Arne Langeland

Informasjonen om registrerte krigsseilere er ikke nødvendigvis fullstendig. Eksempelvis vil mønstringer og utmerkelser for enkelte sjøfolk bli registrert senere, ettersom nye kilder blir gjennomgått.

Født

4. april 1908

Foreldre

Arnfinn Langeland

Kjønn

Mann

Nasjonalitet

Norge flaggNorge

Fødested

Høvåg

Bosted

Vestre Moland

Relasjon til fylke

Aust-Agder

Tilknyttet mønstringsdistrikt

Har seilt for rederi

Annet

  • Deltok i 2. verdenskrig
  • Ex gratia-arkivet:

    Registernummer under krigen: London 16864, NY 11904 og 90505.

    Gift med (jf. London-kort): Louise Langeland.

    Reiste hjem til Norge med M/S Astrea den 18. desember 1945.

    i 2.verdenskrig med:

    2.styrmann D/S CATE B av Farsund. Th.Brøvigs rederi. Påmønstret 7.8.1938.  Skipet ble skutt i senk 9.4.1940 i Narvik havn .

    Meldte seg britiske til tjeneste i Norge .Fulgte med engelske marine ved tilbaketrekkingen fra Norge. ankom Glasgow .

    1.styrmann M/T G.C. BRØVIG av Farsund . Rederiet Th. Brøvig.  Påmønstret 25.5.1940. Avmønstret 1.6.1940.

    1.styrmann D/S GYDA av Bergen. Skips-A/S William Hansens rederi. Påmønstret 1.7.1940. Torpedert 18.7.1940. Hyre til 1.8.1940.

    1.styrmann D/S NIDARNES av  Oslo. Rederiet Geo Hansen. Påmønstret 2.1.1941. Avmønstret 21.7.1941.

    1.styrmann M/T ASTRELL av Risør. Skips A/S Preba. Prebensen og Blakstads rederi. Påmønstret  5.8.1941.Torpedert 5.11.1942. Hyre til 4.12.1942.

    Etter oppholdet på hospital i Curacao - sendt til New York med norsk tankskip POLAR ??.

    Tjeneste ved det norske Generalkonsulat i New York fra desember 1942 til ut i 1943 en gang. Mønstret ut til videre krigstjeneste

    1.styrmann D/S SVERRE HELMERSEN  av Oslo. Rederiet Nortraship. Påmønstret 10.4.1944. Avmønstret 21.11.1945.

    Deltok i invasjonen i Normandie og Flanderen. Skipet ble torpedert 22.april 1945. og slept inn til Falmouth.

    Reiste hjem til Norge med ASTEA den 18.12.1945.

    Arne Langeland skrev dagbok fra krigens begynnelse .

    Han var ombord på S/S" CATE B og lå og ventet på tørn i Narvik 9.april 1940.

    Denne dagboken går frem til onsdag 1.mai 1940.

    Dagboken begynner med overskriften :

    "Dagbok fra 9.april"

    Om bord i S/S CATE B til ankers på Narvik havn, ventet vi på tørn for å komme inn til kaien for og laste malm. Styrmennene gikk sjøvakter da ankerbunnen var svært dårlig. I tilfelle det skulle blåse opp, måtte det andre ankeret slippes straks. Ved stille igjen måtte det samme hives opp for ikke å få tørn i kjettingene. Kl.0415, på førstestyrmannens vakt, frisknet vinden på fra NV 5-7. og lot da gå babord anker. Kl.0420 kom en barkasse langs siden og varslet at de hadde hørt gjennom engelskmennene at vi kunne vente tyske krigsskip inn i havnen.

    Vi hørte også at engelskmennene skulle ha lagt ut miner på norsk territorial farvann, blant annet ved Eggeløysa, Bjørnøya, og i Vestfjorden utenfor Landego. Det har vi nå våre tvil om, da vi kjenner plassen temmelig godt og vet at der er opptil 200 fm.vann nettopp der hvor minefeltet skulle være. Tror det bare er skremmeskudd for å få tyskerne ut fra sine skjulesteder, eller så venter de et anfall eller overfall mot Norge.

    Straks etter forannevnte varsel, kom også tyske krigsskip inn i havnen. Det var nå frisk NV. kuling med tette snøbyger. NORGE  lå nå ca. 50 m på vår s.b. side, og løste straks skudd mot tyskerne. Jeg hadde tørnet inn da og lå i køia i bare pyjamas. Hoppet straks i buksene og kastet en frakk over meg.  NORGE skjøt nå i ett vekk og ble heftig besvart av tyskerne, som nå skjøt ut først en torpedo etter NORGE. Denne passerte ca. 3 m foran vår baug og ut fjorden i  rasende fart, og med en summende, hissig lyd. Like etter kom en til, også denne uten å treffe, da de på  NORGE så den komme og bakket unna. Nå fulgte to til. Alle bommet og gikk ut fjorden. Der var nå kommet hele fire (4) tyske krigsskip på havnen, og fem (5)andre lå utenfor. Et av disse skjøt nå ut to torpedoer som passerte kloss i vår skuteside og fortsatte innover og traff NORGE midtskips. NORGE så den komme, men det gamle fartøyet var ikke manøverdyktig nok, og kunne ikke vike unna. Samme historie med EIDSVOLD, som lå like utenfor den indre havn. NORGE hev seg B.B. over helt rundt med kjølen i været så propellene stod og svev i tynne luften. En forferdelig eksplosjon fulgte etter treffene , som rystet luften som et jordskjelv og alle tordenbyger til sammen.

    Jeg sprang straks opp til min livbåt, og på et øyeblikk lå den i vannet. Fikk med meg to av dekksfolkene samt to av fyrbøterne som var for hånden, likeledes byssegutten sprang i båten da han mente vi skulle ro i land. På ca. fire (4) minutter var vi nede hvor vi så NORGE forsvant. Hadde frisk vind akter inn, og der møtte oss et syn som jeg aldri glemmer. Skrik og skrål og jammer, rop i pine og dødskamp hvor du enn så hen. Dertil var det frisk N.V.vind med snøbyger og minus tre (3)grader i luften. Jeg dirigerte da livbåten hen til den nærmeste, og med forenede anstrengelser fikk vi han om bord. Veldig tung var han og få opp i den høye livbåten, gjennomvåt som han var. Måtte bare stuve han ned i bunne av  båten, og så av sted til neste. Over alt syntes skrikene og komme fra. Vi måtte bare gjøre oss hård og berge av de nærmeste. På den måten plukket jeg opp ca. (15) femten mann. Nå var vi seks fra CATE B så trette at vi kunne ikke mer, og de vi hadde fått om bord, frøs slik at de ikke kunne gjøre noen ting. Tungt var livbåten lastet, og liten og ingen plass for å få rodd, så jeg besluttet og ro til lands hurtigst mulig. Skyting hørtes også fra land, så to av mannskapet mitt nektet å lystre ordre. Med et godt tak rundt rorpinnen fikk jeg dem til sans og samling. I.A. gav opp grunnet kulden, og neglesprekk, men en tørk under øret brakte han til årene igjen. Straks etter var vi ved landingskaien og fikk  brakt de skipbrudne i land. Syv av dem fikk vi inn på kjøkkenet på meieriet, og resten ble stuvet i en bil og sendt til hospitalet.

