Karl Egon Syvertsen

Informasjonen om registrerte krigsseilere er ikke nødvendigvis fullstendig. Eksempelvis vil mønstringer og utmerkelser for enkelte sjøfolk bli registrert senere, ettersom nye kilder blir gjennomgått.

Født

13. desember 1918

Død

16. september 1999

Foreldre

Anders Severin Syvertsen, Gundborg Emilie Syvertsen f. Govertsen

Kjønn

Mann

Nasjonalitet

Norge flaggNorge

Fødested

Justø, Brekkestø

Bosted

Justøy pr. Lillesand. Senere: Seattle, Wash. USA

Relasjon til fylke

Aust-Agder

Sjøforklaring 1940 - 1945

Annet

  • Deltok i 2. verdenskrig
  • Ex gratia-arkivet:

    Registernummer under krigen: 26081 London, 5141 (90457) NY.

    Reiste ut med sin fars jakt i 1932, 14 år gammel.
    Første gang på langfart med D/S TRUTH av Kristiansand. Rederiet A/S Skjelbred ( O.A.T. Skjelbreds) 1934 - 1936 
    M/T SAGONA av Kristiansand. Rederiet Hansen Tangen.1936 - 1938. 
    M/T REGINA av Kristiansand. Rederiet Hansen Tangen. 1838 - 1939.

    Inn i 2.verdenskrig med:

    Motormann M/T " POLYCASTLE " av Kristiansand. Rederiet Einar Rasmussen. påm. 1939 og ombord pr. 9.4.1940. avm. 6.7.1941

    Fyrbøter D/S NOREFJORD av Oslo. Rederiet Den norske Amerikalinje. påm. 15.7.1941. avm. 22.8.1941.

    Motormann M/S PRIMERO av Oslo. Rederiet S.Holter - Sørensen. påm.15.8.1941. avm. 19.12.1941.

    Motormann M/T   LISE  av Oslo. Rederiet S. Holter- Sørensen. påm. 31.12.1941. reddet ved krigsforlis 12.5.1942.

    Passasjer hollandske D/S  " Crijnssen"  Torpedert etter 3 dager pos 1814N 8511W . U- 504
    Passasjer amerikansk malmbåt " Lebore " torpedert av U- 172

    Etter dette var han ombord på:
    Motormann M/S BRAGAZA fra 11.9.1942 til 26.9.1942.

    Tjeneste i det norske flyvåpen Little Norway, Canada. Utdannet flyger og da freden kom i 1945 var han stasjonert i England.

    Se beskrivelse av Karl Egons livsløp - skrevet av han selv " Den Siste torpedo "Beskrevet i Ellen Govertsen Trøgstads verk " Govertsen slekta på Justøya og Buklev slekta og Tharaldsen slekta.

    Utdrag av boken  "Den siste torpedo" Skrevet av Ragnar Grant Stene, Portland Oregon, USA .
    Avsnittet som omhandler Karl Egon Syvertsen i denne boken er skrevet av han selv.

    Mange år er gått, men likevel tar det på å prate om krigen. Hendene rister og kjeften går tørr. Yngstebroren Alf er på besøk fra Norge og Karl sender ham ut for å hente hjem "a bottle of inspiration" . ( en angstfordriver). Det er den gruelige angsten, sier han. Tiden leger ingen sår. Karl var taubåtskipper i Alaska og slepte elektronisk utstyr for den amerikanske marinen. Synet av ubåtene var nok. Karl fikk den store skjelven og måtte gå iland. Det var 30 år etter. Nettene er verst. Karl frykter marerittene og tør ikke sove. Han hører ennå kanonsalvene og skrikene. Føler den intense heten av brennende olje. Kjenner lukten av fosfor fra granatene, blandet med stanken av brent kjøtt i byssa. Eimen sitter stadig i neseborene. Jeg har det jo som plommen i egget her jeg sitter. Gudene vet hva jeg er redd for, sier han. Man skulle tro at djevelskapen kom på avstand etterhvert, men nei. Det går ikke en dag uten at krigen dukker opp. Og den siger mer og mer på med årene. Det er som jeg går her og venter på min neste torpedo. Den siste.

    Min karriere til sjøs begynte da jeg var 14 år og var "mann" ombord i min far Severins jakt. I 1934 var jeg 16 år og dro på langfart med D/S "TRUTT" tilhørende Skjelbreds Rederi i Kr. sand. Så "SAGONA" og "REGINA" til H. E. Hansen Tangen , Kr.sand. I 1938 var det M/T "POLYCASTLE" til Einar Rasmussen, Kr.sand. Vi synes det var så trasig at vi ikke så noe til krigen. Vi ville ut og sloss, ut å kjenne kruttlukt. Hjemme i Norge gikk han under navnet Egon. Men ingen heter noe sånt i Amerika, så der kalles han Karl. Ombord på slepebåtene i Alaska het han forøvrig Kei-Karl, fordi han skriver navnet med "K" og ikke "C", som var vanlig på de kanter. Jeg var på nattklubb i Montreal og der ble jeg spurt om jeg visste hvem Riiser-Larsen var . (Sjefen for Det Norske Luftforsvar), og om jeg ville bli flyver. Så gikk turen til London. Der traff jeg noen karer som jeg hadde seilt sammen med før, og det endte med at jeg ble med dem og mønstret på "PRIMERO". Da skuta korn tilbake til Glasgow, mønstret jeg av og på Sjømannskirka traff jeg broren, min Sverre som var styrmann på "G.C. BRØVIG". Sverre hadde fått magesar og var havna på sykehus, men de to brødrene fikk feire julen sammen. Nyttårsaften 1941 mønstret Karl på tankskipet "LISE" tilhørende Rederiet S. Holter Sørensen, Oslo. Den 12. mai 1942 lå de 95 N mil Nord for Bonaire i ballast for Curacao og ble iaktatt av kapitanleutnant Ulrich Graf på den tyske ubåten U-69. Karl sto på kanonplattformen akterut sammen med sin beste kamerat Oddvar Kvalestad fra Stokke. Karl var motormann. Han hadde hundevakta og skulle ned i maskinen. Det var siste gang han så sin venn. Ombord på " Lise " var ubåten blitt oppdaget og fra kanonen akter ble det avfyrt 3-4 skudd før den ble truffet av en granat. 12 mann ble drept og flammene sto opp rund

