Historikk:
v/ Thor Eickstedt.

SSH Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåten.

Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåten overtok Helenslee House i Dunbarton,
25 km. fra Glasgow den 1. oktober 1941.

Armeringen av handelsfartøyene våre tok til etter at Norge var kommet med i krigen og ble foretatt både i Storbritannia og Kanada etter britisk mønster. For at armeringen skulle være til nytte måtte man ha øvd
personell. Brittene hadde en egen organisasjon, D.E.M.S., Defensivly Equipped Merchant Ships, som tok seg av denne armeringen og betjening av skytset. Den norske handelsflåten ble stilt likt med den britiske i armeringsspørsmål og britiske gaster ble lånt ut til å betjene skytset om bord på handelsfartøyene våre. Sommeren 1940 avga marinen den første norske skytter til handelsflåten. Denne mønstret som matros-skytter med matros hyre og skyttertillegg. Et år etter, sommeren 1941, fantes det ca. 100 mann i marinens ruller som skyttere i handelsflåten, men flesteparten var britiske navy gunners. Etter en henstilling gjennom Nortraship fra Trade Division, Admiralty - opprettet S.O.K. (Sjøforsvarets Over-Kommando) kurser til utdannelse av skyttere i handelsflåten. Vernepliktig kaptein, Olav Haugsøen, ble beordret sjef for denne nye avdelingen, som på vegne av marinen og Nortraship skulle utdanne og administrere personellet. Avdelingen fikk navnet "Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåten", S.S.H. Rullen ble påbegynt den 20. juli 1941. Flesteparten, eller tyngden av de norske fartøyene anløp vestkysten av Storbritannia, og Clyde ble derfor det naturlige stedet for S.S.H. Sjefen for D.E.M.S. Naval Base, Glasgow, ordnet det slik at skytterne fikk bruke D.E.M.S`Gunnery School i Glasgow og skytebanen i Ardrossan.

Ifølge rapportene har 1798 skyttere fra marinen tjenestegjort i handelsflåten i et tidsrom av 1 397 060 dager eller gjennomsnittlig 1304,4 skytterdager, på 1071 fartøyer. Vi hadde om lag 100 inspeksjons-offiserer og de tjenestegjorde til sammen 67 904 dager om bord på fartøyene. Væpningsoffiserene inspiserte fartøyene, foreslo nymontering og så etter skytterne. Mannskaper fra Skytteravdelingen ble brukt i stor utstrekning til bemanning av skøytene som gikk i fart på Norge i spesialoppdrag. Tjenesten var farlig og tapene ofte foruroligende store. Det ble også utdannet flere frivillige skyttere som gjennomgikk spesialkurser for særoppdrag i Norge. Blant disse folkene var Commandostyrkene. Dumbarton ble også utgangspunket og øvelsesplassen for de folkene som var med på de forskjellige Svalbard-ekpedisjonene. Denne øygruppen, krigens ytterste forpost ble etter hvert en av metrologenes viktigste støttepunkter for varsling av værtypene under bomberaidene mot Tyskland. Av marinens skyttere - mannskaper, offiserer og offisersaspiranter - omkom 131 mann i kamphandlinger eller sykdom som følge av disse. I dette tallet er også alle ulykkene i tjenesten tatt med. Den moralske betydningen av å ha noe å slåss med under et angrep på et handelsfartøy kan vanskelig overvurderes. Man møtte nok til å begynne med en del motstand mot montering og bemanning av forsvarsmidler i fartøyer som ikke direkte hadde vært utsatt for angrep. Denne innstillingen forandret seg gjerne totalt etter at fartøyene ble flyttet over i "farlig" farvann og hadde vært utsatt for angrep.

Utdannelsen for de første skytterne var kort og våpnene var få. Etter hvert som armeringen skred frem ble utdanningen gjort grundigere. Selve skytterutdanningen tok 8 uker pluss rekruttjenesten. Til å begynne med hadde man i Dumbarton bare 0,5" Colt (Colt 12,7 mm. mitraljøse) og et par Marlin og Hotckins maskingeværer. Undervisningen måtte foregå ved D.E.M.S.` Gunnery School i Glasgow. Instruksjonsmateriellet i skytteravdelingen var avhengig av tilgangen på våpen til handelsflåten. Etter hvert som krigsproduksjonen øket, fikk handelsflåten flere moderne våpen, særlig mot fly - rakettapparater, 20 og 40mm-kanoner. Forlegningen i Dumbarton fulgte godt med, og den fikk etter hvert alle typer av håndvåpen, flymodeller og film til instruksjon av flytyper, og kanoner til eksersis ble montert ved stasjonen, mens skytingen foregikk hele tiden i Ardrossan. Ved "Domen" i Glasgow ble mannskapene gitt realistisk øvelse i skyting på fly. Et lydfilmapparat prosjekterte på en hvelving forskjellige flyangrep og guttene drev sikteøvelser.

Allerede sommeren 1940 trengte man norske offiserer som i samarbeid med D.E.M.S. kunne inspisere de norske fartøyene og ta seg av armeringen sammen med brittene. Høsten 1941 fikk marinen et armeringskontor i New York - Merchant Marine Defense, U.S.A. Section og året etter ble det opprettet M.M.D. U.K.- section i London. Dette var et koordinasjonskontor for inspeksjonsoffiserene, samtidig som det var Liason mellom Nortraship-Marinen og arbeidet i direkte kontakt med Trade Divisjon. Etter hvert fikk marinen vår M.M.D.- stasjoner over hele verden med en eller flere offiserer fra S.S.H. Det var i alt 28 slike stasjoner og de var fordelt i Melbourne og Sidney i Australia til Cape Town og Durban i Sør-Afrika, Bombay i India, Algier, Taranto, Port Said, Suez, Alexandria - New York, Baltimore, Norfolk, New Orleans, St. Pedro, Halifax, St. John, og i Storbritannia på en rekke steder, så som Glasgow, Greenoch, Manchester, Liverpool, Cardiff, Falmouth, London, Hull, Grimsby, Newcastle m.fl.

Kilde: Marinen i kamp. Falken forlag. Oslo 1947.

SSH Dumbarton Scotland KNM

Annet

Tonnasje

Maskin/motor

Dimensjoner

Vi har registrert

Registre

Om sjøhistorie.no