i New York.  Så tok hun det ut av konvolutten og sendte det videre hjem over Portugal, og da kunne ingen vite hvor jeg befant meg.  Til og med da jeg kom hjem sa Rostrup:  "Du var jo nokså lenge i land i USA". 

Så fikk jeg jo brev igjen den motsatte vei.  Siste brev hjemmefra fikk jeg i februar 1942.  Jeg sendte da ett til Hild  i mors navn og ett adressert til far, men disse fikk jeg tilbake i New York i august 1942, så de kom aldri hjem.  Det var sensuren som sendte dem tilbake til meg.  Min bror Mathias hadde vanskligere for å få forbindelse hjem.  Jeg hadde fått kontakt med ham og med dem der hjemme og kunne nå videresende brev mellom dem.  Jeg visste ikke om Mathias var ute eller hjemme, men så kom han til Lisboa i Portugal, og derfra fikk jeg så brev og forbindelsen var iorden mellom oss.

Mathias ble jo senere torpedert og kom senere i land i Skottland og inn til Glasgow og derfra til Dumfries.  Jeg flakket jo nokså meget omkring i verden så det ble jo nokså lenge mellom hver gang jeg kunne få sendt brever.  All forbindelse hjem ble jo stoppet straks Amerika kom inn i krigen etter Pearl Harbour.

For å få forbindelse med Mathias skrev jeg til Nortraship i New York og fikk derved underretning om at han var ombord i D/S Bruse og senere at han var torpedert, men reddet.  Men noe mer visste de ikke.  Dette var før jeg hadde fått det brevet fra Lisboa.  Jeg fikk høre at det siste brevet Mathias hadde fått fra Marie var 7. juni 1943. 

At mor var død, fikk jeg først høre i september dette året.  Da fikk jeg et brev fra Røde Kors i New York om at jeg kunne komme dit å få en melding hjemmefra, som jeg kunne svare på og sende tilbake, hviket jeg gjorde.  Det var et fra far og et fra Marie.  Jeg sendte også telegram hjem, men fikk aldri noe svar på det.  Det ser ikke ut som at noe som jeg sender, kommer hjem. 

Jensens hadde brev fra tante Ingeborg i 1943.  De har også hørt hjemmefra fra brever som er sendt over Sverige til de forskjellige kjente her i  New York. 

Fra Norge kom inn i krigen og til jeg mønstret av fra Granville, har jeg trukket som familietrekk kr 10.150,- (ti tusen ett hundre og femti kroner).  Som sparetrekk er der samtidig trukket

600 kroner, som reguleringsbonus kr 328,22.  Tilsammen kr 12.278,33.  Dette inkluderer også en sparebonus på 1200 kroner.  Jeg har betalt 10% skatt hele tiden siden krigen begynte og og også betalt til sykekassen.

I førstningen må jeg si at jeg var redd for å bli torpedert eller oppbragt av tyskere, for hvis sådant skulle hende, og jeg skulle komme bort, ville familien min så og si bli satt på bar bakke. 

Jeg har nå i  banker  i USA.:

Security First National Bank,  Los Angeles, Wilmington branch...............................$       63,72

Bank of America,  San Pedro branch ..........................................................................5000,00

Bank of America,  Wilmington branch (Gjennom Det Norske Konsulat) ..................      153,28 

Seamen's Bank of Savings,  New York konsulatet  ...................................................   1100,-

Ray Ridge Bank,  Brooklyn  .......................................................................................   659,57

San Francisco Bank, San Francisco (gjennom A.F. Klaveness kontor i San F.) .......     1736,66

Lånt  Mr. Murer,  A.F. Klaveness, San Francisco  ....................................................     500,00

                                                                                                                                    9213,23

$ 9213,23  etter den kurs som nå brukes  1,-$  =  4,425 kroner

blir dette kroner  40.766,44.

Jeg har en sikkerhetsboks i San Pedro, men den er nå oppsagt.  Jeg har nå en hos

American Trust co. co. San Francisco,  hvor nå alle mine papirer og bankbøker ligger. 

Nummer på nøkkelen er 5493.  Der ligger også denne bok.  En har jeg skrevet før om mitt tidligere livløp, og den ligger hos Jensens i New York, hvor jeg har leid et hallrom.

Jeg betaler $ 10 pr måned for dette, og der er alle min private klær og forskjellige ting som jeg ikke vil ha med ombord på reis.  Jensen bor i 864  54th str. Brooklyn.  Kisten med mine saker står der med full adresse klar til å sendes hjem.  Der er skrivemaskin, gramafon og radio samt en stor lærkoffert og en reisetrunk, samt 10 pund te, en håndkoffert og en sjøsekk.

En kiste står hos Margit Johnsen.  Den er full av klær.  En kiste står i San Pedro hos California Ship Supply.  Den er full av bøker, en djunk og fotografier.  Jeg tenker på å ta dette med over til New York igjen.  Jeg skal jo overta Stirlingville etter denne jobben, og det skulle jo bli i februar/mars 1944.

Ja tidene er jammen blitt vanskelig.  En kan jo ikke komme hjem.  Hvis man skulle komme hjem, ville en jo bli arrestert, og hvis man skulle ønske å komme hjem og gjør forsøk på det, ville en også bli arrestert.  Mange ganger kunne jeg tenke å lure meg hjem og hente dere hjemme over her, men det er jo ingen springevei, og det ville kanskje gjøre vondt verre.

Skal undres på om dere får noen penger.  Etter brevet som jeg fikk i oktober 1941,  hørtes det ut som det nå var slutt på trekk. 

Tyskerne er jo noen djeveler.  Vi hadde ikke bruk for dem i Norge.  De er et folkeferd som må bli hatet av alle etter krigen.  Vi har jo hørt at Gunnar Svennevig er arrestert.  Vi har jo også hørt at Johan Nymann var blitt arrestert, men blitt satt fri igjen.

En sønn av skomaker Thomassen, Eilert, er nok gått ned, likeså sønn av Edvin Øygaren.

Den gang jeg hørte at Mathias var torpedert, og at han var kommet ombord i en annen båt, la jeg igjen $ 300  i tilfelle at han skulle komme i land i Amerika.  Det kunne jo bli samme tilfelle som med Otto, at han kunne mangle penger og ville noe og ikke kunne få det gjort.  Otto ville opp til New York og snakke med dem der, men manglet penger.  Han telegraferte til sin bror, Johan om han kunne få lånt noen, og han sendte ham $ 10.  Det kunne gå med til trikkepenger i New Orleans der han var.  Han kom jo seg opp til New York likevel og fikk jobb på Nortraship og etter en stund ble han fører av skipet "Norske Tank".

Ja her er ikke meget som kan gjøres fra eller til.  Oppe på Nortraship har de satt igang noe som har forbindelse med å sende hjem matvarer og sånn forskjellig.  Beløpene varierer fra $ 10  til

$ 40 tror jeg det var.  Jeg har nå kjøpt for 115 dollar.  Det skal sendes hjem når krigen engang blir slutt, matvarer fra Buenos Aires.

Jeg er mest oppe hos Anders og Greta Svennevik.  Jeg har også vært hos Solveig Enge og mannen.  De heter Klepp.  Har også truffet Johan Østerlød her og vært oppe hos hans søster og mannen, Johannessen.  Hans bror bodde jeg engang sammen med da jeg gikk på skipperskolen i Lillesand.  Jeg var også en gang med Elling Andersen og besøkte hans bror, Thor, som jeg aldri kan huske å ha sett før.  Likeså har jeg vært flere ganger hos Thorvald og Dagny Svennevik

Der har jeg truffet dansker og endel av hennes familie. Jeg har også truffet broren Peder Svennevik.  Jeg har vært med Marit til Port Elisabeth og besøkt Harriet og mannen og flere ganger hos Erling og hans frue, og ellers gjennom andre folk hjemmefra blitt kjent med andre utenforstående kjekke mennesker.

I New York traff jeg, de to gangene jeg har vært der:  Elling Andersen, Roy Askildsen, Arthur Stovodden og John Jortveit samt Karl Berg og Johan Østerlød,  Thomas Andersen og Johan Forsdal og også Bjarne Holst og en sønn av Fjeldal.

Har også truffet Sverre Syversen og Egon Syversen fra Justøen og også Syvert Steffensen.

Ja , 18.-19.oktober  gikk jeg ombord i Roseville og hilste på gamle kjendte.  Kaptein Balstad, som jeg skulle avløse, hadde jeg jo seilt sammen med før som 2.styrmann, 1.styrmann og også avløst ham som fører i 8 måneder mens han var hjemme på ferie.

1.maskinisten (Chiefen) hadde jeg også hilst på før mange ganger og likeså 1.styrmann Sylling.