    skorsteinen og granatene fortsatte å slå ned over alt. Kapteinen ga ordre om å forlate skipet som kort tid etter fikk inn en fulltreffer midskips og sank. Giggen var blitt satt på vannet med 6 mann og i en flåte var det 7 mann. Det skulle senere vise seg at styrbord livbåt akter var sjøsatt med 8 mann, og de kom til Colombia og senere til New York 2. juni. Kaptein Frette bestemte da at det skulle trekkes lodd blant de som var fuske om hvem som skulle bli tilbake på flåten når giggen satte seil for land. Giggen tok land på Curacao 13. mai og fly ble sendt ut for å lete etter flåten.Karl ble ombord på flåten og her er hans historie om redselsnatten 12. mai 1942. Jeg og 3. maskinist Per Normann Skaare fra Ålesund hadde vakt i maskinen. Det ble et forferdelig rabalder, stopp i maskinen og plutselig kom "skylighte'n" brasende ned over maskin-toppen. Vi la på sprang opp leiderne en på hver side og stormet på dekk. Maskinisten fikk skutt av begge beina. Ubåten hadde fått inn en treffer i ammunisjonslageret til kanonen på poopen. Synet var ubeskrivelig. Halvdøde mennesker uten ben og armer prøvde å slepe seg vekk fra flammene og noen skrek hjerteskjærende. Ubåten hadde skutt opp lyskanoner og skjøt med kanoner på det opplyste skipet. Så gikk skorsteinen overende med metallbiter flyvende alle veier. Så kom plutselig chiefen Nils Ovesen løpende og ba meg få tak i redningsvest. Jeg hentet en vest fra chiefens lugar, men pengene hans rakk jeg ikke å få med meg, Jeg løp på dekk. Der fikk jeg øye på 3. maskinisten som lå der med avskutte ben. Jeg grep ham under armene og begynte å trekke ham i retning av midskipet, men han døde mellom hendene mine. En unggutt kom løpende. Han fikk seg en treffer i hodet og jeg var i det samme så nær ham at blod og hjernemasse sprøytet ut over hele meg. Men situasjoen var så intens, og selv var jeg så livende redd, at jeg knapt merket det som skjedde. Jeg gikk så under midtskipet.

    Der traff jeg 1. styrmann Lyngaas, telegrafist Anker Sivertsen og lettmatros Fredrik Larsen. Radioantennen var skutt ned og nødsenderne kunne ikke brukes. Vi var fanget i en dødsfelle og måtte forsøke å komme oss vekk. Også livbåtene midtskips var skutt i filler og flåtene kunne ikke bli frigjort før skuta sank. Vi fant en liten maler lørje, men da vi skulle prøve å hive den overbord, huka den seg fast i en ventil ombord. Så kom en torpedo, og da den andre kom, trodde jeg at jeg var blitt blåst overbord. Vannspruten sendte meg langsetter dekket helt akterut til poopen. Da den 3. torpedoen kom, begynte "LISE" å synke, og jeg befant meg i sjøen. Steamen sto som en røyk rundt skuta der den sto rett opp og ned i vannet. Rundt meg dukket Lyngaas, Sivertsen.Larsen og noen til opp. Malerlørja kom drivende forbi, halvfull med vann og nedlessa med folk. Vi hang oss på. Det grydde av dag. Ubåten var borte. Vi fikk øye på en flåte som lå og drevet stykke unna. Jeg var yngst og en god svømmer i den tida og svømte for å hente den. Flåten lå skrått i vannet og det var sterk strøm, men jeg klarte omsider å komme tilbake til de andre. Karl har ingen klar erindring om at det ble trukket lodd om hvem som skulle være hvor.

    Giggen kom seilende, men heller ikke her var det plass for oss. Det kan være at de som allerede var ombord i giggen trakk lodd seg imellom. Den eneste som ble overført til flåten var 2.styrmann Walter Larsen. Han hadde brent seg stygt på låret av vaiere under utsettingen av giggen, og det smerta fælt da saltvannet tok til å vaske over flåten. Giggen satte kurs mot land. Flåten drev og drev. Det var varmt, men det var også styggevær. Karene hadde surret seg fast og satt mer under enn over vann. Saltet svidde i huden og i øynene, kjeften brente av tørst og sulten gnaget i magen. I grålysningen en dag høyt oppe på en bølgetopp fikk 1. styrmann Lyngaas anfektelser av religiøs karakter. "Her gjelder det bare å be, for dette overlever vi aldri," sa han. Huden på bena tok til å gå i oppløsning og neglene begynte å falle av. Men verst var mangelen på proviant. En boks kjeks og en bedrøvelig liten dunk med vann