    Sjåføren ville først ikke kjøre, men på et lite vink til B.S., smørte han til ham så ettertrykkelig at han trev rattet, og av sted bar det. Kunne ikke gjøre det selv i land, da jeg gikk i uniform. Den nest siste vi tok om bord, lå helt under vann og så ut som død, blå i ansiktet og utsprengte øyne, men jeg la han på hekken med hodet utfor esingen, og knakket han i ryggen for hvert åretak. Han begynte om litt og stønne og spy, så liv var der da heldigvis. Den siste som vi hjalp i land, hadde krampe, så vi måtte være tre mann for å brekke han ut. På forespørsel siden fikk jeg opplyst at alle 15 var i beste velgående.

    Vi kvilte så ut litt på kjøkkenet på meieriet, fikk oss noe varm melk og ellers varmet opp litt før vi returnerte tilbake til " CATE B.  Hele byen og kaien var full av tyske soldater, og nå tellet jeg ni (9) tyske krigsskip på havnen og ved kaien. Kaldt var det fra før, men verre ble det nå når vi skulle forsere mot vinden og ut til båten. Jeg heiste derfor seilene og i det jeg hjalp til med og ro, og dermed også holdt varmen, rakk vi ut på tre baut. Der ble vi mottatt av resten av mannskapet, som tok seg av livbåten, mens vi fikk skiftet på oss tørre klær. En skittjobb helt igjennom. Verst var det nesten og se på alle de sønderslitte kroppene over alt. Noen uten hode, andre manglet armene eller benene, ja ,noen endog med hele magen oppflenget, og  fremdeles i livet. Men man kan venne seg til meget, også dette. Heldigvis var det flere båter ute og reddet, så de fleste som var "hele", be nok reddet, alle hadde de livbelter på seg, men vannet var så kaldt at det var nesten umulig å svømme i.

    Utpå ettermiddagen kom noen tyske marineoffiserer om bord og varslet at ingen lys måtte sees om bord, samt at vi måtte ligge som vi lå og ikke en gang hive opp det andre ankeret. Gjorde vi noe slikt, ble det skutt på oss uten varsel. Etter mye parlamentering frem og tilbake, fikk kapteinen lov til å sende ti (10) mann i land, og det måtte være de yngste. Båtsmannen gikk så i S.B.livbåt med ni (9) av de yngste og rodde i land på bysiden og fortøyet båten der. Var i land i motorbåten med kapteinen og besøkte de på meieriet. De hadde det bare O.K. Og den hjertelighet hvormed jeg ble takket for hjelpen, var mer betaling nok for strevet. På havnekontoret, så vel som alle andre offentlige plasser var dessverre besatt av tyskerne, så noen opplysninger om lasting osv. var umulig å få. Gikk derfor om bord igjen og hev motorbåten halvveis opp i davitene. Fikk likeledes høre i land at den engelske flåten var ventende, så store ting var i gjære.

    Resten av mannskapet sov i lugarene midtskips for å være klare til å gå i båtene om det skulle være nødvendig. Var rundt og så etter at alle mann hadde redningsvestene på seg. Resten av døgnet forløp i stillhet. 120 tyskere ble skadet av NORGE`s kanoner og sendt til hospitalet hersteds.

    Onsdag den 10. april 1940.

    Jeg hadde vakt fra 0000 -  0400 . Alt forløp i stillhet. Viden frisknet på, fra NO, med tett sne, og vi fikk tørn i kjettingene. Purret 1.styrmannen kl. 0400. han lå ferdig påkledd og var straks på dekk. Jeg hadde selv intet sovet, og var derfor veldig trett. Slang meg ned påkledd på benken. Kl. 0430 tørnet jeg ut igjen grunnet ualminnelig mye tramping utenfor lugaren. I det jeg kikket over rekken forover, så jeg to engelske torpedojagere komme sakte innover. I det de svingte like foran baugen,slapp de hver tre torpedoer, og nå begynte et realt sjøslag. To av torpedoene traff en tysk jager og sendte den til bunns med en gang. Nå suste kule og granater over alt, så det var helt nifst å være om bord. Jeg tok på meg lærjakken og gikk på dekket, men grunnet regn av granatsplinter gikk jeg inn igjen og holdt øye med slagets gang fra ventilene i messa og gangen. En liten torpedobåt sprang i luften like ute ved lykten, men like før den sprang, sendte den ut tre torpedoer, som landet i fjæra, to uten at de sprang. En sprang og sendte vann og stein himmelhøyt til værs. Det ble nå adskillig uro blant mannskapet inne på maskintoppen, så en av guttene hentet meg inn der. Jeg fikk beroliget dem og gjentok hva de hadde og gjøre, om vi ble truffet slik at vi måtte gå fra borde. Først fikk vi en fulltreffer i forpiggen, dernest en i tonasjeoppgangen og flere i midtskipshuset. Minst seks (6) stykker så jeg gå igjennom skorsteinen, og vel flere hundre splinter flyr gjennom sansunspostene 3/4 tommer jernplater. Et av de tyske krigsskipene begynte og skyte med maskingevær, og kulene suste overalt. Lettmatros B.S. fikk en splint gjennom venstre pekefinger og ble forbundet av kapteinen. Kl 0510 fikk fartøyet en torpedo på BB.side i kjelerommet, så vi som stod nærmest døren, ble kastet på dekket. Umulig var det å si med det samme fra hvilken side vi var blitt truffet, samt om skipet i det hele tatt var over vann, for det var som jeg stod under en foss der ute på dekket. Jeg fikk da famlet meg under leideren til båtdekket, mens det nå regnet med bord og planker, og som det senere viste seg, de sørgelige rester av BB.livbåt. Heldigvis hadde vi en tredje SB. livbåt igjen om bord, og den hadde jeg fått overtalt 1.styrmannen til å sette på vann og hive opp i SB. daviter i stedet for den som ble rodd i land i går kveld. Det ble vår redning. Da skipet endelig sluttet med de største vibrasjonene, og de meste av plankene var falt ned, gikk jeg over til BB.side for å se etter motoren, men den var dessverre helt forsvunnet. Vi gikk så alle mann i SB. livbåt under et øredøvende spetakkel og regn av kuler og granatsplinter. Jeg sprang opp på båtdekket og satte låremaskinen til livbåten i gang. I det jeg holdt på med dette, kom kapteinen opp til meg, men da var allrede alt klart, og sammen gikk vi så ned leideren i livbåten,- men først så jeg mitt snitt til å kaste torpederingssekken ned i båten. Vi satte så fra etter å ha pigget 3.maskiniten opp, da han i forskrekkelsen hoppet i sjøen. Ut med  seks årer, og av sted rodde vi mot Ankenessiden. Kommet ca.50 meter fra skutesiden, kom en torpedo susende innenfra, og vi gikk akkurat så vidt oss klar den. Den fortsatte så like mot CATE B og traff denne i trerommet så gnister og eld fløy oss om ørene, for ikke å snakke om jernsplinter. Men som ved et under slapp vi fra å bli truffet, og rodde i land ved en brygge på Ankenes. 1.styrmannen så nokså svak ut og blødde en del fra høyre håndledd. Vi tok så inn på I.O.G.T`s lokale, hvor vi gjorde opp varme og fikk tørret klærne. Likeledes lot jeg 3.maskinisten få et sett undertøy, en ytterskjorte samt et par strømper fra torpederingssekken min. Godt jeg hadde fått den med meg. En annen engelsk torpedojager kom i brann, og ble satt på land inne på Skjomnes. Mannskapet gikk i land der, og ble siden tatt opp av en annen engelsk båt. Inne på den indre havn sank ennå et tysk krigsskip, samt åtte(8) handelsskip. Nå hørte skytingen opp, da tyskerne var for sterke og for mange. Kapteinen besluttet da å ro om bord igjen for å hente mest mulig av papirer, da fartøyet fremdeles fløt. Fem mann meldte seg frivillig, og sammen med kapteinen rodde om bord. Jeg gikk straks opp på broen og inn i hva som var restene av bestikken og fikk tak i sextanten. Kapteinen hentet papirene i kontoret, og 2.maskinsiten og tømmermannen gikk etter klær. Fartøyet kastet seg nå så meget SB.over, at det var  faretruende å være om bord, i tilfelle den skulle svive helt rundt. Jeg sprang allikevel inn i lugaren og tok dressen min, samt begge journalene og så i båten igjen og rodde i land. Kommet nesten inn til kaien, brøt uværet løs igjen, og kapteinen besluttet derfor å forhale til et mer sikkert sted, da store platestykker og sprengte nagler suste innover land. Det ble da valgt en hytte tilhørende en viss Otto Krogh. Der brøt vi oss inn, gjorde opp varme og hadde det riktig koselig, i alle fall etter omstendighetene. Det  meste av livbåtprovianten ble tatt med og benyttet i sammen med hva vi fant i hytten. Også under siste trefning kunne vi fra land tydelig se at vårt fartøy fikk flere fulltreffere og begynte å  synke raskt. Først gikk baugen  ned til den tok bunnen, og bare hekken var over vannet. Slik lå den med flagget vaiende i vinden, da vi tørnet inn for natten. Men da morgenen kom, var det bare mastetoppene som var synlige. Det så forferdelig ut om bord. Luker og sjerstokker var sporløst forsvunnet, og dekket var revet opp og bulet over alt, samt et hull i SB.side som vi godt kunne ha rodd igjennom. Barduner og stag var sprengt.  Overbygningen sprengt sønder og sammen. Fikk plastret 1.styrmannen etter beste evne. Han hadde fått en geværkule tvers gjennom låret, dog heldigvis uten å skade benet. En splint var gått inn i armen, og en annen snertet ryggen, halsen og høyre øre. Ellers var alle OK. Kapteinen fikk en kule gjennom dokumentmappen, og der tapte den kraften og retningen, så den så vidt snertet  han på skinnbenet. Om natten gikk vi vakt ved hytten, en mann en time om gangen. Skytingen den andre gangen holdt snart opp, og alt var stille og rolig som ellers.

