Sigurd Alfred Carlsen

Informasjonen om registrerte krigsseilere er ikke nødvendigvis fullstendig. Eksempelvis vil mønstringer og utmerkelser for enkelte sjøfolk bli registrert senere, ettersom nye kilder blir gjennomgått.

Født

10. februar 1915

Død

2015

Foreldre

Godtfred Carlsen

Kjønn

Mann

Nasjonalitet

Norge flaggNorge

Fødested

Lista

Bosted

Lodshavn, Farsund

Relasjon til fylke

Vest-Agder

Annet

  • Deltok i 2. verdenskrig
  • Ex gratia-arkivet:

    Registernummer under krigen: London 29117, NY 30177 og 90880.

    Sommeren 1943 var Karlsen på Traverse Island på kurs for bevæpningsoffiserer til handelsflåten. Kurset varte i to måneder.

    Andre kilder:

    Reiste til sjøs 1930 med Motorkutter ODFJELL av Farsund. Styrmannseksamen 1936 og skipsførereksamen 1938 i Farsund.

    Styrmann med Dampskipet AELYBRYN , M/S NORBRYN av Farsund, tilhørende Lundegaard & Sønner.
    D/S CARRETTA og D/S TROUBADUR av Panama. D/S IRIS, D/S NORMA av Bergen og PROSPER av Haugesund.

    Kilde Farsunds Avis
    Sigurd Carlsen fra Loshavn deltok i Murmansk-konvoien under 2.verdenskrig. Han ble "kjendis" da NRK
    sendte tre programmer om Murmansk-konvoiene på nyåret.

    Fjernsynsprogrammene viste tydelig den fryktelige påkjenningen disse sjøfolkene opplevde. I tillegg til kulde og uvær, kretset stadig fiendtlige fly og ubåter rundt i området. Mange skip ble senket av fienden og mange mennesker omkom under disse transportene av ammunisjon og våpen til Sovjet. Lastet med 1600 tonn ferdig ammunisjon til Sovjet satte det amerikanske skipet TROUBADOUR kursen mot Murmansk sammen med 26 andre skip. Bare 10 av skipene i konvoi PQ 17 nådde målet. En av dem var TROUBADOUR. Ombord befant Sigurd Carlsen fra Farsund seg.

    Sigurd Carlsen har levd et langt liv etter Murmansk-seilasen i 1942. Egentlig ønsker han ikke å snakke om det som hendte ombord på "TROUBADOUR". I hvertfall ikke i detaljer. Men han sier i grunnen alt når han påpeker at dersom en journalist hadde oppsøkt ham like etter at han deltok i konvoien, hadde denne aldri fått et intervju.

    FANGER TIL MANNSKAP

    Litt ironisk legger han til at han vet ikke hva som var den største trusselen underveis, tyskerne eller mannskapet ombord på TROUBADOUR. Så godt som ingen ombord var sjømenn. Mange av dem hadde nok bare sett hav og skip på tegninger. Det var mangel på sjømenn i USA. Dermed fikk amerikanerne et problem. Det de gjorde var bare å raske sammen alt det de hadde. De tømte fengslene og du kan vel tenke deg hvilken blanding det ble ombord. Både maskinisten og styrmannen var bevæpnet hele tiden. Du hadde med alle slags typer mennesker å gjøre. Det innebar til tider en del episoder. Kort sagt måtte vi være observante på at vi på en måte hadde med to fiender å gjøre.

    MED AMMUNISJON

    Han husker datoen da de gikk fra Island. Det var 27. juni 1942. Konvoien var på 26 skip. De var lastet
    med ferdig ammunisjon, 1660 tonn. Ellers ble det fraktet biler og tanks. Alt skulle til Sovjet. Hovedangrepet kom 4 juli. Paradoksalt nok på Amerikas frihetsdag. Vi skjønte ikke med en gang at vi var lokkeduer for å få ut slagskipet TIRPITZ som lå inne i Altafjorden. Angrepet splittet konvoien. To tredjedeler av båtene ble tatt. Bare ti skip kom til slutt fram. Etter angrepet kjørte vi rett nord og inn i ismassene. Der lå vi tre fire dager. Vi kamuflerte båten med hvitmaling, slik at fiendens fly ikke skulle oppdage oss fra lufta, forteller Carlsen og fortsetter: Vi gikk så gjennom isen til Novaja Semlja. Et tysk speiderfly kretset flere ganger over oss. Vi la oss til i tre døgn på Novaja Semlja. Der lå en russisk tråler fra før. Denne fulgte oss ned til Hvitehavet hvor vi losset. Deretter lastet vi 8000 tonn malm for tilbaketuren. Søndag 13. september dro vi fra Hvitehavet. Allerede etter seks syv timer fant konvoien ut at den kunne gå fortere. Du kan tenke deg at det var populært da vi måtte gå tilbake mutters alene. 

    ANGREPET

    Carlsen beretter om den strabasiøse tilbaketuren. De valgte samme vei. Mellom Hopen og Svalbard ble skipet angrepet av en ubåt. Heldigvis bommet den. Vi fikk sendt SOS. Et engelsk fly kom over oss. Den fløy så lavt og så tett innpå oss at flyveren kunne slippe ned en skriftlig beskjed til oss. I beskjeden stod det at vi skulle gå til Svalbard. Vi gikk til Svea-gruven. Møtte der igjen konvoien. En engelsk destroyer hadde fått en torpedo i maskinrommet. Vi gikk nå mot Jan Mayen. Der fikk vi uvær. Destroyeren brakk i to. Vi kom så inn nord på Island,senere tilbake til Hvalfjord, deretter Grønland og New Foundland. Til slutt kom vi til Philadelphia hvor vi losset malmen. Da jobben var gjort,mønstret jeg umiddelbart av minnes Carlsen og legger til: Turen hadde totalt tatt en del måneder. Mange liv var gått tapt og mange skip var senket. Bl.annet skipet som vi seilte ved siden av. Minnene fra brennende båter, fly og mennesker som druknet vil jeg helst ikke snakke så mye om. Heldigvis kom vi trygt iland. Ombord på vår båt var det 70 mann. Det var det på de fleste andre skipene også. Noe av det værste var at amerikanerne ikke skjønte hva det ville si å seile på Murmansk. De fleste av mannskapet hadde omtrent ikke klær da de kom ombord. Vi ga beskjed om at vi måtte få varme klær ombord. Svaret vi fikk var at vi trengte vel ikke det, det var jo tross alt sommer. Så da kan du skjønne hvor mye peiling de hadde. Egentlig liker ikke Sigurd Carlsen å prate om det som skjedde. Det var en tøff opplevelse som ikke er godt å tenke tilbake på. En opplevelse han prøver å ikke dvele for mye ved.

    Han er tildelt Krigsmedaljen med diplom signert Olav V. ,Haakon VII's Frihetsmedalje og sist den russiske Jubileumsmedaljen for seieren i Den store fedrelandskrigen 1941 - 1945

    Døde i 2015, like før han fylte 100 år.

    Kilder

    RA/S-3545/G/Gg