    var alt som fantes ombord. 1., styrmann Lyngaas sto for utdelingen, bare noen dråper hver morgen til å fukte leppene. Uten vann var kjeksen nærmest uspiselig. Kjeften var tørr som knusk, tunge og gane såre og oppsvulmede. De drømte om vann og fikk hallusinasjoner om vann. Jeg tror jeg kunne solgt min egen bestemor for et fattig glass vann da alt var som verst. Telegrafisten var den første som slutta å snakke. Han satt bare der og stirret. Rundt flåten var det en presenning og den kom til å redde livet til de 5. Vi trakk tråder ut av duken, knyttet dem sammen og laget fiskesnøre. Krok laget vi av hanken på kjeksboksen. Fisk fikk vi og dessuten en liten hai. Også den spiste vi rå. Kjøttet ga næring og inneholdt zann. De 5 på flåten var alle i god fysisk form. De to styrmennene i begynnelsen av 30-årene og de tre andre i 20-årene. Dagene gikk og ble til uker. Etterhvert stanset pratingen og mye av tiden satt vi der som 5 mumier, og vi mistet sansen for tid. Men vi gikk vakter fra første stund og vi hadde en lommelykt som skulle brukes til å morse etter hjelp, spesielt ved natterstider, og så hadde lettmatros Larsen en klokke. Jeg satt på vakt da et svært utyske av ei skilpadde dukka opp ved flåten. -Vi surra den fast til flåten i påvente av "a rainy day" ( en regnfull dag - d.v.s. hvis det skulle komme verre tider). Gjett hvordan de 5 på flåten feiret 17. mai det året? Ganske riktig, med: " Ja vi elsker" og skilpaddesuppe. Det var ingen lett oppgave å kverke padda for vi hadde bare en liten foldekniv med brukket blad, bare 6 cm var igjen. Selve avlivingen gikk greit, men problemet oppsto da vi skulle gjennom det tykke skallet. Vi måtte stikke armene gjennom halsåpningen og hale ut alt som var av blod, tarmer og kjøttslinter. Blodet drakk vi og kjøttet åt vi så langt vi orket. Noe innbydende måltid var det ikke, men det gjorde oss godt. Blodet fra skilpadda trakk til seg svære stimer med hai og en svart "Hammerhead" holdt på å kante flåten. Det sto faktisk om livet til de 5, men da lettmatros Larsen fikk kjørt båtshaken inn i det ene øyet til haien, forsvant den. 18. mai kom en svær tanker stimende mot oss. Vi viftet med armer og blinket med lykt, men skuta fortsatte for full fart uten å stoppe. Det er mulig at de ikke så oss, eller at de ikke turde stoppe p.g.a. ubåter. Jeg tror vi da gå opp håpet alle sammen, og sårene på bena grodde seg større og verre. Ingen gadd å fiske lenger, men flåten drev videre. Om kvelden den tjuefjerde dagen seilte de inn i en uvirkelig verden. Havflaten lå som et speil og en flokk med hvite svaner kom opp til flåten. Først trodde vi at det hadde rabla for oss, men de var ekte. Vi drepte dem ikke for vi mente at fuglene måtte være et tegn eller varsel om snarlig død eller redning. Horisonten klarnet, men en tåkebanke ble hengende igjen, og vi mente den kunne skjule land. Lyngaas blinket med lykten i flere timer. Plutselig fikk vi se en flymaskin; en B 19 bomber. De var blitt sett for mennene i cockpiten viftet med armene. Flåten hadde drevet 800 nautiske mil. Flyet kom tilbake og kastet ut noen sekker til oss Jeg la på svøm etter den ene, men den sank før jeg nådde frem. Folk i den fine spisesalen på passasjerbåten "SOCRATES" gjorde store øyne da de 5 ble ført inn. Huløyde, skjeggete, halte, magre og med store saltposer i de solsvidde ansiktene. De fikk en drink av skipslegen, men måtte være forsiktige med maten. Karl følte seg som en apekatt på utstilling. Folk glodde med åpen munn. Rarere dyr hadde de aldri sett. Det varte litt før maten kom, men på bordet sto det en bolle med vann som de fine folkene på l. klasse skulle dyppe fingrene sine i. Karl stirret på bollen en stund, så tok han bollen og tømte den. En bestyrtet kelner kom løpende til. Gjett om det vannet smakte godt, ler Karl.Det gikk 6 timer fra flyet forsvant til den hollandske passasjerbåten dukket opp. Flyet hadde gitt seg til å sirkle over skipet og vist den amerikanske stjerna under vingen og droppet en fallskjerm med flåtens posisjon. Radiokontakt var umulig på grunn av tyske ubåter.

    "SOCRATES" kom mot oss så det fossa om bauen og flåten kantret. Vi kunne ha druknet, men de fikk oss opp i et nett. l. styrmannen ga meg køya si, og selv lå han på sofaen. Jeg fikk ikke sove, og det gjorde heller ikke han. Vi satt og prata hele natta. Passasjerene kom med klær til oss. Jeg for min del har aldri hatt så mange fine klær i hele mitt liv. De kom til Curacao og der traff de også andre overlevende fra "LISE". Gjensyns­gleden var stor. Fra giggen var kaptein Sigmund Frette, 3.styrm. Hildemar Nilsen. 2.mask.Sverre Gustavsen, elektriker Lee Chien Thiarn, stuert Jørgen Nordheim, matros Jens Henriksen, matros Sverre Silden og lettmatros Bjørn Vendt. I tillegg 8 overlevende fra livbåten: Maskinsjef Nils Ovesen, båtsmann Reidar Nilsen, tømmermann Einar Kristoffersen, kokk Petter Been Johansen, byssegutt Odd Pedersen, motormann Leif Larsen, smører Alf Kristiansen, matros Ludvig Furu. + de fem fra flåten. Totalt 21 mann ble reddet.

    De som ble igjen der ute var:

    3. mask. Per Norman Skaare, 4. mask. Sivert Haga, pumpemann Gustav Adolf Johansen, motormann Bjørn Kleven, motormann Reidar Seeberg, motormann Oddvar Kvalestad, smører Ove Schau, matros/skytter Thomas Karlsen og lettmatros Harald Espensen.

    Kaptein Sigmund Frette fikk St. Olavs Medalje og var fløyet til New York, da Karl og de 4 andre kom iland på Curacao 5. eller 6. juni.

    De forlot Curacao 7. juni 1942 med "CRIJNSSEN" sammen med 4 mann fra giggen.

    3 dager senere ble skipet truffet aven torpedo og alle stormet på dekk. Vi fikk ordre om å gå ombord i en av livbåtene. Livbåten var full av kvinner og barn. Mange var hardt skadet og i sjokk, og de skrek og bar seg noe aldeles forferdelig. Det var den tyske ubåten U-504 med fregattenkapitan Fritz Poske som senket passasjerbåten i pos 1814N.8511W.

    Det var 39 mennesker i livbåten, men lettmatros Fredrik Larsen var kommet ombord i en annen livbåt og havnet på en øde strand på Yucatan og kom senere til New York. Livbåten var godt utstyrt med vann og mat, men kvinnfolka og ungene ropte og skreik hele tiden på styrmennene. De utenlandske styrmennene ble ganske hjelpesløse ombord i den lille livbåten. De kunne hverken seile eller navigere. Det gikk så langt at styrmann Larsen måtte ta kommandoen. Han hadde vært fisker hjemme i Norge og han kunne seile livbåten på en betryggende måte.

    Den 13.juni eller litt senere ble de berget av den amerikanske malmbåten "LEBORE" på 24.000 tonn. Karl var ikke rare karen etter de to torpederingene. De utvaskede bena var verst. Kjøttet gikk i oppløsning og neglene falt av. Men føttene ble okay igjen. 