    Torsdag 11.april 1940.

    Jeg forsøkte flere ganger i dag å få telegraf- eller telefonforbindelse med Vardø, Tromsø eller et annet sted sørover, men på stasjonen sa de at det hadde heller ikke de hatt de siste to døgn. Heller kunne de ikke vite noe om hvorledes de 10 mann på bysiden hadde det, så foreløpig vet vi ingen ting. Men det verste er at min og de andres hustruer heller ikke vet om vi er i livet. Kunne heller ikke få tak i doktor for å tilse de sårede. Ellers hendte intet i dag. Natten forløp i stillhet. Gikk vakt som i  går.

    Fredag 12.april 1940.

    Jeg var i dag en tur ute på Skjomnes, på telefonstasjonen der, for mulig og få noen kontakt derfra. (ca.7 km med mine kleine bein). Men dessverre uten resultat. Heller ikke over Sverige var det mulig å komme frem. Grunnet ryktet om at engelske flymaskiner var i anmarsj, flyttet en del av mannskapet over til Skjomen. Ut på ettermiddagen kom også riktig nok noen engelske rekognoseringsfly over byen og slapp ned en del bomber. De ble møtt med heftig ild fra gjenværende tyske krigsskip, samt fra batteriene fra land. Dette var i skuringen på kvelden , og var for oss et selsomt syn. Hytten ligger med fremsiden mot byen. En bombe falt på jernbanekaien og satte fyr der. En annen på ekspedisjonskaien og skadet et av de fiendtlige krigsskip som lå der. For oss så det ut som et circus, når en sjonglør står og kaster med røde baller i luften, bare i meget større målestokk. Et av flyene ble skadet og landet på den andre siden av fjellet, antagelig på Skjomnes. Resten av mannskapet evakuerte nå over til de andre på Skjomen, så bare chiefen, kapteinen Birger Skjelsøy og jeg var tilbake. Adskillig med splinter falt ned på taket, så det var jo litt nifst. B.S. og jeg gikk opp i heia og fant en liten heller som var mer skikket for bombeangrep, - hvis et sådant skulle finne sted senere. 1.styrmannen la vi på en båre eller skikjelke, og ble trukket av sted da han ikke kunne trø på foten. Om natten sov vi alle fire hele tiden, og intet hendte. Dersom bare Luise viste at jeg var OK, var alt bra.

    Lørdag 13.april 1940.