Har også sett på kollisjonsskaden og snakket om forskjellige reparasjoner som skal foretas.

Oppdraget er jo ganske interessant for på reisen er vi jo nærmere 1000 mann ombord.  Kaptein Karlsen som jeg engang løste av på Corneville, er nå inspektør for Nortraship og har med reparasjoner å gjøre her på Vestkysten.  Mr. Arondsen som jeg har kjent i mer enn 10 år, er nå som før i Norwegian Veritas.  Karlsen og jeg kjørte ned til Bethlehem Steel Shipsyard hvor Roseville lå.  Kaptein Balstad bor i St. Mateo. 

Jeg var nede hos Schou Gallis som i mange år har vært vår skipshandler i San Francisco.  Jeg skulle treffe Mr Schou som hadde bedt meg hjem til middag.  Der var da stengt, så jeg gikk rett hjem til der jeg nå bor på Stanford Hotel,  250 Kerny Street.  Det er ikke noe førsteklasses hotell, men jeg har et pent værelse med bad og betaler $ 0,50 pr dag.  Jeg er jo her foreløpig, men har tenkt å flytte ombord i overimorgen for å få nærmere kontakt med offiserene før vi avgår herfra.  Jeg hadde igrunnen likt bedre å gå ut med Granville, men det er jo interessant å prøve dette også.  Jeg arbeidet jo ombord hver dag. 

Fredag 5. november begynte jeg på skole i 218 Howard Street på Sperry Gyro kompass skole.  Den 6. november var jeg på Norway House til en liten mottagelse for konsul Christensen fra New York.  Kaptein Balstad, styrmann Sylling, maskinmester Solber, konsul Galbe, Abrahamsen, konsul Berg og mange flere var ute hos kaptein Balstad i San Mateo. 

Jeg reiste hjem igjen om kvelden kl 11 og kom til køys kl 12.

Den 7. november var jeg på en spasertur i land og kjøpte noen bøker.  Sist i november fikk jeg brev fra Marie og svarte med det samme, men fikk brevet retunert fra sensuren 5/11 med vedheftet slip. 

Armety Day: Har i dag hatt fri fra skolen, og har også fått underetning om at M/S Granville er ankommet New York og skal videre til Baltimore til reparasjon.

Den 19. november var jeg voldsomt forkjølet og måtte holde meg inne.  Dagen etter gikk jeg igjen på skolen og tok eksamen og fikk Certificatet om ettermiddagen.  Var ombord i Roseville til kvelds, hvorpå  Solberg  og jeg gikk på kino.

Søndag 28. november var jeg bedt til Mr og Mrs. Voris til lunch kl 2 ettermiddag.

Mandag 29. nov. flyttet jeg ombord da lugaren nå var ferdig oppmalt.

Har vært på verkstedet og sett på maskinarbeidet.  Vi ligger ved verkstedet i San Francisco og alle slags reparasjoner pågår.  Dagene vekslet mellom å være ombord og i land.  Elektrikeren Johannessen var gift i land og likeså en som hadde vært 3.styrmann før med Roseville, så vi ble også bedt til middag om kveldene, deriblant til en norsk doktor ifra Skien.  Kaptein Hansen sønn som var løytnant, var også gift der og vi hadde også en gang vært hos ham.

Nå nærmet det seg jul, og det ble tale om hvor den skulle holdes.  Ombord i Roseville var det jo ikke mulig, for alt var nokså om hverandre.  Vi ble så tilbudt å ha juleaften på Norway House, og der ble satt ned en komite med stuerten som formann for å gjøre i stand til kvelden.  Juleaften ble holdt og juleevangeliet lest og alt var dekket til et herlig julebord.  Der var også utdeling av presanger, og hver mann fikk sin.  

Det var jo et helt norsk mannskap nå etter at alle kineserne hadde rømt etter første anløp, da Roseville kom til San Francisco etter at Amerika kom inn i krigen.  Der var også 12 norske kanonskyttere, som før hadde vært amerikanere.  Konsul Galbe kom også og holdt en tale for oss.  Etter middagen forsvant jo endel som hadde kjente i land, men de fleste av oss ble værende.  Vi hadde også egen buss tilbake til båten og kom ombord klokken 2 om morgenen 1.Juledag.

Den dagen reiste jeg med ferje over til Berkeley på den andre siden av San Francisco der jeg var bedt til middag.  Det var en dag i Willapa for noen år siden jeg skulle i land og se på draftet.  På den andre siden av piren lå en av Sudden & Christensens båter og ombord var der en norsk kaptein som hette Olsen.  Jeg møtte hustruen hans og deres lille datter nede på kaien.  Hun var norsk og fra Egersund fikk jeg vite.  Hun sa blant annet at når jeg en gang kom til San Francisco eller Egersund, måtte jeg komme til dem så skulle jeg få fiskeboller.  Hun var nokså flink til å lage dem, og nå ville hun holde ord.  Kaptein Olsen jobbet nå på Sudden & Christensens kontor, og han kom og inviterte meg.  Jeg hadde en riktig festlig dag hos dem.  De hadde en datter som var meget flink til å spille på fiolin, og en svoger av dem var også god til å spille trekkspill, og de spilte julesanger sammen, og jeg fikk ganske riktig fiskeboller.  Hun sa at den gang vi møttes opp i Willapa, syntes hun jeg så så tynn ut.  Dagen hos dem var en opplevelse som gjorde godt.  Jeg kom ombord igjen ved 9-tiden om kvelden.  2. Juledag var vi på en juletrefest arrangert av de norske i land.

Nyttårsaften 1943/44 hadde vi ombord.  Vi hadde rigget til nede på mellomdekket i luke 4 hvor der var en troppebysse og langborder.  Det var nærmest en middag fra kl 18 til kl 20.  Etter da gikk de fleste i land.  Vi offiserer flyttet så bort i salongen, og vi satt og pratet resten av kvelden.

Den 4. januar var alle reparasjoner ferdig og dagen etter forhalte vi fra verkstedet

og over til pir 15.   Dette var for degaussing, røking av skipet og proviantering.

M/S Roseville, troppetransportskip 

Skipet var innredet for ca 750 offiserer og menige utenom mannskapet og chartered til US Army.  Der var Transportcommander,  Troopcommander, doktor med personale og signaloffiserer med personale samt 3 radiotelegrafister.

Vi hadde en fenrik og 10 kanonmannskaper.  Forut hadde vi en 3 tommers automatisk kanon og en 4 tommers akterut samt 10 orleguns. 

På shelterdekk nr 2 var der hospital med 10 senger, og der var også operasjonsrom med fullt moderne utstyr.  Men med redningsutsyr var det så som så.  Vi hadde bare våre 5 livbåter og

6 flåter, men vi fikk endel firkanter som 20 mann skulle holde seg i og holde seg flytende på inntil hjelpen kom.  Vi hadde også livbåtøvelser på forhånd uten å sette båter på vannet.

8. januar gikk vi så fra San Francisco til Vanimi rett nord for Los Angeles..  Vi kom inn til Vanimi klokken 9 om kvelden 10. januar.  Vi begynte så innlastingen av utstyr til krigføring, både ammunisjon og matvarer og verktøy.

Den 14. og 15. januar kom troppene og de militære mannskaper ombord.  De var Sea Bees (ingeniør tropper).  Lasten tilhørte eller var bestemt for dem.  Vi hadde i alt 80 sveisemaskiner med tilbehør  i lasten og en masse  med knock down pontoons som troppene skulle sveise sammen ute i New Guinea.

Den 16. januar 1944 med kurs for Ny-Guinea.

Vi avgikk fra Vanimi fulgt av en eskortebåt.  Den sakket akterut litt etter litt og neste morgen var den forsvunnet, og vi fortsatte resten av turen alene.

Vi skulle til et sted på Ny-Guinea som het Milne Bay.  Den første delen av turen var troppene adskillig sjøsyke, men de kom seg snart etterhvert, og vi hadde pent vær hele veien.  Skipet måtte proviantere for turen, og armeen betalte for det de konsumerte. 

Da vi kom til linjen, hadde vi dåp.  Den første som ble tatt var meg og siden resten.  Flere forstod det ikke tror jeg, men det overlot jeg til dem selv.

Alle mann ble inndelt i vakter og fordelt til skytset: en 4 tommes kanon akter og en 3 tommes forut som også kunne brukes som luftvern.  Så hadde vi orleguns som kunne skyte 60 skudd i minuttet.  Vi hadde flere skyteøvelser på turen.  Også troppene hadde anledning til å skyte etter ting som ble slept etter skipet i god avstand.

Vi hadde på den turen fått med oss en torpedodetektor.  Vi hadde ingen utslag.  Ved flere anledninger så vi lys i horisonten, syntes vi, men det forsvant , og ingen kunne si noe med bestemthet. 