    Etter 7 timer ombord smalt det for tredje gang. Karl hadde ikke våget å gå til køys. Han la seg oppå båtdekket, så nær livbåtene som mulig. Så var det å komme seg unna tyskernes maskingeværer fortest mulig. Igjen var det en flåte med kvinner og barn og mye hyling og skriking. Ombord var det også noen ufyselige karer med kniver og skytevåpen.

    Så kom den tyske ubåten U-172 sigende med kapitanleutnant Carl Emmermann. I tårnet sto ubåtmannskapet klar bak maskingeværene. Folkene i flåten gjorde seg klare til å tippe overbord og en av mannskapet fikk lurt en revolver over rekka. Ubåtkapteinen spurte etter den amerikanske kapteinen. Ubåtkapteinen fikk beskjed om at han antagelig var igjen ombord i skipet. Kapteinen het Jimmyer. Ubåten forsvant.

    Det kom til konfrontasjoner mellom nordmennene fra "LISE" og mannskapet fra "LEBORE" . 2. styrmann Larsen måtte igjen ta kommandoen da den amerikanske styrmannen var udugelig i en livbåt. Larsen seilte mot noen øyer han visste om, men kompasset var ikke til å stole på. Han forlangte at alt metall inkludert de faretruende knivene skulle kastes overbord. Han fikk det til slutt som han ville, og vi seilte senere inn på øya St. Andrew.

    På øya var det kun en hvit mann, en amerikansk telegrafist. Han fikk kontaktet Panama over radioen. Den 16. juni ble vi landsatt i Panama av den amerikanske krysseren "ERIE".

    Hurragjengen som satt på toget mellom California og New York var radmagre, solbrente og på en snurr alle sammen. De bablet i vei på norsk og passet vel ikke helt til de amerikanske armeuniformene de hadde på seg. En distingvert herre med grått hår og skarpe øyne varslet konduktøren og på Grand Central Station i New York sto militærpolitiet klar og de ble ført til nærmeste Coast Guard Station.

    "Her kommer det en gjeng med ærlige norske sjøfolk som slåss for Amerika og overlever femogtyve døgn på en flåte pluss 3 jævla torpederinger, og det første dere-gjør fordømte yankees, er å arrestere oss. Er det takken vi har igjen?", brølte 3. styrmann Nilsen. Offiserene ble litt lange i maska og senere kom det en offiser av høyere rang og ba pent om unnskyldning, og spurte om vi ville gå inn i den amerikanske kystvakten. Men vi ville til New York, og vi ville seile på norske båter.

    I Christobal hadde de fått khaki uniformer, da sivile klær ikke var å oppdrive. Vi ble sendt videre med båt til California og videre med tog. Vi hoppet av toget på den første og beste stasjonen vi fant for vi syntes vi fortjente en drink. Vi ble akterutseilt, men det gikk stadig tog. Vi ble der noen dager og kom til New York 6. juli.

    Vi var blakke og gikk til det norske konsulatet for å få utbetalt utestående hyre. Hyra opphørte da "LISE" sank, sa funksjonæren. Da sprakk det for 3. styrmann Nilsen. "Jeg forlanger å få snakke med konsulen sjøl, med admiralen eller kongen om nødvendig. Nå er det pinadø nok!" Vi fikk penger.

    Torpederte og forliste sjøfolk fikk vanligvis 28 dagers ferie, men den norske kapteinen var så i beit for maskinfolk, og ville ha meg ut. Jeg ble forbanna og klaska blekkhuset i skrivebordet hans. Jeg kunne jo nesten ikke gå. Jeg fikk fri noen dager. Etterpå angra jeg litt. Fyren hadde jo rett. Det var som regel maskinfolka som ble drept først når torpedoene traff Kapteiner hadde de nok av. 

    Så bestemte han seg for å gå ombord i "BRAGANZA" til Ludvig G. Braathen i Oslo. Det var en flytende kjempebombe med ammunisjon og bomber. Men legen sa nei. "BRAGANZA" ble senere senket på Bombay havn.

    Marinemyndighetene var svært interessert i alle detaljene ang. senkingen av "LISE", for det var blitt sett 2 ubåter. Den ene var muligens italiensk - under opplæring av tyskerne.

    Dette er ikke blitt bekreftet av de tyske marinearkivene. De to styrmennene Lyngaas og Larsen ble også grundig utspurt om erfaringene fra de femogtyve døgnene på flåten. Dette resulterte i bedre utrustning, som igjen sikkert berget livet til utallige sjøfolk i krigsårene som fulgte.

    Karl endte i det norske flyvåpenet i Little Norway i Canada. Han lærte seg å fly og våren 1945 var han stasjonert i England. Jeg ville så gjeme ut og hevne meg på Hitler, men jeg var for utkjørt. Vi ble mer eller mindre halvgale etter forliset. Lettmatros Fredrik Larsen mista helt forstanden i Brooklyn.

    I juni 1945 kom Karl hjem med militærfly, men han ville tilbake til Canada. Jeg var blitt sersjant i flyvåpenet og sjefen min Gerhard Bull tilbød meg fenrik jobb på Kjevik, men jeg måtte ut. Jeg orket ikke synet av vann, ikke engang å gå på badestranda.

    Jeg reiste så til ei jente i Massachusetts som jeg forlovet meg med under krigen, men det ble ikke noe greie på det. Jeg bestemte meg så for å reise hjem, men måtte stå på venteliste for å få båttransport, og hver gang mitt navn kom på toppen av lista, kom det alltid noe i veien.