    Heller ikke i dag kunne jeg få sendt noen rapport. En del av mannskapet kom tilbake til hytten for å hente proviant, og fortalte at 1.styrmannen var blitt behandlet av en sykepleierske. Hun hadde likeledes tatt ut en splint av armen hans, og en stund senere kom hun også på besøk i hytten og behandlet kapteinen. Han hadde også stuet venstre lillefinger, ellers ok. Kl.1230 begynte en heftig kanonade langt ute i fjorden. Denne tiltok i styrke og intensitet etter hvert, på samme tid som slagplassen kom nærmere og nærmere. Jeg tok straks skiene, fulgt av B.S., og sprang opp i heia for å se bedre. Men du tid og dag for et syn og for et skuespill. Blir vel både første og siste gang jeg får se noe slikt, håper jeg da. Der ute lå tre torpedojagere, en torpedobåt samt et stort slagskip, alle engelske i kamp med fire (4) tyske kryssere utenfor havnen, og tre (3) innenfor. Skudd i skudd i ett vekk, et spetakkel uten sidestykke. En tysk krysser sprang i luften med et dommedagsbrak, og ennå ett sank rett ned. Krysseren eller slagskipet WARSPITE gjorde utslaget. De to andre tyske ble satt i brann og drev i land på den andre siden. De resterende tre (3) inne i havnen sperret innløpet så engelskmennene kunne ikke komme inn. Men da begynte WARSPITE å skyte over heia der vi stod, så vi hurtigst  mulig måtte søke dekning. Kulene eller granatene landet først i fjellet bak fienden, og et par hus ble satt i brann. Men så fikk de rett høyde, og ennå et av de tyske skipene sank, dette ved kaien. Der var nå to tilbake igjen, og det ene forhalte ut fra lastekaien, men ble straks skutt i brann, og snart sank det også like utenfor lykten til innløpet til indre havn. Engelskmennene entret nå inn, i det de hele tiden skjøt i vannet, og ellers på en,( for oss ) uforklarlig måte sprang minene som var lagt ut av fienden. Det siste tyske krigsskipet stoppet skytingen for en stund, HMS COSAC var sterkt skadet og satte baugen forsiktig inn i leira, på samme tid som de blåste av den ene kjelen, som var skutt lekk. Nå begynte de igjen å fyre løs fra det siste fiendtlige skipet, men med et par fulltreffere fra et par av engelskmennene, sprang skitten i tusen stykker. Dermed var tragedien over, og for oss fortonet det seg som et enestående skuespill i større målestokk. Der ligger nå nitten (19) fartøyer på bunnen av Narvik havn. Verdier for mer enn 200 millioner kroner. Under den siste del av slaget, stod jeg i le av en heikant, og kunne følge med i hele historien. BS.lå under en svær stein, så jeg rapporterte hele slagets gang til han. Men du tid og dag for et syn på havnen. Skrål og skrik satte hele  NORGE`s historie i skyggen. Ingen båt hadde vi heller, da tyskerne hadde tatt den fra oss, og ellers tyske soldater i  land over alt, sinte og desperate over slagets utfall, som rimelig kunne være. Jeg tok allikevel en tur til stranden alene, for å hilse våre allierte velkommen og til lykke med seieren. To guttunger fra land her, balet med å få ei lita 15 fots sjekte på vannet. Den fikk vi da ut og rodde til COSAC, vel kjent fra ALTMARK-afferen. Jeg gikk så om bord og fikk sjefen i  tale, og i henhold til oppfordring i radioen om å yte all mulig støtte,(vi lånte en NK radio i en annen hytte), samt å rapportere alt hva som kunne være av opplysning om fienden, fortalte jeg alt hva jeg visste. Blant annet også at jeg hadde sett minst en undervannsbåt inne i havnen om morgenen. Han fortalte da at de var fem engelske krigsskip til sammen denne gang, og alle var fremdeles i full kampdyktig stand, og snart ville de kunne gå ut igjen. Men herre fryd og fred som det så ut om bord og på skutesiden. Den hadde fått minst hundre (100) små splinter gjennom SB.side. Alle ble tettet utenfra med treplugger- samt et stort i vannlinjen, som de skrudde en plate for. Grunnet engelskmennenes sykelige tilbøyeligheter for suvenir, bad de meg hente to tyske flagg, som tyskerne hadde som merke på mastetoppen av en sunket lastebåt to dager i forveien. Jo, jeg rodde da ut, hentet begge flaggene og overleverte sjefen det ene. Jeg sa jeg syntes de var svært skadet, om SB.side, men fikk bare det til svar at dersom jeg talte om skade, skulle jeg ro rundt og se på BB.side. Jeg lot handlingen følge ord, og du slette tid og dag. Tre svære hull ca. 3. over vannlinjen, så store at Isak Tellefsen godt kunne ha krøpet gjennom hver enkelt av dem. Jeg talte med et par mann som stod i åpningen og luftet seg, og på ny fikk jeg oppfordring til å hente et flagg nærmere lastekaien. Vågsomt var det, det visste jeg godt, men ville gjerne gjøre noe for våre venner. Vi rodde ut. Jeg klatret opp i masten på den ene båten som lå søkt der, tok ned flaggene og rodde så tilbake til COSAK. men da syntes tyskerne at det kunne være nok, for nå løsnet de skudd etter oss med små kalibrede kanoner inne på land. Vi rodde så på for livet for å komme i le av jageren, men før vi hadde rundet baugen, hadde de allerede fått skutt 6 (6) skudd etter oss, dog heldigvis uten å treffe. Nå hadde COSAK fått lokalisert stedet der hvor skuddene kom fra, og straks så braket det løs fra kanonene. En meget lærerik opplevelse bare å se med hvilken rutine alle arbeidet ombord, samt se de store kanonene i virksomhet på nært hold. Redd og ikke redd, var nærmest likegyldig med hva som hendte. Har jo vært ute for litt av hvert allerede. Noen velrettede skudd brakte straks kanonene til taushet så der var ikke fundamentene igjen. Frydet meg inderlig. Etter som sjefen sa, var det sjelden og aldri noen reagerte så lite som jeg, første gang kanonene braket løs. Jeg fikk med meg en suvernir, en del av en isolator til deres nedskutte antenne. En av COSAK`s livbåter var ute og plukket opp noen av de skipsbruddene fra et av de tyske orlogsfartøyene og satte den på land ved lykten, samt hjalp den opp i et nærliggende hus. Jeg kunne ikke dy meg, men spurte hvorfor de gjorde det etter at de først hadde senket deres skip. Sjefen svarte da så betegnende ,- nettopp hva en kunne vente av en engelskmann. " Vi kjemper for retten og gjør også hva rett er". Jeg rodde i land og vendte tilbake til hytten, - en opplevelse rikere en håndsbredd fra døden. Denne natten sov vi ti mann i hytten. Vi skiftet til å gå vakt om natten. Bare jeg var sikker på at Luise hadde det bra, samt at hun kunne få en rapport fra meg, ville alt ha vært så bra som omstendighetene kunne tilsi det. Håper hun er frisk og ikke lider noen nød.

    Søndag 14.april 1940.

    Heller i dag kunne jeg få sendt noen rapport. Fra politiet fikk jeg opplyst at mannskapet på bysiden var OK. Spaserte ut til Skjomnes og talte med folkene der. De hadde det bare bra. Mens jeg var ute, kom fire fly seilende . Det ene styrtet ned oppe i heia med et smell, og de to andre måtte gå ned. Fikk likeledes høre at det engelske flyet som nødlandet der ute, den ene flygeren hadde besvimt ved rattet med tre(3) kuler gjennom venstre ben. Den andre flyveren var helt all right. Ingen av dem fikk en eneste skramme engang, på tross av at flyet ble totalt vrak. Jeg spaserte ut der de bodde og talte med dem, samt overbrakte dem hilsen fra  COSAK. Den skadede flygeren ble senere ført til Ballangen på sykehuset der, og kameraten fulgte med. 10 mann i hytten i natt. Intet hendte, hadde heller ikke vakt i natt.

    Mandag 15.april 1940.

    Det har i dag vært et par tyske flymaskiner over byen. Fra det ene ble det kastet ned en del proviant og diverse. Det andre var et hydroplan og gikk ned på fjorden. Om ettermiddagen kom to av de engelske torpedobåtene inn i havnen og ble beskutt av et batteri på nordsiden av innløpet. Straks etter braket det løst fra engelskmennene, og om ikke lenge var det tyske fortet sprengt sønder og sammen. Likeledes senket de et av sine egene handelsfartøyer som lå der inne, da tyskerne holdt på med noe hokkus pokkus der om bord. Senere utpå kvelden kom ennå et par fly, dog uten å bli beskutt, heller ikke slapp de noen bomber. Ti mann sov i hytten i natt. Kunne jeg bare på noen måte få sendt en hilsen til min hustru. Natten forløp i stillhet.

    Tirsdag 16.april 1940.

    Da Tromsø og Bodø fremdeles er norske, hadde jeg tenkt meg muligheten av å få sendt meddelelse dertil, for at de igjen gjennom radioen kunne få kunngjort at alt står bare bra til med oss, - desverre resultatløst. Stakkars Luise og mor og far som ikke vet hvor jeg er. Tyskerne har besatt alt i Narvik, se svina, men snart skal vi vel få dem ut av landet vårt,- bare vent til de norske og allierte troppene kommer på disse kantene, så vi kan få tak i et gevær, så går vi med alle som en. F18 og F 50 var en snartur inne på havnen, men returnerte straks tilbake til Robaksfjorden, hvorfra de kontrollerer jernbanelinjen. To Messer Smith kampmaskiner kretset lenge over byen og slapp ned seks (6) bomber på denne siden av bukten. Fem falt i vannet, og den sjette nede ved stranden. Jeg var nede og så etter, men ingen skade var skjedd, uten et hull i fjæra, samt noen flere vindusruter sprang ut. Det er vel et halv hundre hus på denne siden, og alle som hadde alle dører og vinduer tiltrukket, har fått alle rutene trykt inn. Møtte en tysk orlogssoldat der nede, men han var så ung og vettskremt, stakkar, at det var umulig for meg å få meg til å gjøre han noe ondt, - senere blir det vel annerledes. Var også nede og samlet opp lik i dag.  Det er det som ventelig kan være nok av. De ble lastet på bil og kjørt til Håkvik kirkegård. Regner med at til sammen tre tusen (3000) sjømenn mistet livet sitt her i Narvik havn. Natten forløp i stillhet.