Vi fikk meldt vår ankomst til Milne Bay, og den 10.februar 1944 ankom vi utenfor Chinastredet sydøst for New-Guinea. Vi satte motorbåten på vann og var i land og fikk karter over stredet og Milne Bay. Vi ankret opp i MilneBay om ettermiddagen, men ingen syntes å ha bruk for oss. Om kvelden fikk vi morsesignaler med lys spørsmålet: "What is the reason for you to be in this vesinity, (Hva kan grunnen være til at dere er på disse kanter?) I grunnen et rart spørsmål.  Hva kunne vi svare.  På grunn av krigen?  Noen større publisitet gjorde vi ikke.  Jeg var i land på kontoret, men der var det liksom ingen som hadde noe med oss å gjøre.  En båt lå langs den eneste lille kaien der var.  Den hadde ligget der i 4 måneder.  Kontoret var et svært telt.

Da vi kom inn med motorbåten noen dager senere, fikk jeg en liten overaskelse.  På kaien sto Peder Svennevik.  Han var kommet med en båt som nå lå ute på reden og hadde 7000 militære ombord, også ingeniørtropper.  Jeg hadde ham med ombord til meg, og vi satt og pratet sammen en hel ettermiddag.  Senere kom der inn en mindre lastebåt, og vi fant ut at der ombord var Gustavsen, også kaldt Myklebust.  Vi tok motorbåten og var ombord og hilste på ham.  De skulle videre langs kysten til en mindre plass.  Da vi ankom Milne Bay, hadde vi bare 10 tonn ferskvann igjen ombord.  Vi fikk beskjed om å sette kurs for Aioma, men der fikk vi ordre om å styre inn bukten, og der ville vi få en los som skulle ta oss til vårt bestemmelssted, til en plass som het Gamadodo.

Der var bare en kai, og mange båter på reden som skulle losse.  Men etter at vi hadde ligget der i fem dager, fikk vi ordre om å gå over til Lylal Warf og losse pontoonene som vi hadde på dekk.  Der var ingen loser i Milne Bay på den tiden, de kom senere. 

Mens vi var her fikk 2.styrmann Sund vondt i tennene, og vi tok motorbåten over til stedet Aioma hvor militærleger og tannleger holdt til.  Her måtte vi også over for å få crew-listen stemplet før vi var ferdig til avgang for USA.

Vi var over i Aioma flere ganger med motorbåten vår..  En gang vi var på vei til Ladava, begynte det å regne noe helt forferdelig, og så begynte fisken å sprette.  Jeg gjorde chiefen oppmerksom på det, og han sa at det var jo selvfølgelig fordi det regnet så mye at fisken ikke riktig visste hvor den var.  En gang vi var over i Aioma, lå der en personbil og drev et stykke fra land.  Den hadde motorstopp, og vi måtte taue den inn til land, og da bare fortsatte den for egen maskin innover landet.  En annen gang kom en båt etter oss.  Den var full av folk og tok forbi oss og fortsatte videre opp på land og inn i skogen.  En dag kom der inn en flytedokk, og ut av den kom et par hus og noen taubåter

I  Milne-bukta lå der en japsebåt på grund.  De sa at den var kommet inn der med 2000 mann ombord for at de skulle gå over land til den andre siden og angripe Port Moresby som ligger på sydsiden  Dette var blitt oppsnappet av australienerne som lå klar på høyden og plaffet ned alle japanerne da de var kommet opp i dalen.

Den 17. februar hadde vi fått dekkslasten i land og gikk tilbake til Gamadodo.

Troppene bestemte så at de skulle stå for lossingen av skipet.

I luke nr 2 hadde vi en stor kran som vi hadde lastet i to løft da vi tok den ombord i San Fancisco.  og likeså en stor traktor, en bulldozer, som vi også hadde tatt i to løft.  Hver av dem veide

40 tonn. Der var også en svær påhengsmotor

Det første de gjorde var å få sammen en flåte av ferdigsveiste potooner, og en svær potoon med påhengsmotoren på  ble så losset.  Deretter ble krana satt på flåten i to løft og kjørt inn på stranda,  deretter bulldozeren, som da den kom på land, kjørte rett fram og la palmetrærne ned foran seg. Toppene ble kuttet av træren og sand ble gravd over stokkene.  Så var plassen ferdig til å sette opp teltene.  Der kjøkkenteltet skulle stå, ble det cementert et fundament. Så begynte lossingen for alvor, og den 20. mars var skipet ferdig utlosset og alle mann i land.

Avmønstret Roseville ? påmønstret Fernglen   april/mai 1944.

Vi avgikk så fra Gamadodo og dro sydenom New Caledonia og opp mellom Sydhavs-øyene og tilbake til SanFrancisco der vi ankom i slutten av april 1944.

Kaptein Balstad skulle nå igjen overta Roseville, og jeg fikk oppringing om jeg ville gå over til New York og overta som fører av  Fernglen, da kaptein Paust ville ha seg en ferie oppe i Canada.

Det skulle bli en tur til Vest-Afrika.  Jeg sa det var det samme for meg bare min ansiennitet i A.F.Klavenes & Co ble den samme.

Jeg avmønstret fra Roseville 24. april 1944 og reiste dagen etter med toget over til New York og ankom der 28. april.  Jeg var som vanlig oppe og talte med Nortraship.  Fernglen ville ikke komme inn før i begynnelsen av mai.  Jeg overtok skipet 11. mai, men ble liggende i New York til 21. mai.  Mens jeg var der i byen, bodde jeg på hybelen min hvor jeg hadde tøyet mitt.  Jeg fikk jo 17. mai der , og det var jo en festlig dag.  Jeg var da oppe hos  Anders og Gretha og traff Günther der og også kona til Johan Forsdal [sønn til Jens og Margrete Forsdal, Tunaker Jortveit]. 

Den kvelden traff jeg også Anders Johannessen fra Grimstad.  Vi hadde vært sammen på "Gamle Sverre" og på "Harald Hårfagre"  [da de var i marinen]. 

Samme kveld var jeg også sammen med Thorvald Svennevig og Dagny [født Osestad]og kunne hilse dem fra broren Peder Norman Svennevig, som jeg hadde møtt nede på New Guinea. 

En annen kveld møtte jeg Trygve Lehland i Brooklyn og fikk en prat med ham.  Han sa at han hadde vært los nede i Milne Bay.  Dette forsto jeg ikke for der var ingen loser da vi var der.  

De fire turene med tog jeg hadde på tvers av  USA, var ganske interessante.  Folk på Vest- og Østkysten var igrunnen svært forskjellige, og likeså når man kom på et innenlands lokaltog som den gang jeg gikk av i St. Paul i Minesota.

Disse innenlandsfolkene var igjen forskjellige fra både de på Østkysten og Vestkysten.  På toget fra Chicago til New York var allting mye dyrere enn fra Chicago og vestover.  Det var som natt og dag.  På New York-togene var der nesten ikke måltider under en daler, mens vestenfor Chicago kostet en god frokost 25 cent, en lunch 30 cent og 50 cent for en middag.

Transport av krigsmateriell til Guinea-bukta, Vest-Afrika: Vi forhalte flere ganger i New York, og siste plass var Coven Point, hvor vi tok inn ammunisjon.  Da vi var ferdig der, avgikk vi  21.mai 1944 som commodore skip med kurs for Trinidad.  Vi styrte for Windward Passage for å ta opp flere skip fra Guantanamobasen på Cuba. 

Den 6. juni var vi like nordenfor Bahamaøyene og hørte da om de alliertes invasjon på Nordmandi, Frankrike.  Vi skulle så overlevere de skipene som skulle gå gjennom Panama-kanalen.  Vi andre kom inn til Trinidad 20. juni og skulle bunkre der og så gå i konvoi videre ned langs kysten av Syd-Amerika.  Ettermiddagen  20.juni gikk vi ut fra Trinidad, men like utenfor stoppet maskineriet, og vi måtte forlate konvoien og sende kodetelegram om taubåt.  Neste morgen ankret vi igjen på havnen i Trinidad.  Vi måtte ha verkstedfolk om bord til reparasjonen.  Dette tok ti dager , og vi var ferdige like før neste konvoi gikk sydover.  Denne gang gikk det bra, og da vi var kommet et stykke nedover kysten og forbi Amasonas, fikk vi ordre om å forlate konvoien og gå alene over Atlanteren til Sekondi-Takoradi  i Ghana på Afrikas vestkyst.