    På Gardermoen hadde jeg møtt ei jente som het Ruth Jahr. Den gangen var hun forlovet med en amerikansk pilot. Men hun og jeg var gode venner og jeg visste at hun arbeidet som sykesøster ved Providence Hospital i Seattle. Jeg skrev til henne og spurte om jeg kunne komme på besøk. Derfra hadde jeg tenkt meg videre til Alaska. Lite ante jeg da at jeg skulle bli hos Ruth for bestandig, og dessuten få Alaska som arbeidsfelt i mange, mange år fremover. Der begynte han på taubåtene og seilte mest på Alaska for Foss Tugs & Barges som chief i 22 år, dels for Minneapolis Honeywell som skipper i 10 år. En gang slepte vi ei sort øvelseskule for ubåter for den amerikanske marinen og alt gikk fint, helt til ubåtene kom. Alt gikk i revers inni meg, og jeg måtte rope opp taubåt-kompaniet over radio og be om avløsning. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på krigen og jeg oppfylte et løfte jeg ga til Oddvar Kvalestad fra Stokke. Jeg kunne fortelle foreldrene at han døde fort, og ble ikke pint. Etter ankomsten til New York fikk jeg en medalje som det sto "trice" på. Den ble gitt til sjøfolk som hadde overlevd 3 torpederinger. Men så mista jeg den, og gikk opp til kontoret for å få en ny. Jeg fikk nei, men mannen ble litt rar i ansiktet da han hørte hva slags medalje det var. "Er du en av de fra "LISE ?", spurte han. Han sendte et brev til London, og så fikk jeg Krigsdeltaker-medaljen, med et dokument undertegnet av Kong Haakon VII. Karl Egon Syvertsen fra Mæbø på Justøya er en mann med 9 liv. Han overlevde krigen og 2 taubåtforlis vestpå i USA. Det ene i Alaska. "Close calls", begge to (nære på). På syttitallet ble Karl truffet aven bil i et fotgjengerfelt i Seattle. Den storvokste mannen ble slengt opp i en lyktestolpe og endte på sykehus med brukket kjeve og brudd på samtlige ribben. Bilen hadde hverken bremser eller forsikring og jeg hadde ingen sykeforsikring. Så det ble en kostbar kollisjon. En gang var han på en taubåt på havna i Seattle og assisterte en stor landgangspram lastet med sement. Det var kommet vann til sementen, og prammen hadde svær slagside. Karl lå langs sida med taubåten sin, og prammen la seg oppå taubåten og trakk den under. Karl var i styrehuset som ble knust til pinneved. Da vaierne røk, kom Karl og taubåten opp igjen som en pingpong ball. Fire mann ble drept, Karl brakk ryggen og var fullstendig lam i 5 år, "inntil doktoren tok noe bein fra hofta og spleisa ryggraden sammen igjen." Det var i 1951. Jeg var chief ombord på slepebåten "ANDREW FOSS". Vi lå ved Taku River og tok inn gullmalm. I et trangt sund syd for Juneat som heter Greenville Channel skjedde det. Bauen på en slepebåt som het "MACLOUFEY" braste gjennom skottet og inn i køya hvor jeg nettopp hadde ligget og sovet. Roret hadde hengt seg opp på "MACLOUFEY" som slepte på en svær lekter med dynamitt. De traff oss midtskips med 5-6 knops fart og taubåten ble svingt helt rundt og ble liggende parallelt med oss. V annet fossa inn i vårt maskinrom, men vi kunne gå tørrskodd over på den andre slepebåten. Kokken vår Van der Weer ble igjen ombord. Noen påsto at han satt i lugaren sin og prøvde å få på seg trebenet da båten sank. Vi kunne kanskje ha berget gullet, men vi valgte å lete etter kokken. Taubåten samt gull-lekteren sank på 5 minutter og forsvant på 600 fots dyp. Verdien er ca. 90 mill. kr.(ca. 14 mill. dollar). Mange år senere sto det i en kanadiæ avis at gullet var funnet. Dynamitten eksploderte ikke og bortsett fra kokken, berget de livet alle sammen og for Karl ble dette forliset bare som et vindpust i en lang og stormfull seilas.

    Utdrag gjort av Ellen Govertsen Trøgstad 15. januar 1995.

    Våren 1995 fikk Egon besøk fra Norge av lettmatros Fredrik Larsen og en annen skipskamerat som het Olsen. De ble i Seattle i 3 uker og jeg regner med at gjensynsgleden var stor.

    l. styrmann Lyngaas og 2. styrmann Walter Larsen er nå døde.

    English version:

    Summary of

    The last torpedo.

    by

    Karl Egon Syvertsen

    The original story was written in Norwegian by Ragnar Grant Stene, Portland, Oregon in 1967 and this is a summary of this fantastic true story.

    Many years have passed, but still it is hard to talk about the war. The hands are shaking and the mouth is dry. The youngest brother Alf from Norway is visiting, and he has gone out to collect a bottle of inspiration. "It's the terrible fear," Karl says.

    The time does not heal the wounds. Karl was a tug master in Alaska and was towing some electronic equipment for the American Navy. The sight of the submarines were enought. Karl had the big thrembling and had to sign off. It was thirty years later.

    The nights are the hardest time. Karl is fearing the nightmares and dare not sleep. He still hears the gunfire and the screams. Feels the intense heat ofburning oil. Feels the smell of phosphorus from the grenades, mixed with the stench of bumed meat from the galley. The smell still stieks in his nostriis.

    "I live my life in clover. God knows what I am afraid of," he says. One should believe that the deviltry would disappear gradually. But no. Not a day goes by without the memories of the war. And as the years are passing by, it's coming closer. H's just like I am here waiting for my next torpedo. The last one.

    My career at sea started when I was 14 years old. I was a "hand" on board my father Severin's sloop. In 1934 I was 16 years old and went to distant waters with S/S  "TRUTH" owned by Skjelbreds Rederi at Kristiansand. Then with M/T "SAGONA" and M/T "REGINA" belonging to H.E. Hansen-Tangen, Kr.sand, and in 1938 onboard M/T "POLYCASTLE" to Einar Rasmussen, Kr. sand. Karl signed off in Montreol. We thought it was boring because we had no feeling of the war. We wanted to see action,to smell the gunpowder.

    I went to a nightclub in Montreal and was asked ifI knew Riiser-Larsen, and if! wanted to become a pilot. Of course I knew him. He was the leader of the Norwegian Airforce. Then I went to London, but when I arrived there I met some guys I knew. Then I decided to join them and signed on the ship called M/S "PRIMERO" .

    When the ship returned to Glasgow I signed off and at the Norwegian Seamans Church I met my brother Sverre. Sverre was mate onboard M/T "G.c. BRØVIG", but had gastric ulcer and was sent to hospital. However, the two brothers were spending the Christmas Holidays together.