    Onsdag 17.april 1940.

    Forstod i en telefonsamtale at det var spilt umulig å spørre etter de øvrige mannskaper på bysiden, heller ikke forsøke å få telefon eller telegrafforbindelse noen som helst sted, så lenge tyskerne er herrer i byen. To engelske jagere kom inn fjorden og beskjøt jernbanelinjen. Der var et tog og noen vogner. Tre kraftige eksplosjoner fulgte tett etter hverandre, så det var nok ammunisjon tyskerne holdt på å frakte. Var nede på stranden og så etter vrakgods. Det ligger en masse livbåter der med fult utstyr, så noen nød i hytten med det første kan det ikke bli. Fikk overlevert nøkkelen til vår nabos villa, herr Lind. Fikk lov til å ta og benytte alt hva som fantes der nede etter forgodtbefinnende. Ser ganske lyst på dette. Fikk lov å gjøre det samme hos en viss  Antonsen, mot at vi så etter huset hans litt dann og vann når vi gikk forbi. I natt var vi 13 mann i hytten.

    Torsdag 18.april 1940.

    I dag var vi nede ved stranden og tok hjem to store tanker skipskjeks, mat for et par uker. Likeledes fant vi tilsammen en sekk hermetikk, som blir godt å ta til senere, for vi må nok belage oss på å bli her, kanskje til vi kan gå på skauen å pille bær. Vi fant også en ganske ny primus, samt de sørgelige restene av CATE Bs motorbåt. Var bare noe av kjølen og et par spanter igjen, samt den ene av parafintakene, som merkelig nok var tett, og med minst 60 liter parafin på, så nå har vi brensel for lange tider fremover , tyskerne har i dag adskillig å gjøre om bord i et av sine egene lasteskip, som ennå ligger på havnen, men dessverre var det meg umulig å komme i kontakt med våre allierte, for om mulig å gi dem noen opplysning om dette. Det kom en liten skjekte roende over fjorden i dag, og ble heftig beskutt av tyskerne med geværild, men  merkelig nok ble ikke mannen truffet, og fortsatte og ro bare uanfektet videre. Å skrive om hvordan det ser ut nede i fjæra, ville være en historie for seg selv. Jeg vil dog nevne at et slikt svineri som der nede skal men lete lenge etter. Tyskerne har fra land ennå senket et par skip, som lå til ankers på havnen, så tilsammen ligger der nå i dag på bunnen 15 (femten) lastebåter, to norske vaktskip NORGE og EIDSVOLD, et engelsk krigsskip og syv (7) tyske jagere. Det skulle til sammen bli syvogtyve(27) skip, så nå er vi nok kommet opp i en verdi av omkring fire hundre millioner kroner. Bare tenk på oljen fra alle disse skipene, mange tusen tonn. All denne skitten har nå  klistret seg fast over alt, og her som er 8-10 fots i vannet, så en kan tenke seg resten. Vrakgods ligger der i haugevis, deler av bro og overbygninger,dekksplanker,garnering,slagplanker, tønner, livbøyer, båter og redningsflåter. Alt som kan finnes er dekt med et tykt lag gris. Likeså ligger der to torpedoer som ikke er sprengt. De er vel ca. 5-6 m. Lange og minst 80 cm. I tverrsnitt. Et fryktelig våpen. Lenger borte er der to som er sprengt i fjæra,og hver har de laget et hull som ei passelig hustomt, sikkert 3 m. dypt. Er sannelig ikke rart at en slik kar kan sprenge et skip i tusen stykker. Den bakerste delen av en slik torpedo, sprenges ikke. Det ligger to slike fra de to som sprang, og hver for seg er som et helt maskineri med kraftig motor inni . Var borte hos førstestyrmannen i dag igjen. Han var nå helt bra, og sykepleiersken hadde på ny vært på besøk hos han. Intet hendte i løpet av natten.

    Fredag 19.april 1940.

    Vi var også i dag nede ved stranden og hentet hjem noe spiselig. Der ligger en ca. 20 à 30 sekker mel, og når vi spretter dem opp, kan vi bruke det innerste. Vannet har ikke trengt mer enn ca. 5 cm inn i hvetemelsekken, så nå har vi mel i lange tider fremover. Det beste av alt er at vi har kokken blandt oss 10 gjenværende i hytten, og han koker og braser som aldri før, og noe å spise mangler vi ikke nå. Er gode og mette hver eneste dag. Der var plenty mel, sukker og kaffe i hytten, noe " Onkel Otto " har hamstret og nå kommer oss til gode i full målestokk. Blir det anledning til det senere, skal han nok få det godtgjort som vi  konsumerer av hans lager, men den tid, den sorg. Nede på veien møtte jeg en mann som bydde meg 15 høns, levende høns. Jo takk, det er fine saker. Jeg slaktet tre av dem med en gang, og resten går der nede, og de mater vi nå hver dag, og ellers har og ta av når vi vil ha ferskt kjøtt. Den dagen jeg var om bord i COSAK , glemte jeg å fortelle om undervannsbåten jeg hadde sett inne på havnen om morgenen. Jeg sendte B.S. ned, og han ropte så ut til dem og fikk repetert det samme tilbake. I dag hørte vi i radioen fra Tromsø overførte den norske nyhetssendingen fra BBC London. Der takket det engelske admiralitetet meg "utkikksposten på Nesset", for min medvirken til at to tyske ubåter var blitt senket i Ofoten. Mange takk, det var betaling nok. Jeg må nok for fremtiden være mer forsiktig, er jeg redd for. Fikk allikevel semaforert ut til krysseren i dag.  Jeg stod i le bak et hus, så jeg ikke kunne bli sett fra byen. Fortalte dem at de tyske flygerne, når de kom, slapp ned fire grønne lys. Ville ha forsøkt å sende en rapport om CATE B, men senere kom en fyvemaskin, sendte ned fire grønne lys og fløy i lav høyde over byen. Kommet like over luftvernkanonene, slapp de ned en høyesplosiv bombe så ild og gnister sprutet over alt. Dette hadde tyskerne ikke ventet, så de var for sene med maskinkanonene lenger borte, så flyet kom seg lett unna, heldigvis. Vi fikk likeledes besøk av en tysk skipatrulje, men da vi ikke hadde noen våpen i hytten, gikk de snart igjen. Ja, du snakker om skiløpere,… Vel er jeg dårlig til å gå på ski, men noe så elendig som dette har jeg aldri noen gang sett. Mor kunne ha gjort det mye beder, skjønt hun har ikke mye trening, det jeg vet. 11.mann i hytten i natt.

    Lørdag 20.april 1940.