Fernglen hadde en rar maskin.  Da vi gikk sakte fart i konvoien, hadde der formodentlig samlet seg endel sot i eksosrørene, og så måtte vi ligge stille et par timer.  Dette hendte flere ganger før vi kom opp i full fart.  Vi var heldige og så ingenting, men da vi kom under Vest-Afrikakysten, var der en farlig strøm som hadde satt oss langt foran bestikket. 

Vi kom jo heldig inn til Sekondi-Takoradi og losset der.  Vi fant til og med 30 tonn last fra forrige tur som var oversett. 

Derfra gikk vi til Lagos i Nigeria og  Agape og videre til Deuala i Kamerun.  Der losset vi endel mens vi lå i elven, men siden kom vi opp til byen og langs kaien. Da vi hadde losset der, gikk vi nordover igjen til Port Harcourt i Nigerdeltaet, hvor vi begynte lasting av palmeolje.  Losen kom ombord ved en øy langt ute.  Han var barbeint, men i uniform.  Halveis inne ankret vi opp så og si i et blomsterbed, men kom senere opp til kaien hvor vi fikk losset endel før vi tok ombord palmeoljen. Derfra gikk så reisen tilbake til Lagos og derfra igjen til Sekondi-Takoradi. 

Kontakt med Ubåter på tilbaketuren til New York.

Første gang vi kom til Takoradi var i juli måned, og siste gang var i august.  Vi lå på reden og lastet.  Vi hadde den engelske konsulen og hustru med som passasjerer tilbake til New York, og vi fikk ordre om å gå direkte dit uten konvoi.

I følge detektoren som vi hadde fått installert sist vi var i New York, fikk vi nå to torpedoer sendt etter oss.  Men vi unngikk dem ved å følge de instruksjoner vi hadde.  Reisen var beregnet til ca 17 dager.  Vi plasserte flere ganger vrakgods etter torpederte båter.  På høyde med Bermuda hadde vi fly over oss to ganger om dagen og en gang om natten.

Vi ankom New York søndag 4. september. 

14. september overtok kaptein Paust igjen, og jeg gikk i land.  Akkurat den dagen gikk en cyklon over New York, og det var et forferdelig regnvær så jeg ble gjennombløt på vei hjem til hybelen.  Jeg gikk foresten tilbake til Fernglen den kvelden og var der om natten for om mulig være til hjelp hvis noe skulle hende.

Skipper  på  Sterlingville,   fra oktober 1944.

I New York ble jeg nokså forkjølet og hadde påny opersjon i nesa.  9.oktober 1944 mønstret jeg på Sterlingville der jeg løste av kaptein Ulriksen, som da fikk tilbud om å gå ombord i Roseville som styrmann.  Det var jo meningen at yngre skipsførere skulle gå over i eldre skip, og Ulriksen fikk istedet et Liberty skip å føre.  Vi traff hverandre senere i Baltimore og var der i en klesforretning og kjøpte nye uniformer.

Vi dokket i New York, og etterpå ankret vi ute på reden tett ved en lysbøye.  Jeg sa til losen at jeg trodde vi var for nærme, og ganske riktig da strømmen snudde, drev vi over bøyen, men ingenting hendte med den så vi var heldige.

Jeg traff igjen Otto Nygård i New York.  Vi kom i samme konvoi over Atlanteren, og vi var også og besøkte hverandre da vi lå i Halifax.   I New York besøkte vi Kaleb flere ganger og fikk en hyggelig prat med ham og kona Helga og barna, Arnold og Erna.  Jeg tror det var den gang jeg var i et surprise party for Erling [Margiths første sønn]som skulle reise til Cuba i et gjøremål for den amerikanske marinen.  Margith var i selskapet, men der var også mange jeg ikke kjente.

Konvoi  over  Nord-Atlanteren  med ammunisjon og stykkgods:

Vi lastet jo i New York og avgikk 21. oktober 1944 til Boston gjennom Hell Gate og Long Island Sound og gjennom Cape Cod kanalen.  Vi hadde foruten alminnelig stykkgods  også  3000 tonn men ammunisjon og 7 stk tredve tonns tanks på dekket.  Disse var også ferdig til batalje foruten en  3" kanon forut for luftskyts og en 3"kanon akterut for alminnelig skyts på overvannsfartøy. 

Dessuten hadde vi 6stk orleguns I.

Vi som hadde så mye ammunisjon ombord, hadde alltid første tørn gjennom alle kanaler.

I  Cape Cod kanalen fikk vi hva de kalte for amber light (det var et brunt lys). 

I Boston kom også Otto Nygård inn med "Norske Tank".  Vi var i land der og spiste hummer.  Skipshandleren der var fra Flekkefjord og het Hansen.

Så kom dagen vi lettet anker og gikk i konvoi til Hallifax for så å ta Atlanterhavskonvoien over til England.  I slutten av oktober gikk vi fra Halifax i tåke og snøtykke.  Vi måtte gå i to kolonner i to dager før vi kunne ordne konvoien i seks kolonner.  Vi gikk ovenom Sydny på nordøstenden av Nova Scotia og fikk der et tillegg på 17 båter. 

Det var klarvær mens disse kom på plass, men så kom tåken ned igjen tillike med regn og kuling.  Jeg kunne være opp i 48 timer om gangen, dog med noen slengere på sofaen i bestikken.  Der var jo undervannsbåter rundt oss, og der ble sluppet og skutt ut undervannsbomber.  Konvoien kom vel fram, og vi som skulle til London, skiltes utenfor Skottland med de som skulle til Liverpool. 

Vi ble ordret inn Minch sjøen til Loch Ewe for videre konvoi langs østkysten av England og inn i Nordsjøen.  Til Loch Ewe kom vi sent om kvelden og ankret inne på reden.  Det var godt å få ei rolig natt.  Neste formiddag var vi i land og som vanlig til konferanse.  Der var en mann fra Nortraship tilstede i tilfelle der var et eller annet som måtte gjøres.  Han skulle hvis mulig prøve å ordne kontakt med Mathias for meg.  Jeg sendte også et brev til Nortraship. 

Vi gikk så fra Loch Ewe samme kveld i konvoi til byen Methil [en liten by på nordsiden av Firth of Forth 15 km nord for Kirkcaldy] gjennom Pentland Forth i nord.  Gjennom Pentlandsundet gikk vi i to kolonner, og det var en søndag vi kom inn til Methil, og jeg hørte da på radio fra Norge for første gang på fire år.  Det var fra ei kirke i Oslo.  Vi var i land og hadde konferanse i et lite skolehus.  Jeg hadde ikke vært i Methil siden forrige Verdenskrig  i april 1916, og da med Capto av Sandefjord.  Nå var vi bare inne for å samles til konvoi videre til London.

Kystkonvoien var rar, der var så og si ingen orden på den.  Småbåter fra alle småbyer langs kysten kom ut og la seg inn mellom de store båtene i konvoien så det rett som det var oppsto tilløp til kollisjoner.  Vi kom inn til London sent på kvelden 27.november.  Da vi skulle fortøye i Princess dock, var det blitt så mørkt at vi måtte bruke morselampen for å se kaien.  Der var mørkt over alt og ikke et lys å se. 

V 2 raketter over London.

Da vi var vel fortøyd, gikk jeg ned til stuert Nilsen fra Kragerø sammen med styrmann Tallaksen fra Arendal og 2.styrmann Heffermehl samt chiefen og 2.mesteren for å få oss et velfortjent måltid mat og en prat.  På reisen ble det jo aldri anledning til slikt.  Mens vi satt der, ble det nokså varmt, og stuerten åpnet ventilen, men hadde gardinet for så ikke noe lys skulle slippe ut. 

Straks etterpå  slo en V2 rakett ned ikke så langt unna.  Gardinet stod rett inn i lugaren like opp under taket.  Huff! sa stuerten, og lukket igjen ventilen.  Det ristet i hele båten.

Jeg gikk i land hver morgen og kom ombord igjen hver kveld.  Drosjene ville ikke kjøre om kvelden på grunn av mørkleggingen, og det ble jo også mørkt tidlig i slutten av november.  Man måtte også holde seg ombord i tilfelle noe skulle hende. 

Der var mye som skjedde rundt oss. 

V1 og V2 raketter eksploderte rundt i London, og du kunne se forskjell hver eneste dag når du kjørte opp til kontorene. 

Vi seilte for Fred Olsen og hadde deres agenter med oss. Men det var rart mange ganger å gå med hemmelige papirer i en koffert uten beskyttelse. I Amerika tok jeg med en væpnet sersjant.

I London var jeg sammen med Otto Nygård.  Han kom landeveien for å snakke med Nortraship på grunn av krigen.  Jeg trodde jeg skulle få se Mathias der, men istedenfor fikk jeg et brev som sa at jeg fikk nok ikke det.  De kunne ikke si hvor han var, men de kunne formidle brev til ham.