    In Norway he is known as Egon, but in America this name does not exist. Therefore he

    is known as Karl and in Alaska as "Kei-Karl" because his name is spelled with a "K" instead of a "C" which is used over there.

    New Year's Eve 1941 Karl signed on the tanker M/T "LISE" owned by S. Holter Sørensen, Oslo. On May 12, 1942 they were 95 nautical miles offBonaire in ballast for Curacao, and was observed by kapitanleutnant (lieutenant commander) Ulrich Graf of the German submarine U-69. Karl was standing on the cannon base astern with his good friend Oddvar Kvalestad from Stokke. Karl was a motorman. He had midwatch and was on the way to the engineroom. It was the last time he saw his friend.

    On board "LISE" the submarine had been discovered and 3-4 shots were discharged

    from the gun aft before it was hit by a grenade. 12 men were killed and the flames surrounded the funnel, and the grenades continued to hit their targets. The master ordered us to abandon the ship which after a short time got a direct hit midships and sank.

    The gig had been launched with 6 men and in a liferaft there were 7 men. Later it came

    apparant that the starboard lifeboat aft had been launched with 8 men. They stranded in Colombia and came to New York lune 2. Captain Frette decided to draw a chance among the healthy sailors to find out whom had to to stay on board the liferaft when the gig set sails for land. The gig reached Curacao on May 13, and aeroplanes were sent to search for the liferaft.

    Karl stayed onboard the liferaft and here is his version of the horrornight May 12, 1942:

    I and 3rd engineer Per Normann Skaare from Ålesund were on duty in the engineroom.

    A terrible crash was heard, the engine stopped, and sudden1y the skylight came running down the top of the main engine. We started running up the ladder, one on each side and rushed on deck. The engineer had both his legs shot off The submarine had hit the ammunition store for the gun at the poopdeck. The sight was indescribable. Halfdead people without legs and arms tried to crawl away from the flames, and some of them were screaming heart-rending. The submarine had released light shells and was firing with guns at the brightly lit ship. The the funnel was hit and tipped and pieces of metal were spread all over.

    Sudden1y chiefengineer Nils Ovesen approached and told me to get hold of a life jacket.

    I found the lifejacket at the chiefengineer's cabin, but I hadn't time to tind his savings.

    I rushed on deck and there I spotted the 3rd engineer who had lost his legs. I grabb ed him under his arms and started to pull him toward the midships, but he died in my arms.

    A young boy came running. He was hit in his head, and I was 50 close to himthat blod and gray matter were sprayed all over me. But the situation was so intentense, and I was so scared to death, that I hardly registrated what was happening. Then I entered the midship section and there I met 1st mate Lyngaas, radio-operator Anker Sivertsen and O.S (ordinary seaman) Fredrik Larsen. The radio antenna was shot down and the emergency transmitters were out of order. We were caught in a deathtrap, and had to try to get away. The lifeboats midships were also shot to pieces, and the liferafts would not be released before the vessel was

    sinking.

    We found a small paintraft, but when we tried too launch it, it was stuck to a valve on

    the deck. The first torpedo came, and when the other came, I first believed that I was blowed into the sea. The pressure of the water sent me along the deck straight aft to the poopdeck. When the third torpedo hit, "LISE" started to sink and I was in the sea. The steam surrounded the ship which was standing straight up and down in the water. Lyngaas, Sivertsen, Larsen and somebody else appered. The paintraft came passing by, halv filled with water and loaded with men. We hanged on to the raft.

    It was dawn. The submarinehad disappeared. Suddenly we discovered a liferaft which was drifting at a distance. I was the youngest and a good swimmer at that time, and I jumped into the water to catch it. The raft was slanting in the water, and there was a strong current, but eventually I managed to bring the raft to the others.

    Karl has no clear memory of the drawing of lots to find out where the individual crew members had to stay. The gig appeared, but neither was no room for us. They might have drawn lots between the people already onboard the gig. One man was transferred to us, second mate Larsen. He had been bumt by a wire when launching the gig, and the pain was extreme when the salt water washed over the raft. The gig set course for land.

    The raft was drifting. It was hot, but also bad weather. The men had tied themselves to the raft, and they were always sitting in the water in the halv full raft. The salt bumed in the skin and eyes, the mouth was buming of thirst, and they were starving. At dawn one day high up a crest on a wave 1st mate Lyngaas had religious obsessions. "Now we have to pray, because we will never survive this, "he said.

    The skin on our legs started to dissolve and the nails fell off. But worst of all was the lack of provisions. One box of dry biscuits and a tiny can of water were all we had. 1 st mate Lygaas handled the sharing, only some drops of water each morning to wet the lips. Without water the biscuits were almost uneatable. The mouth was dry and the tongue and the palate were sore and swelled. We were drearning about water, and had halluciantions about water. I believe I could have sold my own grandmother for a small glass of water when everything seemed hopeless. The radio-operator was the first one who stopped talking. He was sitting there just staring.

    The liferaft was surrounded by a tarpaulin, and this one saved the lifes of the 5 on the raft. We pulled out threads from the tarpaulin, tied them together and made a fishingline. Fishhook we made from the handle of the biscuit box. We caught fish and also a small shark:

    We ate them raw. The fishmeat gave us sustenance and contained water..

    Alle the men on the raft were in excellent psycical shape. The two mates were in the beginning of the thirties and the three others in their twenties. However, the days passed and became weeks. In the end they stopped talking and most of the time they just sat there like 5 mummies, and lost track of time.

    We kept watch from the first time, and we had a flashlight to be used for signalling for help, especially at night, and o.s. Larsen had a wristwatch. I was on duty when a big sea turtle appeared near the raft. We tied the turtle to the raft in case of a rainy day. Guess how we celebrated the 17th ofMay (the Norwegian National Day). Quite right. We sang "Ja, vi elsker" (The Norwegian National hymn) and had turtlesoup! It was no easy way to kilI the turtle because we only had a small pocketknife with broken blade, only 6 cm was left. However, the turtle was put to death in a humane way. The problems started when we had to cut through the hard shell. We had to put our arms through the throat of the turtle and pull out blood, intestines and pieces of meat. We drank the blood, and we were eating so much of the meat . we could manage. It wasn't a tempting meal, but it did us good. The blood from the turtle attracked a lot of sharks, and a big Hammerhead almost tipped the raft. It was a matter oflife and death for the 5 on the raft until o.s Larsen eventually hit the shark in its eye with the boathook, and the animal disappeared.