    I dag hadde vi storrengjøring i hytten og oss selv. Vi lånte oss et bryggerhus hos en av naboene, hvor vi gjorde opp varme under vaskegryta, og så gikk vi i gang med "all over " som om bord. En del rent undertøy fikk vi av en meget vennlig kone her nede.  Hun hadde hørt at vi ikke eide mer enn det vi gikk og stod i . Det svarte undertøyet vasket vi på plassen. I dag er det snøvær igjen,- tro om det aldri blir våren her nord. Det må være Hitlers skyld, i alle fall gir vi han skylda, litt fra eller til spiller ingen rolle hva hans synderegister angår. Ja, kan en se slik mann bli salig å komme til himmelen, må der vel være sjanse for noen hver. Fire av guttene sitter og spiller whist, resten leser. Kokken holder på med middagen, hønsestek i dag. Hørte i radioen i dag at det forberedes et stort slag  ved Narvik, så vi  kommer nok rett opp i det igjen, og her som vi bor med fronten like mot byen. Om vi evakuerte ut til de andre på Skjomnes, så kan jeg ikke se at det skulle være noe tryggere der. Og være med å hjelpe våre egne og allierte, vil vi allikevel, så der er bare å vente på et ledig gevær og ammunisjon. Den som ikke vil kjempe for sitt land, han er heller ingen nordmann. Blir jeg skutt, så har jeg da gjort min plikt, og noen tyskere skal jeg vel få lagt ned før jeg drar mitt siste sukk. Skulle jeg stryke med uten å få sendt noen brev,- det kan jeg jo ikke nå, - og du, far, skulle få lese denne dagboken, så vær så vennlig, om du selv overlever dette, å huske på at min aller siste vilje er at Luise, min hustru, om hun fremdeles lever, skal få beholde alt hva vi eier og har, samt at hun ubeskåret får utbetalt hele min livspolise samt alt hva jeg har til gode hos G Brøvik i Farsund. Dette kan godt betraktes som et testamente, hvori jeg gir min hustru særeie.

    Nå, dette var trist å skrive om , men situasjonen gjør det nødvendig, og alle eventualiteter må jo regnes med.

    Søndag 21.april 1940.

    Jeg skrev at vi skulle ha hønsestek til middag, under datoen lørdag, det var altså galt. Det er i dag festmåltidet går av stabelen. Det er snøvær i dag også, så vi må nok pent holde oss inne, fin tid til å føre dagboken på, bare at her er så liten plass at jeg må ligge på magen i køya å skrive. Vi har køyeplass til fire mann, pluss en divan, resten ligger på dørken. Godt har vi det med køyklær, da vi jo har fått lov til å forsyne oss i husene rundt forbi. Ja, for her bor ingen her på Ankenes uten oss. Her er  minst femti hus, men ikke en levende sjel noen sted. Folk har flyktet i panikk med eller uten grunn. Noen enkelte av husene lengst vester ute på odden er jo riktig nok blitt en del ramponert av granater, men lengere inne er alt som ellers. Et hus ble skutt i brann, helt inne i bukten. Hundrevis av vindusruter er av lufttrykker blåst inn. Et hus ute på odden har fått skorsteinen skutt ned og flere granatsplinter gjennom taket. Folkets hus har fått fremsiden trykt ut, og nå er da folk heldigvis sluttet med denne hersens partipolitikken. Alle vi treffer, har bare en tanke, og det er å få jaget ut eller drept alle tyskerne og så samle seg om kongen og fedrelandet. Heldigvis  er det da enighet i Norge.  Oberst Sundlov her oppe, som forrådte stedet, festningen og alt til fienden, skulle mange like å få tak i, likeså Quisling. For egen regning slutter jeg meg til de andre fullt ut, og en grusom nok død for slike er ikke oppfunnet ennå. Det er grusomme ting å skrive og livsfarlige saker for meg, om det kom i rette hender, men det får bare våge seg. Nå vel, en annen granat er gått gjennom det ene hjørnet av kooperativt og sprang der, så det er bare flisved over alt. En annen ting som må nevnes, er krigsmentaliteten som rår blant folk. Det dårligste, råeste, simpleste, som ellers har ligget skjult under et tynt lag blank fin ferniss hos mennesket,- denne fernissen er nå bristet og du får se  ting utført av disse mennesker, ting som du aldri skulle tro de ville gjøre. En ting er det at det var tyskerne som begynte, men derfor skulle vel ikke vi nordmenn fortsette. De begynte med å slå rutene inn i en butikk og forsyne seg av hva de ville ha der eieren hadde i redsel flyktet, likeledes lensmannen og hans betjent. Skammelig å se på, men hva skulle jeg gjøre våpenløs som jeg er ?  Nå begynte også folk her på stedet, og det var raning, stjeling og ødelegging uten sidestykke. Alt tok de, både det de kunne bruke og ikke bruke. Kvinnfolkene var de aller verste, hadde de endog bare tatt matvarer, men nei, tro det. De tok for seg av hyllene og stappet i sekker, rev ned og trampet i stykker uten hensyn til noen ting. Jeg talte med lensmannen da det verste var over og det aller meste stjålet. Jeg fortalte ham at vi hadde vært nede på kaien og tatt et spann melk. Han gav meg lov til å ta all den melken jeg ville ha, - der stod minst 500 liter. Og nå har vi forsynt oss i full målestokk. Tatt minst 300 liter så vi har ganske stort lager her oppe i snøen. Der holder den seg fin, og er som nysilt hver dag. Likeledes var vi inne  hos Antonsens butikk, og der tok vi med oss adskillig matvarer som jeg nøyaktig har gjort fortegnelse over i forrige bok. Dette fortalte jeg både til lensmannen og Antonsen, og de var begge meget forbauset over slik ærlighet. Jeg fikk også nøkkelen til Antonsens privathus, mot at jeg så litt etter huset, dersom jeg ble her på Nesset. Var der borte og vannet blomstene, alt var ellers bare OK. Etter eksplosjonene ombord, og ombord i COSACK har jeg fått ei slik skrekkelig susing i ørene. Kan godt være at jeg har skadet trommehinnen, - eller så er det forkjølelsen. Tror nærmest det første da det renner nokså meget ørevoks ut av ørene. Et tysk transportfly kretset lenge over byen, og 15 (femten) mann hoppet ut i fallskjerm. Senere ut på dagen kom jagerne tilbake, stoppet og visiterte en skøyte som gikk ut fjorden. Transportflyet kom tilbake, men måtte straks returnere grunnet jagerenes luftskyts. 11 mann i hytten i natt, intet hendte.

    Mandag 22.april 1940.

    Da vi tørnet ut om morgenen, lå det siste tyske lasteskip ACHEN med kraftig b.b. slagside, må nærmest være selvmord.

    Kl.0800 fikk vi høre i radioen fra Tromsø kringkaster at engelskmennene hadde forberedt en større offensiv mot Narvik, både fra land , sjø og i luften. Denne offensiv måtte komme meget snart og oppfordret hele Narviks sivilbefolkning til hurtigst  mulig å evakuere. Oppropet eller ordren var utstedet av  sjefen for eskadren her nord og ble gjennatt i radioen kl.0900-1000-1100-1400. Ute på fjorden lå tre engelske krigere og kl.1000 begynte de allerede å forberede offensiven  idet de skjøt istykker et par fort nede ved sjøen, og et par lenger oppe i heia på vestsiden av (fjorden) byen. Et engelsk fly  var også med og ble heftig beskutt av luftvernbateriet på land. Det ble truffet og måtte nødlande tett ved en av jagerne. Flyet forsvant straks da det var et landingsfly, men besetningen ble tatt om bord i en av jagerne. Vi kunne se det ganske tydelig da vi i vår nysgjerrighet BAS og undertegnede var helt oppe på heia og der "lånte" en kikkert i ei hytte. Kl.1300 begynte det å brenne i den østre pynten av lastekaien, varmen åt seg ganske hurtig lengere og lengere utover etterfulgt av kraftige eksplosjoner. Lett forståelig at kaia må ha vært underminert av fienden og naturligvis var det også de som satte fyr på den. Ser vel at det hele er håpløst og vil ødelegge så meget som mulig før de er helt utslettet. Kl.1530 forsvant ACHEN. Det var lastebåt nr. (18) atten som nå hviler blant tare og tang på Narviks havn. Det er altså:

    "Cate B"                  Norsk.

    "Saphir"                   Norsk.

    "Dortdrecht"             Hollansk.