Jeg fikk senere ei norsk avis der det var et bilde av ham stående ved siden av en kanon på fordekket av et panserskip, så det kunne ikke være så hemmelig allikevel.  Riktignok visste jeg ikke hvor han skulle hen. 

Det var sånn under krigen at man alltid skulle betale hver for seg, og drosje tilbake til skipet om kvelden måtte du betale for begge veier.

Vi ble i London til 7.desember da vi gikk ut til South Bend og ankret for natten.  Herfra så vi mange V1 og V2 raketter som gikk over oss og inn over London. Men der var bygget opp masse tårn med luftskyts som skjøt mange av rakettene i stykker før de kom så langt.

Konvoi  tilbake  til USA's østkyst:

Tidlig morgen 8. desember 1944 lettet vi og gikk i konvoi opp østkysten til Methil for å ta en konvoi der som skulle ta oss videre til Loch Ewe.  Der ble så mye storm og uvær opp kysten at vi måtte forlate konvoien og gå full fart for å rekke den som skulle gå fra Methil.  Vi kom akkurat tidsnok og gikk samme ettermiddag gjennom Pentland Firth og var framme i  Loch Ewe først to dager senere.  Etter konferansen gikk vi derfra samme dag. 

Det blåste svært da vi gikk ut nordre løp av Minch sjøen.  På natten fikk vi ordre om å snu og gå tilbake til Loch Ewe og å gå inn gjennom søndre løp, altså rundt Hebridene og inn fra sør igjen.  Det ble opplyst at grunnen til dette måtte gjøres, var at Liverpoolkonvoien som vi skulle slutte oss til, var forsinket på grunn av storm.  Vi ble så liggende utenfor innløpet og vente uten å ankre.  Vi lå der og ventet hele formiddagen før vi igjen fikk lov til å gå ut nordre løpet.  Det hadde blåst storm i Irskekanalen slik at Liverpoolkonvoien ikke kunne komme ut til møteplassen.  Vi fortsatte da og traff dem igjen neste morgen.  Vi hadde vær som var vanlig på denne tiden av året, disig med regn og motvind.  Det er hva man kaller småvær, og dette fortsatte til julaften. 

Den begynte med fint vær den dagen, men om kvelden ble det mye slingring.  Vi var samlet alle mann i en halv time i skipets salong utenom dem som nødvendigvis måtte være på vakt.  Mer kunne jo ikke gjøres når man var i konvoi og midt i Atlanteren med muligens storm i vente og i krig med undervannbåter som ulveflokker rundt oss.  Men vi var ganske godt dekket mot dem, og de fleste båtene var i barlast.

Første juledag  begynte det om ettermiddagen og kvelden å blåse opp og med kraftige haglbyger.  Brønnøy som vi hadde på vår babord side, måtte forlate oss da den hadde kastet barlasten på dekket og hadde ca 26 graders slagside.  En libertybåt som hadde nummeret foran oss, heiste røde lanterner.  Den var uten styring og gikk mot babord for ikke å komme foran konvoien.  På vår babord side hadde vi bare en kolonne, mens der på styrbord side var 4 kolonner med skip.  Libertybåten måtte legge seg på været, og da vi kom forenom den, måtte vi også over til babord da flere båter på styrbord av oss ga signal om at de var uten styring.  Det så ut som hele konvoien var i oppløsning.  Den var på hele 8 miles lengde, og alle var i barlast og med været imot, og med den høye sjøen, ble det ingen fart av det.  Da vi var kommet unna de to båtene i nærheten av oss, styrte vi igjen på kursen, men så da ikke mere til konvoien.  Neste morgen var vi imidlertid sammen igjen, men omkring halvparten av båtene var borte, og vi så ikke mere til dem.  Der var iallfall 8 båter som var mistet.

Vi hadde så vekslende vær til det igjen blåste opp nyttårsaften, men med klarvær. 

Første nyttårsdag 1945 kom vi ikke av flekken utenfor Boston. Været finet seg, og sjøen la seg og 2. januar om natten gikk vi gjennom Cape Cod canal og fortsatte ut Bushard Bay og utenfor Long Island.

Videre langs kysten inn Delaware river og opp til Philadelphia, og fra vi entret Cape Cod canal, gikk vi uten konvoi.

Søndag 4. januar kom vi inn til Philadelphia og like til kai.  Etter at jeg var ferdig med doktor, immigrasjon og tollbod, gikk jeg i land og tok toget opp til New York.  Jeg var oppe på rommet mitt og så en tur til familien Johnsen og reiste så tilbake til Philadelphia om ettermiddagen.  Det var snøvær og kaldt mens vi lå der.  Vi måtte la vinsjene gå for at ikke steamen skulle fryse og stoppe lastingen.  Vi måtte også vente på en del last som skulle komme ned fra Canada, og som var blitt forsinket på grunn av snøværet.  Vi lå så godt som innefrosset.  Vi var kommet inn sammen S/S "Vadsø", et nytt liberty skip som ble ført av Ulriksen.  Det skulle liksom tilhøre A.F. Klaveness rederi, og det ble jo det etter krigen.  Ulriksen og jeg var mye sammen der.

Det siste vi lastet var 3000 tonn ammunisjon av forskjellig slag og så de vanlige beltetanksene på dekket, 10 stykker. I lasterommet var der 18" prosjektiler, dypvannsbomber og alminnelige 2000 punds bomber.  Først hadde vi god tid til lastingen, men plutselig kom der ordre om at vi skulle gå i konvoi fra Boston og måtte se å komme oss avgårde for å rekke den. 

Jeg måtte derfor sende styrmann Ask Terkelsen oppover med toget til Boston for å komme på konferansen.

Vi gikk fra Philadelphia 1.februar 1945 og måtte korrigere kompassene ved Cape Henlopen.  Så fortsatte vi langs kysten nordover og passerte bøyen utenfor New York klokken seks om kvelden neste dag.  Kom så inn i Bushart Bay og opp mot losstasjonen utenfor Cape Cod Canal om ettermiddagen.  Der var da stille vær, og så mye is at vi lot ankeret gå i bunnen.  Vi kunne vel ha lagt der uten anker også, for isen var nokså tykk. 

Det var jo litt vanskelig for losbåten å komme opp langs siden, men losen kom omsider ombord, og vi som hadde ammunisjon ombord, fikk første sjanse til å gå gjennom kanalen.  Vi gikk inn på ankerplas utenfor Boston, og her kom Terkelsen ombord igjen.  I Halifax ble vi liggende i åtte dager og vente på avgang for konvoien, og da vi dro fra byen, var det tåke og snø som vanlig.

Utenfor Sydny, Nova Scotia, tok vi opp de siste båtene, og straks de var kommet på plass, satte det inn med tåke, regn og storm. 

Vi hadde jo ute tåkeboyene, men kunne ikke se dem ved forriggen så vi måtte gå på aning.  Stormen og uværet varte i tre dager, men alt gikk bra.  Etterpå viste det seg at vi var omtrent på rett plass i konvoien.  Det eneste var at vi var nokså trette etter ikke å ha fått søvn på tre dager.  Det var å legge seg ned på sofaen i bestikken for en halv times tid og så ut igjen.  Det var godt å komme en tur i køya.

Der var ellers nokså rolig i konvoien, noen synkeminer av og til og det sorte flagget opp som tegn på at der var ubåter i nærheten, men de arbeidet nok ikke i flokk lengre.  Det hadde gått nokså hardt utover dem den senere tid, og tyskerne hadde vel ikke klart å bygge mange nok nye.

Nær torpedert:Turen over tok 14 dager dengang, men akkurat da vi skulle skille lag mellom de som skulle til Liverpool og de som skulle til New Heaven, ble to av båtene torpedert og sank.

Den ene var Novasli fra Farsund som hadde gått foran oss hele turen og den andre en engelsk båt som het "King Edvard", og som hadde gått like på siden av oss.  Senere i 1951 i Yokohama traff jeg på  kapteinen på King Edvard, da vi hadde samme agenter der. Nå var han fører av en ny båt med samme navn som den som sank

Comodoreskip tilbake til  New York,  mars 1945.

Vi kom inn til Liverpool og losset der i omkring 14 dager.  Så tok vi inn barlast som var aske og sand.  Dette var i mars 1945. På turen tilbake til USA skulle vi være commodore båt.  Jeg hadde igrunnen ikke lyst til å være commodore, men der var ingen andre båter i Liverpool som det passet for.  Commodoreskip hadde med seg nokså mange mann som radiotelegrafister og signalgaster.  Kommandøren hadde min lugar, dagligrommet, og lå på sofaen der.  Han var en eldre sjøoffiser, og vi hadde det greit sammen.