    On May, 18 a huge tanker approached and came towards the raft. We waived with our arms and used the flashlight, but the ship continued for full speed without stopping. I think we all gave up the hope that day, and the wounds on our legs became bigger and worse. Nobody bothered to catch fish anymore, but the raft continued to drift.

    In the evening the twentyforth day we sailed into an ureal world. The surface was like a mirror and a flock of white swans approached the raft. At first we all believed we had gone mad, but the swans were real. We did not kilI them because we thought that the birds had to be a token or warning ofshortly death or rescue. The horizon became clear, but a fog bank remained and we believed it could hide land. Lyngaas was using the flashlight for many hours.

    Suddenly we discovered an aeroplane - B 19 bomber. They had seen us because the men in the cockpit waived their arms. The liferaft had drifted 800 nautical miles. The bomber returned and throwed out some sacks for us. I jumped into the sea to catch one, but it sank before I reached it.

    The people in the elegant diningroom on the passsengership S/S "SOCRATES" made big eyes when the 5 sailors were lead into the room. Hollow-eyed, unshavened, limped, skinny and with big salt bags in their sunburnt faces. The doctor gave them a drink when they arrived, but they had to be careful with food. Karl felt like a monkey on stage. The passangers stared with their mouth wide open. Funnier animals they had never seen.

    It to ok some time before the food was served, but on the table was a bowl with water for the rich people to put their fingers into. Karl stared at the bowl for a while, then he streched out for it and emptied it. A startled waiter hurried to the table. "You can imagine that water tasted good," Karl laughs. 6 hours passed from the plane disappeared until the Dutch passengership approached.

    The aeroplane had started to circle over the ship og shown the American star below the wing. A parashute was dropped on the deck showing the raft's position, because all radiocontact was impossible due to the German submarines. S/S "SOCRATES" came toward us at full speed, and made the raft roll over. We might all have drowned, but they got us onboard in a net. The 1. st mate gave me his bed, but none of us were able to sleep, so he talked all night. The passengers gave us clothes and shoes and I have never had so many nice clothes in my whole life.

    They arrived at Curacao and there they met the other survivers from M/T "LISE". The joy ofmeeting again was great. From the gig were: Captain Sigmund Frette, 3rd mate Hildemar Nilsen, 2nd eng. Sverre Gustavsen, Electrician Lee Chien Thiarn, Chief steward Jørgen Nordheim, AB (able seaman) Jens Henriksen, AB Sverre Silden, and O.S. Bjørn Vendt. In addition 8 survivers from the lifeboat: CÆ Nils Ovesen, Boatswain Reidar Nilsen, Ship's carpenter Einar Kristoffersen, Cook Petter Been Johansen, Galleyboy Odd Pedersen, Motormann Leif Larsen, Oiler Alf Kristiansen, AB Ludvig Furu + the 5 from the raft, totally 21 men.

    Those who died : 3rd engineer Per Normann Skaare, 4th engineer Sivert Haga, Pumpman Gustav Adolf Johansen, Motorman Bjørn Kleven, motorman Reidar Seeberg, motorman Oddvar Kvalestad, oiler Ove Schau, AB/gunrnan Thomas Karlsen, O.S. Harald Espesen.

    Captain Sigmund Frette received St. Olav's Medal and had left by plane for New York when Karl and the other 4 arrived at Curacao on the 5th or 6th of June. They left Curacao on lune 7. 1942 by S/S  "CRIJNSSEN" together with 4 men from the gig.

    Three days later the ship was hit by a torpedo, and they all rushed to the deck. We were ordered to join one of the lifeboats. Our lifeboat was crowded with women and children. Many of them were badly wounded and in shock, and they were screaming all the time. It was the German submarine U-504 under the command of frigate captain Fritz Poske, which sankt he vessel. The pos. was 1814N.8511W.

    There were 39 people in the lifeboat, but O.S. Fredrik Larsen had joined another lifeboat and he stranded on a deserted beach at the Yucatan, and came to New York later. This lifeboat was well equipped with water and food. The foreign mates were quite helpless onboard the smalilifeboat. They could not sail nor navigate. Eventually the mate Larsen had to take command. He had been a fisherman in Norway, and knew how to navigate and where to sail.

    On the 23th ofJune they were rescued by the American ship S/S "LEBORE" of 24.000 d.w.t carrying ore. Karl had great problems after being torpedoed twice. The flesh ofhis feet started to loosen and the nails fell off But the feet healed and were okey.

    After 7 hours onboard they were hit by a torpedo for the third time. Karl had not dared to go to bed. He was aying on top of the boatdeck, dose to the lifeboats. It was imperative to avoid the Germans machine guns fastest possibe. Again they were onboard a lifeboat together with women and children and a lot of shouting and screaming. Onboard the raft were also some nasty men carrying knives and firearms.

    Suddenly the German submarine came gliding slowly towards them. In the turret the submarine crew were standing ready with the machineguns in their hands. The people onboard the lifeboat made themselves ready to jump into the sea, and one of the nasty crewmembers lurked a revolver into the sea. The submarine captain - kapitanleutnant Carl Emmermann asked for the American captain, but was told that captain Jim Meyer probably was still onboard his ship. The submarine disappeared.

    It came to a confrontation between the Norwegians from M/T "LISE" and the crew members from "LEBORE", and once more 2nd mate Larsen had to take command. The American mate was incapable in a lifeboat. Larsen set sail for some islands he knew about, but the compas was not to trust. He demanded that all metal included the ominous knives to be thrown overboard. After long discussions, he had it his way and set sails. Eventually they landed on the island St. Andrew in Western Caribbean. On the island there was only one white man, an American radiooperator. Ha managed to contact Panama with his radiotransmitter. We were colleeted by the American cruiser "ERlE" and on June 16 we were landed at Panama.