    "Romanby"              Engelsk.

    "Riverton"                Engelsk.

    "North Cornwall"       Engelsk.

    "Blythmore"              Engelsk.

    "Torne"                    Svensk.

    "Boden"                   Svensk.

    "Lippe"                    Tysk.

    "Altona"                   Tysk.

    "Planet"                   Tysk.

    "Bockenheim"          Tysk.

    "Hein Hoier"             Tysk.

    "Neuenfels"              Tysk.

    "Achen"                   Tysk.

    + 2 som lå ved kaien, vet ikke deres navn ennå.

    Dertil kommer:

    2 norske vaktbåter.

    2 norske krigsskip.

    2 engelske krigsskip.

    7 tyske krigsskip.

    Ja, der er mulighet for at her er senket ennå to andre tyske, da her lå ni til å begynne med. Et av de engelske krigsskipene ligger riktignok på land inne ved Skjomnes og tre av de tyske jagerne sank langt ute på fjorden + to tyske undervannsbåter. Men her ligger visst asen nok på bunnen av Narviks havn. Vil ta årevis før de her blir rensket ut, og nu går også lastekaien. Skal vi så dertil få en større offensiv, så farvel hele byen. Kan visst meget bedre la være å forsøke å få noen forbindelse sørover.  Uforrettet sak i dag også, - stakkars Luise. Forsøkte riktignok i går og semaforer ut til en engelsk torpedobåt som lå langt ute i fjorden, men avstanden var dessverre for stor, da jeg ikke kunne stille meg på den beste mulige plassen, grunnet tyskerne som ligger lengere ute på denne siden, samt naturligvis også på bysiden. Skal nok forsøke senere, bare jeg ser mitt snitt til det. Med lys er det nok verre, det kan jo sees i alle retninger. Nå vel, grunnet den forannevnte oppfordring i radioen, fikk guttene " kalde bein" og evakuerte, for å bruke et i dag hverdagslig uttrykk, ut til Håvik, så bare vi sammen fire var tilbake som var her den 12.4. Gjennom Narvik kringkaster hørte vi at ingen av sivilbefolkningen fikk lov til å forlate byen, orde fra den tyske overkommando her. Han sa han var her for å beskytte byen mot de rå brutale og hensynsløse englendere, og nå gav han befaling, skulle alle som en adlyde blindt, hvis ikke , kom han til å ta sine forholdsregler. Diktaturet har allerede begynt. Tro om han tenker at vi norske er så naudne at vi ikke forstår at han vil beholde sivilbefolkningen i byen for å beskytte seg selv og sine. Han vet godt at engelskmennene vil ikke beskyte byen så lenge som de sivile er i byen. Dette var noe av det mest simpleste og feigeste jeg ennå har hørt om. Sidestykket finnes da tyskerne jaget en hel fiskerflåte og fjordbåter foran seg inn Trondheimsfjorden for at festningene ikke skulle kunne skyte på de tyske krigsskip uten å først  måtte treffe sine egene. Resten av kvelden og natten forløp i ro.

    Tirsdag 23.april 1940.

    St.Georgsdagen.

    Kl.0240 skvatt vi alle fire av køyene grunnet et kraftig smell som rystet hytten. Ingen fly hørtes, men over på den nye lastekaien veltet en tykk, svart røyk opp. Greit og forståelig at det var en mine som tyskerne hadde lagt der og nå forsøkte å sprenge hele betongkaien i stykker. Bortsett fra en del kanonskudd inne i  Rombaksfjorden, forløp natten rolig og vi tørnet straks inn igjen og sov trygt til kjøttgrytene i onkel Ottos hytte. I kikkerten kunne vi se at tyskerne hadde det svært travelt på lastekaien. De bar kasser hen og under hvelvingene og sprang hurtig tilbake. Straks fulgte et kolossalt brak og store stykker av kaien datt ned. Kl.1830 begynte det å brenne i treverket på nr.2 kaien, og kl.2030 stod alt i lys lue. Store stykker falt ned på det tyske hvalkokeriet, som lå fortøyd langs kaien. Det var det fartøyet som kom med tropper hit, samt bunkers til krigsskipene. Riktig godt brant det der om bord også. Likeledes stod der to små oljetanker på kaien, disse tok nå også fyr, så vi hadde et enestående St.Hansbål i slutten av april. Forferdelig, og mer har vi sikkert i vente. Fra kaien hørte vi til sammen fem (5) slike store eksplosjoner. Syv mann sov i hytten i natt. Intet av betydning inntraff.

    Onsdag 24.april 1940.

    Tette snøbyger i dag og + 2 grader C. Kl.0700 lettet det litt med snøinga og ute på fjorden begynte en veldig kanonade. Jeg tok skiene fulgt av BS. Og gikk opp på "utkikken". Fem engelske krigere lå der ute og beskjøt noe inn over jernbanelinjen. Skudd i skudd falt, opp til fem og seks på en gang, fra hver av skipene. Slik et trykk det gav, var som pusten stoppet i halsen. Nå kom de innover mot der vi stod. En flyver var også i aksjon og naturligvis stod i kontakt med krigerne. De rettet nå kanonene mot bunnen av den indre havn og salve på salve fulgte og satte fyr på noen småkaier der. Likeledes falt flere granater langt oppe i heia på begge sider av restaurant "Fjellheim" . Det skal være to antiluftskyts der oppe, så sannsynligvis er de satt ut av aksjon håper jeg da. På heia ovenfor løkta er der også to antiluftskyts, de ble bombardert en lang stund. Alle fire er satt opp av nordmennene sist høst, men ble overgitt til tyskerne, straks de viste seg der, de svina. Et lite gammelt hus nede ved IOGT ble skutt sønder og sammen, har vel vært noen tyskere som har hatt opphold der nede. Vel, har de det, er de ikke blant de levende nå,-det vet jeg, for jeg var der nede å så på tomta da jeg var ute og matet hønsene, samt vannet blomstene for fru Jonassen. Intet var tilbake som kunne minne om noe hus. Tok med et par granatsplinter som souvenir. Kl.100 hørte skytingen opp, bare enkelte spredte skudd nå og da hørtes langt inne i fjorden. Resten av dagen og natten forløp rolig. -Tro hvorledes det står til hjemme?

    Torsdag 25.april 1940.

    Sne og atter sne, nei, noen vår i år blir det visst ikke her oppe i alle fall. Kl.0900 begynte et par av de engelske jagerne og skyte på noe inne ved kullkaia ved innløpet til Beisfjorden. Jeg stod nettopp da inne i kooperativen eller rettere sagt hva som var igjen av den og reparerte telefonen. Jeg hadde nettopp forbindelse med politivakten da kanonaden begynte og granatene suste om huset. Vi begynte nå å bli bra vant til å høre smellene , så vi reagerer bare lite så lenge vi hører smellet før susen av granaten. Kommer de i omvendt rekkefølge, er det best å slenge seg ned, dersom en vil være noenlunde sikker på å ikke måtte gå med hue under armen til kåken. Nei, på politistasjonen kunne de intet si om hvor de øvrige 10 mannskaper befant seg, for det forstod jeg at det måtte de ikke si. Likeledes var det fremdeles håpløst å få sendt den aller minste meddelelse pr.radio, telefon eller telegraf. Nå , jeg talte da ferdig, og så ruslet jeg hjem igjen, er da litt mer ut av skuddlinjen der oppe. Transformatoren inne på Fagernes ble skutt i stykker, likeledes fikk LIPPE, som ligger i halvkantret innover kaien der, flere treff.  Har vel vist seg noen tyskere der om bord. Strømmen til kringkastingen ble brutt, så heldigvis slipper vi å høre noen mer tysk propaganda derfra på en stund. Kl.1100 sluttet skytingen. Senere på dagen Kl.1430,  begynte de igjen, denne gang var det noe ute på Framnes det gjaldt. Kl.1645 var alt stille og således varte det hele kvelden og natten, så vi tørnet alle syv inn kl.2100. Denne asens susingen i ørene blir heller plagsom nå, må vel en gang gi seg, håper jeg.