Der var adskillig ruskevær på turen, og flere av skipene rakte opp for bunkers og måtte forlate konvoien og gå inn til St. Johns på New Foundland og bunkre.  Vi var bare tre båter fra Liverpool.  Resten kom fra forskjellige plasser i England og sluttet seg til oss morgenen etter vi hadde forlatt byen.  Vi ble ca 40 båter ialt, og turen over Atlanteren til Cape Cod canal tok som vanlig ca 21 dager.  Vi fikk den gang ordre for New York.  Vi ventet en stund til ankers før vi gikk gjennom kanalen og ned Long Island Sound og gjennom Hell Gate og fortøyde ved hva de kalte fiskepiren på New York siden.  Dette var den 2. april.  Det regnet svært den dagen, og vi losset barlasten der.  Etterpå forhalte vi over til 27.street i Brooklyn og dokket der.  Her traff jeg Anders Hallet en morgen jeg kom ut på båtdekket.  Han arbeidet med gear for Bethlehem Steen Jeg traff ham også dagen etterpå og fikk en god prat med ham.

Siste tur i konvoi,  til Liverpool:

21. april var vi klare og gikk fra New York.  Den siste lasten vi tok inn var som vanlig 3000 tonn ammunisjon og tanks.  Vi gikk den vanlige veien gjennom Hell Gate, Long Island Sound og Cape Cod canal til Boston.  Vi hadde da en anelse om at dette skulle bli vår siste konvoi. Vi hadde jo liksom en følelse av at nå måtte det lakke på mot slutten med krigen. 

I New York hadde jeg kjøpt forskjellige ting og pakket det i en koffert og satt på adresse hjem. Jeg avtalte med skipshandler Alfred Andersen at hvis det ble fred og båter skulle seile hjem, om de da ville sende den hjem så hurtig som mulig.  (De hadde holdt ord).  Vi gikk ut fra Halifax i konvoi og hadde denne gang nokså pent vær.  Men der var flere båter som gikk ganske sent deriblant en svenske som rett som det var, heiste fokken for å holde følge.  Flere gamle båter begynte nå å bli nokså nedslitte. 

Ryktene begynte snart å svirre om fred, og 6.mai snakket de om at nå var det fred i Danmark og den 7.mai var det virklighet.  En svensk båt som hadde en dansk 1.maskinist ombord, heiste det danske flagg til topps

7. og 8. mai var hektiske dager.  Det ble sagt at tyskerne ville holde ut i Norge til siste mann.  De kalte landet "Festningen Norge".  Men endelig kom budskapet vi hadde ventet på så lenge, at nå var det fred også i Norge, og at forhandlinger pågikk.  Vi kunne nå lytte på radio.  Det hadde ikke vært lov under hele krigen mens vi var i sjøen.

Men konvoiene skulle fremdeles fortsette da der nok kunne være ubåter som ikke hadde fått melding om at krigen var slutt i Europa, og som kanskje fremdeles ville forsøke seg.

Der ble flere ganger heist sort flagg og droppet dypvannsbomber, og eskorten var meget opptatt.

Alt gikk dog bra, og 14. mai kom vi inn til Liverpool.

                                                Krigen  var  slutt

Det var en rar fornemmelse.  Nå kunne vi altså begynne å høre nytt hjemmefra.  Det var igrunnen vanskelig å få inn nyhetene over radio fra Oslo, men litt forsto en jo.  En skulle ønske at en var hjemme og kunne dele freden med sine, men det kunne jo ta lang tid.  Skip var engasjert overalt, og krigen på Østen var heller ikke riktig slutt enda.  Vi var nå i Liverpool og på 17.mai var jeg oppe på Nortraships kontor, og der traff jeg kaptein Hendrik Berentsen på  M/T Stiklestad.  På kontoret fikk vi høre at nå kunne vi sende telgram hjem, og telegram ble sendt til familien hjemme. 

Kaptein Hendrik Berentsen og jeg sendte også telegram sammen til A.F. Klaveness & Co  Oslo.  Det var noen rare og fredelige dager.  En tysk ubåt var brakt inn og fortøyd langs kai, og den interesserte mange seg for. 

26. mai fikk jeg telegram om at alt var bra hjemme. 

Så kom S/S "Andes", en stor passasjerbåt, og skulle ta Storting og Regjering med seg hjem.  Vi var nede og så på den. 

Vi fikk beskjed om at vi kunne seile på lørdag, men da måtte vi gå i konvoi.  Men hvis vi ble liggende til mandag, kunne vi seile alene.  Vi foretrakk det siste.  Skulle vi ha seilt på lørdag, måtte vi ha tatt barlast, og det hadde kostet nokså mye, for ca 2000 tonn barlast ville ha kommet på  oppimot 4000 pund.  Barlasten skulle så ut igjen i Amerika.  Den ble testet der, og var der noe i veien, måtte den losses i lektere og tømmes i sjøen, og det ville ha kostet både tid og penger. 

En annen ting som telte for å gå alene, var at da ville vi kunne gå for full fart og bruke mindre tid enn de vanlige 21 dagene i konvoi.

Vi var så optimistiske at vi ventet brev i Liverpool, men der kom ingen.  Der var ennå ikke etablert slike forbindelser.  I Liverpool fikk vi besøk av Skipperforeningens formann, Presthus.  Vi hadde arrangert møte på et hotell en kveld, og vi hadde alle skrevet ferdig brever som han skulle ta med seg til Oslo og legge i ei postkasse der.  Presthus skulle nemlig reise hjem med

S/S Andes og Regjeringen. 

Tur til Baltimore  med korn tilbake  til England.

Mandag 29. mai seilte vi så fra Liverpool med kurs for USA, men vi visste ikke hvor.  Det var en fin dag da vi dro, og det var som ingenting etter alt det vi hadde vært vant til i de årene krigen varte.  Vi måtte fremdeles være oppmerksom på miner.  Vi hadde pent vær på turen over, og vi fikk beskjed om å gå til Baltimore og gjennom Chesepeak kanalen.  Vi seilte for Fred Olsen og lastet korn der for England, klarert for Glasgow.  Jeg var over i New York et par ganger mens vi lå i Baltimore.  Kofferten min var alerede sendt hjem med et hvalkokeri.  Fra Glasgow fikk jeg sendt hjem en kasse med forskjellige matvarer.  Det var Håkon Gregersen som fikk ordnet det for meg med en norsk båt som skulle hjem.  Dette hørte jeg senere kom fram i god behold.  Da vi var ferdig lastet i Baltimore, skulle vi seile til Glasgow, men gå sydenom Irland.  Da vi nærmet oss øya, fikk vi ordre om å gå til Avonmouth ved innløpet til Bristol da der var streik i Glasgow. 

Vi hadde et strålende vær over Atlanteren og kom inn til Avonmouth  12. juli.  Da fikk jeg førstenes post hjemmefra.  Det var jo godt og spennende.  Våre agenter der var fra Cardiff. 

De hadde et skip der som skulle hjem med en saltlast fra Spania, og jeg fikk sendt en skipskiste hjem med båten. 

Ja, så var det å komme hjem.  Jeg var over i London og snakket med Fred Olsens rederi, og de skulle ordne det så at neste tur som vi kom til England, så skulle jeg være sikret en plass for hjemreise.

Vi hadde også med oss stykkgods i tillegg til kornlasten.  Men den hadde vi heldigvis fått losset da det brøt ut streik blant stykkgodsarbeiderne. 

Subagenten vår fra Cardiff bodde i Avonmouth, og jeg var med ham opp på kontoret og også ute og spiste lunch med ham.  Bristol hadde heller ikke gått fri bombingen, men den hadde ikke vært så ille som i Liverpool.

Nortraship hadde også en mann  i Bristol. Det var en skipper i Gunnar Knudsens rederi. Han kom ned en dag og tok Ask Terkelsen og meg med hjem. Han bodde i et pent strøk mellom Bristol og Avonmouth.  Vi hadde en dag storm og regn mens vi lå der, og en libertybåt slet fortøyningene og drev over i en annen libertybåt og knekte noen støtter på underste bro.  Eller svar det et nydelig vær og en stille og fredelig plass hvor det var riktig koselig å ta en spasertur om kvelden.

25. juli om kvelden avgikk vi fra Avonmouth for New York.  Jeg hadde skrevet til rederiet og til Nortraship at jeg nå ville mønstre av og reise hjem enten fra USA, eller når jeg kom tilbake til England.  På turen over Atlanteren hadde vi igjen et nydelig vær, og det var jo i august måned.

Da vi kom inn på havnen i New York den 9. august, fikk vi beskjed om at vi ikke lengre seilte for Fred Olsen og hadde fått andre agenter og skulle laste for Europa, med klareringshavn Liverpool.

