Sigurd Thomas Stephensen

Informasjonen om registrerte krigsseilere er ikke nødvendigvis fullstendig. Eksempelvis vil mønstringer og utmerkelser for enkelte sjøfolk bli registrert senere, ettersom nye kilder blir gjennomgått.

Født

16. november 1873

Foreldre

Skipsfører Syvert Nicolai Stephensen

Kjønn

Mann

Nasjonalitet

Norge flaggNorge

Fødested

Vestre Moland

Bosted

Vestre Moland, Justøy

Relasjon til fylke

Aust-Agder

Tilknyttet mønstringsdistrikt

Har stillinger

Styrmann

Annet

  • Deltok i 1. verdenskrig
  • Personbeskrivelse nr.1483 Lillesand  Mønstringsdistrikt " Sjøens folk "- Odd Knudsen / Peder Larsen. Lillesand Folkebibliotek.

    Født 1873 Lillesand
    Bosted Lofthus
    Far Skipsfører Syvert Nicolai Stephensen
    Gift med Sigrid Cathrine Carlsen,Lofthus - 3 barn

    Borte med Hermes 1.verdenskrig.

    Fra Syvert Nicolai Stephensens datter Ingerid Signe Stephensen har vi mottatt  om far som seilte 2. verdenskrig og  bestefar som seilte ute og ble borte på havet 1. verdenskrig:

    Av Ingrid Signe Stephensen

    Krigsseilerne far og sønn

    Sigurd Thomas og Syvert Nicolai Stephensen

    Første og annen verdenskrig. Far og sønn. Jeg ble aldri kjent med min farfar, Sigurd Thomas Stephensen. Han var styrmann  om bord i stålbarken "Hermes" av Lillesand. I mars 1917 la båten ut på  den siste reisen. Tyskerne torpederte den.  Alle om bord  fant sin grav i havet. Tilbake satt enken, Sigrid Stephensen, høygravid med to små barn, min far Syvert Nicolay og broren Gunnar.  To små gutter mistet brått sin far. Et nyfødt barn, min tante Solveig Andersen, så aldri sin far.

    Senere møtte min far den samme skjebnen som sin far. Han døde av senskadene like før jul i 1969. Kun 59 år gammel.

    Å ha en far som har opplevd krigens helvete på nært hold, har satt dype spor. Min far dro ut på en livsfarlig fart. Med dynamitt til Murmansk fra New York visste han og hans kamerater aldri om hver reise var den siste de la ut på. Av 17 båter i konvoien var det bare en som klarte seg. Det var båten min far befant seg om bord i. Han måtte være vitne til et inferno av flammer og dødsskrik.

    Dette synet slapp han aldri unna. Natt etter natt opplevde han helvete igjen og igjen. Han hørte skrikene og så flammene flerre opp den iskalde og mørke natten. Min far fikk aldri noe hjelp, bortsett fra Valium og sovepiller. Maktesløse så vi nærmeste på hvordan marerittet ødela ham. Vi så hans angst for søvnen, og utmattelsen av mangel på søvn.  En vond sirkel han aldri kom ut av. Ofte sovnet han av ren utmattelse for så brått å våkne av bildene som var innprentet i hans sinn for alltid. Hans skrik har senere forfulgt meg. Fremdeles hører jeg skrikene 37 år etter at han døde. For min far fant aldri hvile. Til slutt tok kreftene slutt i en av alder av 59 år. For noen år siden fikk han tildelt Kong Haakons frihetsmedalje post portem i likhet med mange andre krigsseilere.

    Jeg forstår deres bitterhet og skuffelse over det norske samfunnet. At de først 50 år etter krigens slutt fikk bekreftelsen på at de hadde ytet en verdifull innsats for sitt land, er vanskelig å forholde seg til. Helsen til mange krigsseilere, den sviktet. Professor dr. med Finn Askevold undersøkte helsetilstanden til rundt 300 krigsseilere. Han konkluderte med at krigsseilerne hadde de samme symptomer på senskader som konsentrasjonsleirfangene. Nemlig nedsatt hukommelse, vanskeligheter med å konsentrere seg og å lære nye ting.

    Sjøfolk er utvalgt til å bli herjet med, skrev Nordahl Grieg i et av sine dikt. Ingen hadde den gangen hørt om senskader. Krigsseilerne bar på dype mén etter krigsinnsatsen.

    Til slutt fikk min far sin krigspensjon. Men det var for sent. Noen måneder senere døde han.