    Fredag 26.april 1940.

    Vært en del kanonade i dag også, men lengere inne i Rombakfjorden. Jeg var likeledes nede og vannet hønsene våre. Tok med to små norske flagg i går fra kooperativen, laget de til å semafore med. Forsøkte å komme i kontakt med krigerne og fikk sendt følgende meddelelse: " German seaplane hiding behind pier inner harbour" . = "Tyske fly skjuler seg bak piren i den indre havn ". Jeg hadde sett et tysk fly gå inn der for et par dager siden. Vet ikke bestemt om dette ble forstått, da jeg ikke hadde kikkerten med meg, men straks etterpå sendte WARSPITE ut flyvemaskinen sin, og den kretset da over byen et par ganger i meget stor høyde. Der er også to antiluftskyts opp i Framnes heia , så antakelig var det de også som skulle fotograferes. Det hadde også sin riktighet, for omkring kl. 1600 åpnet en av jagerne en heftig ild. De skjøt ifra odden ved kirken, rett opp i luften, og fra hytten kunne vi se at granatene slo ned opp i skauen og satte  fyr der. Kunne vel nå ha fått en forbindelse med krigerne, men er vel ikke heldig å gjøre det akkurat nå mens de holder på å spre død og ødeleggelse over fienden og "norske" kanoner. Ja ,norske i gåseøyne, for norske var de da engang før disse elendige nazistene kom til landet. At nordmenn, tenk landsmenn, kan være slik gemene slyngler og forråde sitt land og folk på denne måten. Jeg begynner  nå å gå trett av denne virksomheten her.  Hører jo i radioen hvorledes mine landsmenn rundt i Norge sloss med fienden, og her kan jeg jo fremdeles ikke gjøre noen verdens ting.  Nå må der snart bli en forandring. Fyrbøter Erling Log kom opp til hytten i dag, han kunne få jobb med ei lita skøyte ned til Bodø, - måtte bare ha et bevis fra kapteinen. Det fikk han, samt en anvisning på sitt tilgodehavende og en meddelelse til krinkastingen i Bodø. Mulig at de hjemme på denne måten kan få greie på vår eksistens. Gad vite hvorledes det står til på Sørlandet ?  Grunnet noen evakuering fra Beisfjord samt flyktninger fra Narvik,- mest kvinnfolk og barn, ble det dårlig plass på Håvik, så en del av mannskapet vårt som bodde der ute på skolehuset ble kastet ut og kom tilbake til hytten, så i natt var vi 10 mann i hytten, alt forløp i stillhet. En del kraftige eksplosjoner fra "kaia" og en oljetank der på kaien, noe som fienden hadde satt fyr på, svina.

    Lørdag 27.april 1940.

    Tenk i dag er det virkelig strålende solskinn fra en helt skyfri himmel og riktig vårlig i luften. Letter straks på humøret. Storrengjøring i hytten, det er jo lørdag. Kpt. og jeg tok oss en tur ut til Håkvik i dag- en times marsj- nesten vel langt. Var nede ved stranden igjen i går og fant den ene av redningsflåtene våre. Helt uskadd og fin, tok opp brødtanken til hytten, mat for en uke minst, om det skulle knipe. Godt å ta med, det er jo  saker som kan stå. Da vi i dag var på vei utover, kom to tyske fly i riktig stor høyde over byen. De ble beskutt av de engelske vaktskipene, men var for høyt oppe til at antiluftkanonene kunne gjøre noen skade. Slapp ned en bombe ved Fagernesodden, så spruten stod himmelhøyt. Ellers gjorde de ingen skade. Besøkte på Håkvik en familie, som jeg hadde hilsninger til, mannen er i byen og kan ikke komme derfra. Alt er bare vel på begge kanter, - kunne jeg bare sagt det samme for vårt og mitt vedkommende. Alt ville ha vært all right da. Nå brygger det nok opp til noe snart. Hørte i radioen fra Tromsø i dag igjen at alle dem som ikke kunne eller ikke måtte få lov til å rømme byen, måtte i alle fall holde seg så langt borte fra fiendtlige maskingeværreder som mulig og ikke skride omkring. De engelske jagerne kom til å besvare ilden med kanonene. Det brenner fremdeles riktig godt i "kaia" og oljetanken over på resten av lastekaien. Bedre at noe hender nå straks eller at den offensiven  skal bli trukket ut i langdrag. Nervekrigen og terroriseringen av sivilbefolkningen er verre enn noe annet. Vi her mannfolk kan vel saktens holde det ut,  men for de hysteriske kvinnfolk og likeledes mannfolka der ute i Skjomen og Håvik, er det verre.

    Søndag 28.apil 1940.

    En rolig formiddag.  Kl.1130 fikk vi besøk av Bjerkely, en mann inne på Håkvik, som har politimyndighet her, samt står for evakueringen. Kpt. Og jeg gikk så med han ut til Skjerkvik, hvor vi hadde konferanse med en norsk - engelsk offiser. Grunnet den medbrakte dagboks viktigste og interessante opplysninger, gikk kpt. Med derfra til Harstad for å få det hele oversatt for admiralitetet. Jeg returnerte tilbake i følge med S.Svan til hytten hvor ni ankom kl.2400. Resten av natten var stille.

    Mandag 29.april 1940.

    Ut på formiddagen reiste vi fra hytten S.S.og jeg, for å gå til Ballangen med en del observasjoner og viktige meddelelser. Tør ikke her si hva det gjelder. Får heller være til senere, da håper jeg også å få bedre tid. Fikk der påskrevet min autoritet, som er meg den visse død om det kom i fiendens hender. Fikk kjøpt meg et par sko der, S.S. far garanterte for dem, så jeg må i tilfelle betale ham tilbake senere. Har derfor skrevet ut et bevis for samme. Kom ganske sent tilbake til hytten. S.S.sov også der i natt, etter som de andre sa, hadde dagen forløpet i stillhet- unntatt spredte skudd dann og vann.

    Tirsdag 30.april 1940.

    Dagboken må bli ganske kort, har ikke tid til mer- skulle vel helst ikke skrive så meget som jeg allerede har gjort. Er på farten hele dagen, godt at jeg da har fått et par bra sko å gå med. De kostet 19,75 kr. Med soler. Matet hønsene også, likeledes sett over huset til Jonassen. Nordmennene avanserer smått og sikkert sørover. Sjøflyet ferdig med ett skudd, fin fint skue. Hadde besøk av en e.K+2m., gikk med nedover. Fienden åpnet straks ild, uten å treffe oss. Blev samlet til slutt 6.e.of+10m. konferanse. Blev på post til kl.2200-raportert. Evakuering i hytten, ble til sammen 7 mann der i natt. Flere kraftige eksplosjoner omkring midnatt, landminer som fiendtlige mål tente.

    Onsdag 1.mai 1940.

    Adskillig bombardering fra våre krigsskip i dag.

     

    Dagboken slutter her. ____________-

     

     

    Ros og omtale:

    BBC takket over radioen "utkikksposten på Nesset"

    Kilder

    RA/S-3545/G/Gg