Vi lastet i Atlantic Bacin.  Jeg hadde fremme at jeg ville mønstre av her.  Da fikk jeg høre at neste tur gikk til Antwerpen og at det var umulig å komme hjem derfra, og at jeg måtte over til England først for å komme hjem. 

Da jeg så fikk høre at Svenske Amerikalinjen skulle komme fra Canada og var på tur hjem og skulle innenom Kristiansand, ringte jeg øyeblikkelig opp Nortraship og Mr. Blom og likeså skipsførerforeningen at jeg ville reise hjem med den hvis der var plass. 

På poolen hadde de sagt at der var små sjanser til å komme hjem, og de kunne ikke foretrekke skipsførere som skulle hjem når Stavangerfjord kom til New York på vei hjem.  Jeg foreslo at Ask Terkelsen overtok skipet og Heffermehl som 1.styrmann.  Dette ble godtatt.

Hjemreisen fra New York:

I New York  23.august var jeg på konsulatet, og der sa de at dersom jeg skulle reise med Drotningholm måtte jeg betale reisen selv, eller vente til der ble en sjanse.   Nortraship betalte oppholdet mitt i land og ellers dagsbetaling.  Fra Skipsførerforeningen sa de at når jeg kom hjem, skulle jeg skrive til Nortraship hjemme.  Jeg gikk opp på Svenskelinjen og betalte billetten og var også på  skattekontoret og fikk min blågrønne lapp.  Jeg fikk skipshandleren til å få tøyet mitt fra tollboden og opp til Drotningholm

Om kvelden 23. august gikk jeg kom ombord i Sterlingville og gjorde opp alle regnskaper.  Jeg hadde før talt med Terkelsen og Heffermehl så alt var igrunnen klart, og Terkelsen var med på Konsulatet neste dag da jeg mønstret av og han på som skipper.  Jeg satt hos skipshandleren da jeg hørte om Drotningholm og bestemte meg med det samme.

Båten skulle gå  25.august, og Terkelsen og jeg fikk våre fullmakter fra Nortraship før vi gikk til konsulatet.  Jeg fór jo fra den ene plassen til den andre for å få samlet alt mitt habengods og få det opp til Amerikalinjens pir,  93 Manhattan. 

Etter at alt var iorden gikk jeg ombord i Stirlingville kl 6 om kvelden, spiste så til kvelds og fikk sagt farvell og gikk så i land og opp på mitt værelse og sov der om natten.  Jeg skulle jo også  ha endel med meg til forskjellige her hjemme.  Günther skulle følge meg ombord, men han forsov seg, men kom ombord senere så vi fikk sagt farvell. Jeg hadde jo med noe fra Günther til de på Jortveit.  Vi måtte åpne alle koffertene for gjennomsyn for myndighetene.  Det som skulle tollklareres var jo iorden og det var det meste av mitt.  Jeg var i grunnen klar ved middagstider.  Da jeg gikk ned, hvem sitter ved et bord der, jo, Gustavsen som jeg sist var sammen med i Milne Bay, New Guinea. 

Avgang New York. klokken 18, den 25. august   Vi kom oss fra kaien, pir 93 med Svenskelinjens "Drotningholm".   29. august var vår bryllupsdag, og jeg sendte telegram hjem at jeg anto å være i Kristiansand 3.september, men det var dog en dag for tidlig.  Vi hadde et nydelig vær på turen over. Jeg hadde lugar sammen med en danske og en svensk baron.  Den siste var full hver kveld.  Han sa til meg at han ikke kunne li nordmenn.  Jeg svarte ham da at det var noe ikke jeg kunne hjelpe for. 

4.september 1945,  Om ettermiddagen ser vi Norge igjen, og der var mange lykkelige mennesker ombord. 

Det var sent på ettermiddagen da vi la til kai i Kristiansand.  Jeg var på rekken for å se etter Marie og Hild.  Så ingen, så jeg stilte jeg meg i køen for å få passet stemplet.  Så ble mitt navn ropt opp, og så kom jeg like fram til passbordet, og mens en tok passet fra meg og stemplet det, så jeg at der sto en lang, svær gutt ved bordet.   Den lange og svære gutten var jo Wilhelm.  Jeg var nok litt forvirret.  Der kom jeg sist i køen til først i køen med passet i hånden, og det ble tatt fra meg.  Med det første kjente jeg ikke igjen Wilhelm, men tok ham for å være en av de ungguttene vi hadde hatt med oss fra Honkong over til San Pedro for videre reise til Toronto i Canada.  Men plutselig gikk det opp for meg at det var jo Wilhelm.  Jeg var visst helt forvirret, vet ikke hvorledes vi kom i land. 

Vi måtte vente nokså lenge til alt tøyet kom i land, men til slutt var det jo der.  Så var det å få en lastebil.  Der var så mange flyverhustruer, det ble sagt at der var 60 av dem.  Jeg og Gustavsen hadde en gang hatt en av de ved vårt bord.  Alle hadde de mennene sine i Kristiansand til å ta imot dem, og så og si alle lastebiler var opptatt, ja også drosjebiler for den saks skyld. 

Vi fikk en drosjebil til slutt og fikk vår bagasje bort til Øyas ekspedisjon, og den skulle gå til Lillesand neste dag.  Bilen vi fikk, var fyrt med kubb, og det var nok de fleste her hjemme både ruter og drosjer.  Ja vi kom oss nå hjem, og da var klokken 11 om kvelden. 

Det var rart å se alle igjen.  Jeg følte meg liksom litt fremmed.  Hild var jo stor jente, og Marie og far var så tynne, syntes jeg. 

Det var en fin dag og en fin kveld, og allting var herlighet og fred.  Og alt var så stille, ingen maskiner som gikk og ingen bomber.

Mathias hadde vært hjemme en ukes tid da jeg kom.

Siste gang i England hadde jeg sendt flybrev til Margit om å kjøpe alt til konfirmasjonen for den skulle være i oktober, og jeg visste jo ikke da om jeg kunne komme hjem til den tid. 

Før avgang fra New York hadde jeg ordnet med penger, en sjekk på 1000 dollar for å ha penger hjemme i tilfelle der ikke skulle være noen.  Dette var akkurat i saneringen at denne sjekken kom hjem.  Den ble tatt i mot, og endel ble trukket i fra ifølge saneringen, men senere ble den gjort ugyldig og måtte sendes inn igjen til Oslo og byttes med en ny, og så fikk jeg utbetalt fullt beløp.

20. januar 1946 gikk jeg til sjøs igjen, ut fra Tønsberg med Høgh Scout over til New York og videre til San Francisco for å løse av kaptein Bolt på M/S "Granville". 

                                            Homborsund  1. mars 1965

                                            Karl J.  Løvik

75-åringen Karl Løvik Homborsund

med 370 måneders fartstid (av Gunvald Opstad, Fædrelandsvennen)

Da han hadde vært til sjøs i fire år, måtte han gå i land ? for å begynne på folkeskole!

Og siden ble det ganske riktig en god krok av kaptein Karl Løvik i Homborsund, som altså begynte å krøkes allerede som to-åring, da han første gang dro til sjøs med sin far på bark "Carsten Boe"" av Arendal!

Sammen med sin mor ? det var slett ikke uvanlig at skipsførerne hadde sine hustruer med den gang rundt århundreskiftet ? var han med både på denne skuta og på bark  "Ringheim" av Grimstad. 

Så det var en 7-åring med verdenserfaring som november måned 1905 omsider møtte på folkeskolen i Homborsund ? med fire års fartstid på boka.

Han er født i Grimstad, på Biodden 1898, torsdagens 75-årsjubilant, men bodde i Homborsund hver gang hans far var hjemme.  Og bortsett fra årene 1928-1936, da han bodde på Justøya, har han holdt til på denne fredelige plett mellom Grimstad og Lillesand.

Skjønt så meget var det vel ikke han så til hjembygda i sitt lange sjømannsliv, som han husker med pinlig nøyaktighet, både datoer han mønstret på eller hjem, og hvilken last  skuta hadde fra Liverno eller San Pedro den og den dag for et halvt hundre år siden.

Han startet for alvor straks han var konfirmert, og ble Kap Horner allerede på første turen, for øvrig sammen med en annen av Grimstads seilskuteveteraner, bakermester Sam Berg.  De møtes og utveksler minner rett som det er.  Den 2. januar 1914 mønstret han på i Lillesand med fullriggeren "Brabloch," den skulle gå fra England til Chile med kull.  124 dager ble det i sjøen, bare å runde Hornet tok tre uker.  Hver søndag morgen var vinden passe, men straks de nærmet seg Hornet, var motvinden for sterk og mannskapet hadde ikke annet å gjøre enn å plukke ned seilene igjen og vente på neste sjanse.  Men når de endelig kom forbi, var børen fin.  Tilbaketuren gikk med salpeter for Danmark, da var krigen brutt ut.  Løvik var i alt to år ombord i denne fullriggeren.