    The noisy fellows who were sitting on the train between Caifornia and New York were skinny, sunburnt and all ofthem mildly intoxicated. They chattered away in Norwegian, and did not fit together with the American army uniforms they had on. A distinguished gentleman with grey hair and sharp eyes warned the conduetor, and at Grand Central Station i New York, the military police was waiting for them. They were lead to the nearest Coast Guard Stations. "Here we are some honest Norwegian sailors who fight for America, who have survived twentyfive days and nights on a liferaft, and in addition three bloody torpedos, and the first thing you do, you damned yankees, are to arrest us. Is that a way to thank us?", 3rd mate Nilsen shouted. The officer turned pale and later another officer of higher rank entered, and apologized, and asked us if we wanted to join the US Coast Guard. But we were determined to go to New York and we wanted to sail on Norwegian ships.

    At Christobal they had been given khaki uniforms, because civilian cloths were not obtainable. We were shipped along with a ship to California, and the rest of the way by train. We jumped off the train at an accidental station, because we all agreed that we deserved a drink. We were left behind, but there were lots of trains. We stayed there for some days, and arrived in New York on the 6th of July.

    We were broke and visited the Norwegian Consulate to have our outstanding wages.

    The wages stopped when M/T  "LISE" sank, the employee told us. Then 3rd mate Nilsen exploded:

    "I demand to talk to the Consul himself, the Admiral, or if necessary the King."

    We were paid. Torpedoed and shipwrecked sailors were usually given 28 days vacations. However, the Norwegian master had problems to get hold of engine people, and asked me to sign on. I was mad and throwed the ink well at his deck. I could hardly walk. I had some days off. Afterwards I felt a bit sorry. Of course the guy was right. It is usually the engine people who were killed first when a torpedo hit. There were plenty of captains.

    Then he decided to sign on M/S "BRAGANZA" owned by Ludvig G. Braathen, Oslo. She was a floating huge bomb carrying amrnunition and bombs. But the doctor said no. M/S "BRAGANZA" later sank at the harbour of Bombay.

    The marine authority was very interested to know all the details regarding the sinking of M/T  "LISE", because two submarines bad been observed. One of them might be an Italian, which was trained by the Germans. This has not been confirmed from the German marine files. The two mates, Lyngaas and Larsen, were also thoroughly questioned regarding their experience from the twentyfive days and nights at the liferaft. This resulted in better equipment which probably saved the lives of countless sailors in the year of war to come.

    Karl ended up in the Norwegian Airforce at Little Norway in Canada. He had pilot education, and in the spring 1945 he was stationed in England. I wanted to take revenge on Hitler, but I was too exhausted. We all became more or less half crazy after the shipwrecking. O.S. Larsen went mad in Brooklyn.

    On June l st 1945 Karl came to Norway with a military plane, but he wanted to return to Canada. I had become sergeant in the Airforce and my boss Gerhard Bull offered me a job as a Second Lieutenant at Kjevik Airport, but I had no peace, I had to move along. I could not stand the sight of water. During the war I had been engaged to a girl in Massachusetts, but we later agreed that there was no future for us.

    At Gardemoen Airport I had met a girl called Ruth. She was at that time engaged to an American pilot. But we became good friends and I later heard that she lived in Seattle working as a nurse at the Providence Hospital. I wrote to her and asked ifl could come and visit her on my way to Alaska. I did not know that I should be staying with Ruth for the rest of my life, and that I should be working in Alaska for many years to come.

    There he started to work at the tugboats and most of the time he was sailing on Alaska for Foss Tugs & Barges as a chiefengineer for 22 years, and partly for Minneapolis Honeywell as a captain for 10 years. Once we were rugging a electronic black training ball for the submarines for the American Navy and everything went smoothly until the submarines arrived. The memories were too tough, and I had to call the tugging company over radio and ask for a replacement. There is not a day that I am not thinking about the war, and I fulfilled a promise I gave to Oddvar Kvalestad from Stokke. I was able to tell his parents that he died quickly and did not suffer.

    After I arrived in New York, I received amedal with the inscription "Trice". It was given to sailors who had survived 3 torpedoes. But I lost it, and I went to the office and asked for a new. The answer was no, but the man went pale when he heard what kind of medal it was. "Are you one of the guys from "LISE", he asked. Then he mailed a letter to London og later I received the War-participant medal, and a document signed by King Haakon VII of Norway.

    Karl Egon Syvertsen is a man with 9 lives. He survived the war and 2 tugboat losses on the west coast of America. One of them in Alaska. Close calls, both.

    In the seventies Karl was hit by a car in a pedestrian crossing in Seattle. The big man was thrown up at a lamppost, and ended up in a hospital with a broken jaw, and fraction on all the ribs. The car had no brakes, and the driver nor I had any health insurance. It was an expensive collision.

    Once he was onboard a tugboat in Seattle assisting a huge barge loaded with cement.

    The cement was soaked with water and the barge developed a heavy list. Karl's tugboat was laying alongside the barge, when the barge landed on top of the tug and dragged it under the water. Karl was in the wheelhouse which was smashed to pieces. The wires suddenly broke and Karl and his tugboat came to the surface like a pingpong ball. Four men were killed. Karl broke his back and was complete paralyzed for 5 years, until the doctor took some bones from the hip and spliced the spinal column.

    It was 1951. I was chiefengineer onboard the tugboat "ANDREW FOSS". We were staying near Taku River north of Juneau and were loading gold-ore when it happened. The bow of the tug "MACLOUFEY" crashed through the bulkhead and hit the berth where I had been sleeping some minutes ago. The heIm had been stuck on"MACLOUFEY" which was tugging a huge barge loaded with dynamite. We were hit midships with 4-6 knots speed and the tugboat was now laying parallell with us. The water was pouring into our engineroom, but we were able to go with dry feet to the other tug, all except our cook Van Der Weer. Some people claimed that the cook was sitting in his cabin trying to fasten his wooden leg when the tug sank. It took "ANDREW FOSS" 5 minutes to sink. We might have been able to save the gold, but we chose to search for the cook. "ANDREW FOSS" and the gold barge disappeared on 600 foot depth. The value was abt. 90 mill Norw. crowns (abt USD 14,5 mil)

    Kilder

    RA/S-3545/G/Gg

    "Den siste torpedo", av Ragnar Grant Stene.