I  1916 hadde han en måned om bord i en båt som hadde fire forskjellige navn i løpet av denne tiden, fra Tento til Capto.  Men så kom han ombord i litt av en båt.

En last full av lopper.

Det var dampskipet "Stortind", sier Løvik. ? Høsten 1916.  En 12 år gammel båt, en fæl båt.  Jeg mønstret på i Moss, og vi dro først med kull fra England til Italia.  Kullasten var full av lopper. Utenfor Gibraltar fikk vi se to livbåter, og plukket opp førti mann fra en greker.  Sjefen for ubåten hadde sagt at det kommer en gammel nordmann etter dere, be ham styre mot Afrika og sette dere i land i Gibraltar.  Vi losset i Liverno og gikk til Huelva i Spania for å ta ombord en nikkellast.  Nikkelen var så sterk at vi svidde øynene ? men vi ble kvitt loppene!  Nikkellasten skulle til Baltimore på den Amerikanske østkyst, men vi måtte innom og proviantere i Bermuda.

33 dager brukte vi over Atlanteren.  Men da vi kom ut fra Bermuda, holdt vi på å miste skorsteinen.  Vi så ut som en ordentlig havarist, det var jo uvær hele tiden.  Båten var helt vridd, den lå med baugen nedbrukket på styrbord side, mens babord side var nedbrukket akterut! 

Vi fikk nå rigget opp skorsteinen på en måte og kom oss til Baltimore.  Her måtte hele propellakselen rettes opp.  Halve fyrbøtergjengen var forresten blitt akterutseilt i Huelva.

Vi lastet korn i Baltimore for Bergen, men var innom Halifax for kontroll, dette var fremdeles under krigen.  Men utenfor New Foundland støtte vi i isen.  Jeg sto til rors, det var et nokså hardt støt i pakkisen, styrmannen holdt på å dette av brua.  Vannet fosset inn, og jeg varskodde skipperen.  Så tok jeg roret igjen, skipperen og styrmannen gikk forut for å undersøke skadene.  Hardt over, snu skuta, var ordren jeg fikk, tilbake til Halifax med oss.  Her ble vi liggende en måned Vi skiftet ut plater i baugen.  Til Bergen kom vi først i mai måned 1917, jeg var hjemme i Homborsund 17de mai.  Det var flere eidesogninger med den gang.  Ut i juli mønstret jeg på igjen med skonnerten "Castor" av Lillesand.  Det ble bare en måned på kysten, vi ble forresten praiet av en ubåt fordi vi gikk utenfor firemilsgrensen, vi skulle til Stavanger med props fra Porsgrunn.

Så gikk jeg på styrmannsskolen i Lillesand til mars 1918, og var deretter i marinen i ett år, som signalgast på "Horten" , Harald Hårfagre" og "Eidsvold" , fortsetter Løvik.  I juni 1919 mønstret jeg på en lastebåt igjen, "Anne Sofie"  av Haugesund, som annen styrmann.  Jeg gikk iland fra den i februar 1921, da den la opp.  Da hadde jeg 650 kr i måneden i lønn som annen styrmann.  Da jeg mønstret på igjen i samme stilling i september samme år, var lønnen redusert til 350 kroner.  Slik var tidene den gang.  Jeg mønstret av i New York i 1922 og reiste hjem med den danske amerikalinjes "Fredrik den 8", som oppvarter.  Hjemme begynte jeg på skipperskolen i Lillesand, der jeg var ferdig våren 1923.  Jeg var hjemme til om høsten, da jeg begynte på radioskolen i Kristiansand. Neste år mønstret jeg på Klaveness  D/S "Skogstad" som tredje styrmann og telegrafist, og sto her til 1925 etter å ha vært rundt Madagaskar. 

Jeg giftet meg i 1925, og reiste ut igjen i 1926 som tredje styrmann og telegrafist på M/S "Snestad" i samme company, og var om bord til 1929, i desember.  Jeg gikk ut igjen med M/S "Sangstad"  som annenstyrmann og førstestyrmann.  Var så hjemme i 1931.   Reiste ut igjen samme år ? til Japan, for å gå ombord i  Klaveness' M/S "Roseville"   hvor jeg var til 1935, som annenstyrmann og førstestyrmann.  Var så hjemme en tur etter å ha mønstret av i San Pedro, California, turen hjem tok førti dager, med "Nansenville".  Var deretter førstestyrmann og skipper på M/S "Cornville",  skipper ble jeg i 1938, men mønstret av samme år og var hjemme til 1939.

Den 7. november 1939 dro jeg fra Kristiansand for å gå ombord i M/S "Graneville" i San Francisco, og førte den under krigen til mai 1943.  Vi seilte for US Army Transport, til Stillehavet, gjennom Panama-kanalen, til Nord- og Syd-Atlanteren, til den Persiske bukt og gjennom Suez-kanalen.  Mønstret av i New York  i mai 1943 og reiste til San Francisco hvor jeg overtok som skipper, denne gang på "Roseville"  igjen, også den var chartret for USA Army

Transport. Vi tok tropper fra vestkysten til Australia og Ny Guinea, hadde 800 mann om bord -?og krigsmateriell. 

Mønstret av igjen i april 1944, dro til New York og var skipper på "Fernglenn" som gikk i lastefart på Vest Afrika for Nortraship.  Mønstret av i New York i oktober, gikk ombord i "Sterlingville" i 1944, den seilte på England ? i konvoi.  Liverpool og London var de viktigste anløpsstedene, vi hadde 3000 tonn explosives på hver tur, granater, kanoner, ammunisjon, og på dekket sto 30 tanks skuddklare ved siden av våre ti faste kanoner.  I denne farten gikk jeg resten av krigen, den 8. mai var vi i Atlanteren på vei til England i konvoi og fikk rede på at Norge var fritt.

370 måneders fartstid

Jeg mønstret av i New York i  24.august 1945 , og reiste hjem med den svenske amerikalinjes  "Drottningholm" den 25.august 1945.  Den 4. september 1945 kom min sønn og hentet meg med lastebil i Kristiansand, og jeg kjente ham ikke igjen, hadde ikke sett ham på 6 år.  Han ble konfirmert i 1941.  Nå er han skipper.  Jeg var hjemme til januar 1946, da jeg løste av på "Graneville", da var kona også med ett års tid på Østen.  Mønstret av i 1947, og var hjemme til mars 1948, da jeg reiste til Skottland for å se etter byggingen av "Mandeville"  som jeg tok ut derfra i

november  1948.  Var med den til 1953, og har så vært hjemme siden. 

Hadde fått gikt.  Siden begynte jeg å fiske litt i Homborsund, og hadde også pensjonen å leve av.  Og jeg begynte å gjøre det som skulle gjøres på huset etter mine mange år til sjøs.  Huset hadde jeg bygd i 1936.  Jeg hadde seilt i førti år da jeg gikk i land, hadde 370 måneders fartstid på boka.  370 måneders aktuell tid.

Og aldri vært sjøsyk?

Det måtte være første gangen jeg skulle ut for godt. på vei fra Norge til England.  Jeg kan ikke si meg helt fri for at jeg kjente noe da.  Ellers var jeg jo vant til sjøen hjemmefra, og hadde vært mye ute i fiskerbåt, makrellskøyte  og sånn forskjellig.  Far og onkel hadde to makrellskøyter, de var hummeroppkjøpere også, jeg husker en gang i 1921 at vi pakket 10.000 hummer  for en svensk båt.  Uvær har jeg opplevd, jeg husker en tur vi normalt skulle ha unnagjort på et døgn, vi brukte en måned og mistet 24 skværseil i motvinden.  Det var i januar-februar 1914.  Men merkelig nok var jeg aldri reddd.  Jeg husker også en annen gang, det var mens jeg var lettmatros på "Brabloch"  på vei fra Canada til Buenos Aires.  En ettermiddag ble jeg satt til rors og var alene på dekk, været var så fint at offiserene gikk nedenunder for å drikke kaffe, med beskjed om at jeg skulle si fra hvis noe ekstra skjedde.  Plutselig kom det skyer fra lovart, så fort at jeg løp og sa fra øyeblikkelig, det viste seg å være en "pumpero" , vi gjorde alt for å komme oss unna, og klarte det også, den kommer gjerne plutselig og varer tre dager, sier Løvik

Dagen i morgen feirer Kapp-horneren langt unna saltvannet, på Vrådal turisthotell i Telemark.

Karl Johan Løvik døde den 29.12.1990